Jutulporten
Jutulporten, Vågå i Innlandet, er en bergvegg som ligger ovenfor Vågåmo sentrum på Øvre Nordheradsveg. Rett ved veien er det en bergflate med lys stein som er ca. 25 meter høy. Den lyse overflaten ser ut som en buet port i bergveggen.
Jutulen er ifølge tradisjonen et troll som bodde inne i berget. Jutulporten er inngangen til hallen der Jutulen bodde. En rekke sagn er tilknyttet berget. Det mest kjente er om Jutulen og Johannes Blessom som er beskrevet i Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn og Norske Folkeeventyr.
Jutulen og Johannes Blessom
[rediger | rediger kilde]
Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er «Jutulsporten», en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: «Læt opp, jutul!»
For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.
«En av de siste, som såg han,» fortalte min ledsager, «det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n,» føyde han til.
Denne Johannes Blessom var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.
«Du går fort du," sa Johannes.
«Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, «for jeg skal til Vågå i kveld."
«Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes.
«Du kan få stå på med meg," sa mannen, «for jeg har en hest som trør tolv trin i mila."
De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord.
Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.
«Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven," sa han.
«Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, «for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs."
Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av.
«Nå har du ikke langt heim," sa han, «og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn."
Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde.
Jutulporten er avbildet på tegninger av Erik Werenskiold og Peter Christen Asbjørnsen. Peter Nicolai Arbo utførte en illustrasjon av Jutulen og Johannes Blessom på vei hjem fra Kjøbenhavn.
Jutulporten er et fredet kulturminne.
Edvard Storm (1775) har skrevet sangen Ode til Jutulsbjerget.