Kutter (skrogform)

Kutter kan referere til flere forskjellige typer fartøy.^[1] Denne artikkelen handler om skrogformen som var basert på de engelske fiskekutterne.

Betegnelsen kutter

Opprinnelsen til navnet kommer fra import av engelske fiskebåter på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I denne perioden gikk mange engelske fiskere over større båter og senere til motor og norske fiskere overtok de gamle båtene deres.^{[trenger referanse]}

Nordmenn kjøpte de mindre båtene som var billigst og de mindre båtene var énmastede. På engelsk er en énmaster med to forseil en cutter. Siden kutter på norsk er knyttet til skrogformen, brukes betegnelsen både på én- og tomastere og på motorkuttere.^{[trenger referanse]}

Skrogform

Kutter er på norsk en skrogform med utoverhengende hekk. Hekken er som regel halvsirkelformet i Norge, men i andre land kan den også være rektangulær. Baugen er som regel loddrett, men kutternavnet er mest knyttet til den utoverhengende hekken. Kutteren skiller seg derved klart fra jakter (hardangerjakter) og jekter som har flatt akterspeil og utoverhellende forstevn.

Kutterskroget ble meget populært, overtok etter jaktene, og ble den vanligste skrogformen på vestlandet og bygget i stort antall helt fram til 1960-tallet. Kutterne ble brukt til alle formål, men mest til fiske. Det ble utviklet egne, norske kuttertyper: mørekutteren og hardangerkutteren.

Hardangerkutter

Hardangerkutter er betegnelsen på en lokal variant av båttypen kutter, som særlig ble bygd i Hardanger og Sunnhordland.^{[trenger referanse]} Hardangerkutterne skiller seg fra mørekutterne ved mer utlagt hekk, flatere bunn og mer langsmal skrogform.

Spesielt for Sunnhordland og Hardanger i den siste tiden var at de ble bygd for rask seilas, «sildasegling», i motsetning til for eksempel mørekutterne, som ble bygd for å tåle grovere sjø, med brattere hekk og mer spring, og kunne være rundere i formen.^{[trenger referanse]} I Sunnhordland og Hardanger var hovedtrekkene at hekken lå mer utover og bunnen/bunnreiset var flatere og mer langstrakt. Ulempen ved disse skrogene var at de slo mer både foran og akter i grov sjø.^{[trenger referanse]}

De fleste hardangerkutterne ble bygd i Sunnhordland. Noen av de mest kjente stedene er Ølve, Rosendal, Sunde, Halsnøy, Sagvåg og Jondal.^{[trenger referanse]} Det ble også bygd fartøyer på andre steder der man hadde tilgang på materiale og fagfolk til å lede arbeidet.^{[trenger referanse]}

Referanser

^ snl.no

Litteratur

Winge, Jon. Trebåter: Norsk kulturhistorie på sjøen. Schibsted forlag ISNB 978-82-516-5508-8

[1] snl.no

[1]