Krigskommunisme

Russisk presteskap i tvangsarbeid, maleri av Ivan Vladimirov, 1919.

Krigskommunisme (russisk: Военный коммунизм, Vojenný kommunizm) eller «militærkommunisme» er betegnelsen vestlige historikere bruker når de henviser til perioden 1918-1921 i Sovjetunionen. Ifølge sovjetisk historieskriving ble denne politiske linjen valgt av bolsjevikene for å kontrollere byer og for å forsyne den røde armé med våpen og mat, under forhold hvor alle vanlige økonomiske mekanismer var ødelagt av borgerkrigen.

Systemet har ofte blitt beskrevet som enkel autoritær kontroll av det regjerende og militære maktapparatet for å opprettholde makt og kontroll i de sovjetiske regionene, snarere enn noen sammenhengende politisk ideologi. Den sovjetiske propaganda rettferdiggjorde det ved å hevde at bolsjevikene vedtok denne politikken med mål om å holde byene (den proletariske maktbasen) og den røde hæren fylt med mat og våpen siden omstendighetene dikterte nye økonomiske tiltak.

Perioden med krigskommunisme begynte i juni 1918, proklamert av det øverste økonomiske råd, kjent som Vesenkha og ble avsluttet den 21. mars 1921 med Novaja ekonomitsjeskaja politika (NEP) (Ny økonomisk politikk), innført av Lenin på den tiende partikongressen i mars 1921, som varte inntil den første femårsplanen ble iverksatt i 1929.

Eksterne lenker

• (en) War communism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons