Klassebevissthet

I politisk filosofi og især Marxisme refererer klassebevissthet til en samling ideer en person holder angående deres sosiale klasse eller økonomiske rang i samfunnet, klassens struktur og klasses interesser. Ifølge Karl Marx er dette en vital komponent i å starte en revolusjon som kunne «create a dictatorship of the proletariat, transforming it from a wage-earning, property-less mass into the ruling class».

Marxistisk teori

Den tyske teoretikeren Karl Marx brukte selv sjelden begrepet «klassebevissthet», men skilte mellom «klass i seg selv», definert som en kategori av mennesker med et felles forhold til produksjonsmidlene; og en «klasse for seg selv», definert som en organisert sjikt som aktivt jobber mot klassens egne interesser.

Å definere en persons sosiale klasse kan være avgjørende for å gjøre vedkommende bevisst om egne forhold. Marxister definerer klasser basert på personers forhold til produksjonsmidlene, især hvorvidt de eier kapital. Samfunnsvitere utover Marxister skiller mellom forskjellige sosiale grupper basert på inntekt, jobb eller status.

Tidlig på 1800-tallet hadde ideene om arbeiderklassen og middelklassen allerede blitt tatt i bruk i dagligtalen: «The old hereditary aristocracy, reinforced by the new gentry who owed their success to commerce, industry, and the professions, evolved into an "upper class". Its consciousness was formed in part by public schools (in the British sense where it refers to a form of private school) and Universities. The upper class tenaciously maintained control over the political system, depriving not only the working classes but the middle classes of a voice in the political process».

Georg Lukács' Historie og klassebevissthet (1923)

Klassebevissthet som beskrevet i Georg Lukács' kjente Historie og klassebevissthet (1923) står i kontrast til psykologiens idé om bevissthet, som danner grunnlaget for individuell- eller massepsykologi (se Freud eller Gustave Le Bon). Ifølge Lukács har alle sosiale klasser en bestemt klassebevissthet som kan oppnås. I motsetning til liberalismens idé om bevissthet som grunnlaget for individets frihet og sosial kontrakt er ikke klassebevissthet i Marxisme et startpunkt, men noe som kan oppnås. Det er demed ikke garantert: proletariatets klassebevissthet er et resultat av en permanent kamp for å forstå den historiske prosessens «konkrete totalitet».

Ifølge Lukács var proletariatet den første klassen som hadde muligheten til å oppnå klassebevissthet som følge av klassens posisjon som den «levende negasjonen» av kapitalisme som beskrevet i Det kommunistiske manifest. Alle de andre klassene, inkludert borgerskapet, er begrenset till en «falsk bevissthet» som hindrer dem fra å forstå det helhetlige historiebildet: istedenfor å se hvert spesifikke øyeblikk som en del av en deterministisk historisk prosess ser de historien som universal og evig. Kapitalisme blir dermed ikke sett på som en spesifikk fase i menneskets historie, men blir naturalisert og sett på som en evig del av historien. Lukács sier at denne «falske bevisstheten», som selv utgjør en ideologi, ikke simpelthen er en feil i klassisk filosofi, men en illusjon som ikke kan fordrives.

Marx beskrev det i sin teori om varefetisjisme, som Lukács fullførte med ideen om reifikasjon hvor arbeideren ble fremmedgjort for sin egen menneskelighet som et resultat av det nye livet oppnådd gjennom arbeidet. Spesialisering blir videre sett på som en karateristikk av moderne rasjonalisme, som skaper spesifikke og uavhengige domener (kunst, politikk, vitenskap og lignende). Lukács argumenterte at det man kun med et globalt perspektiv kan se samhandlingen mellom de forskjellige domenene. Han påpekte også at Immanuel Kant satte den klassiske motsetningen mellom den abstrakte form og den konkrete historien på spissen, som abstraksjonelt beskrives som irrasjonelt og kontigent. I lys av Kants ideer om rasjonalitet blir historien totalt kontigent og blir dermed ignorert. Der er kun med Georg Wilhelm Friedrich Hegels dialektikk at man kan finne samspill mellom den abstrakte form og den abstrakte ideen om konkret substans.

Selv om et medlem av borgerklassen mister sitt individuelle utsyn i et forsøk på å forstå samfunnet i sin helhet og den historiske prosessen, er vedkommende begrenset til en form for falsk bevissthet. Som et individ vil han alltid se det kollektive resultatet av individers handlinger som en form for «objective law» som personen må underkaste seg (i liberalisme ser man den usynlige hånd i dette kollektive resultatet, som gjør kapitalisme til det beste i alle mulige verdener). Til sammenligning ville proletariatet ifølge Lukács være den første klassen noensinne med muligheten til å oppnå ekte klassebevissthet, og oppnå ekte kunnskap om helheten av den historiske prosess.

Proletariatet sammenlignes med Hegels Weltgeist («verdensånden»), som oppnår historie gjennom Volksgeist («folkesjelen»): den idealistiske ideen om en abstrakt sjel som driver historien fremover mot fornuftens list blir erstattet av en materialistisk idé som ikke er basert på mytiske ånder, men på en konkret «identical subject-object of history»: proletariatet. Proletariat er både "objektet" i historien, skapt av samfunnsorganisasjonen under kapitalisme; men er også subjektet i historien, da verden blir formet av proletariatets arbeid. Kunnskap om sin situasjon og selvet blir dermed også kunnskap om virkeligheten og den historiske prosessen. Proletariatets klassebevissthet er ikke umiddelbar; den må ikke misforstås som bevissthet om ens fremtid og kollektive interesser, som er motsatt personlige, umiddelbare interesser.

Det er kun proletariatet som kan forstå at de såkalte «eternal laws of economics» egentlig ikke er mer enn den historiske formen for de sosiale og økonomiske prosessene i et kapitalistisk samfunn. Ettersom at disse «lovene» er resultatet av kollektiv handling av individer, og dermed er skapt av samfunnet, mener Marx og Lukács at dette også betydde at de kunne endres. Alle forsøk på å endre de såkalte «lovene» for kapitalisme til universale prinsipper som er gyldige gjennom tid og sted, blir av Lukács kritisert som en form for falsk bevissthet.

Kritikk

Økonomikeren Ludwig von Mises argumenterte at «Marx confus[ed] the notions of caste and class». Mises anerkjente at klassebevissthet og klassekamp var gyldige konsepter i noen situasjoner hvor rigide sosiale kaster eksisterte, som da slaveri var lovlig og slaver dermed hadde et felles motiv for å komme seg ut av sin situasjon, som var vanskeligstilt overfor andre kaster, men ifølge Mises «no such conflicts are present in a society in which all citizens are equal before the law. [...] No logical objection can be advanced against distinguishing various classes among the members of such a society. Any classification is logically permissible, however arbitrarily the mark of distinction may be chosen. But it is nonsensical to classify the members of a capitalistic society according to their position in the framework of the social division of labor and then to identify these classes with the castes of a status society». Murray Rothbard argumenterte at Marx' forsøk på å male arbeiderne og kapitalistene som to monolitiske grupper var feilaktige da arbeidere og kapitalister ofte konkurrerte innad sine grupperinger, som kapitalistiske entreprenører som konkurrerte mot hverandre eller arbeidere som konkurrerte med innvandrere. Rothbard argumenterte at dersom der er en konstant konflikt mellom medlemmer av samme klasse, så er det absurd å argumentere for at disse samme medlemmene har objektive interesser sammen mot en annen klasse.

Filosofen Leszek Kołakowski argumenterte at «theory of class consciousness is false» og at marxist-leninistenes forsøk på å etablere ideen om klassebevissthet ville lede til totalitarisme.

Sosiologoen Ernest van den Haag argumenterte:

One way is to say that "objectively" people have common class interests and should act according to the class struggle pattern — but that they are not always "class conscious". They suffer from "false consciousness". But this is (a) not true; nor would it (b) help much if it were.

a) There often are conflicts among objective economic interests within a Marxian class — e.g. among workers. Conflicts occur over migration, international trade, religion or race. And workers often have objective interests in common with capitalists and in conflict with the interests of other groups of workers. Class membership is no more and possibly less decisive than say race membership in determining one's political views. If you insist on the importance of race, you may persuade people to act according to their "racial interests" for a while — as the Nazis did. If you convince people that they should act according to what you tell them are your class interests, they might. The prophecy becomes self-fulfilling. But the action comes from race or class propaganda — not from race or class as objective facts.

b) Further if we assume that classes are as important as Marx thought but that people do not act accordingly, because not having read Marx, they are not class conscious – if "class consciousness" becomes independent of class membership — and if class membership is neither sufficient nor necessary to bring the expected class behaviour, then social classes become one of many groups that influence man's action on some occasions. This would be a correct theory. But the distinctive point of Marxian theory is that class membership is decisive in determining most and particularly political actions. This is patently wrong.

Det har også blitt argumentert for at de felles interessene for enhver klasse må finnes ved å undersøke medlemmene av klassens faktiske oppførsel, da de ikke har noen objektive, eksisterende felles interesser. Folk må definere sin sosiale identitet som medlemmer av en klasse før det blir mulig å identifisere hva de interessene er ved å undersøke aktørenes oppførsel og posisjoner. Eksempelvis kan det observeres at arbeidere skaper tilknytning til det kapitalistiske systemet ved å opprette fagforeninger istedenfor å opptre antagonistisk.

Eksterne lenker

Wikiquote: Klassebevissthet – sitater