Hopp til innhold

Landsorganisasjonen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«LO» omdirigeres hit. For annen bruk, se LO (andre betydninger).
Landsorganisasjonen i Norge
LO holder til i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo
Offisielt navnLandsorganisasjonen i Norge (1957–) (LO)
Org.formForening/lag/innretning
Org.nummer971074337
Stiftet1899
LandNorge
HovedkontorFolkets Hus
GeneralsekretærHans-Christian Gabrielsen
Peggy Hessen Følsvik
MedlemskapDen europeiske faglige samorganisasjon[1][2]
International Trade Union Confederation[1]
Nordens Faglige Samorganisasjon[1]
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen[1]
Illegal avisLO-Aktuelt
Ungdomsorg.Framfylkingen Arbeidernes ungdomsfylking
Daglig lederPeggy Hessen Følsvik (2022–)[3]
Antall medlemmer 992 767[4] (2022)
Nettstedlo.no (no)

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. LO består av 23 fagforbund (2024)[5] med over 1 000 000 medlemmer (2023).[6] Over 590 000 medlemmer er fullt betalende medlemmer, noe som tilsvarer 22 prosent av alle lønnstakere.

LO ble stiftet den 1. april 1899 som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og byttet til dagens navn i 1957.

Peggy Hessen Følsvik overtok som LO-leder etter at tidligere leder Hans-Christian Gabrielsen døde 9. mars 2021. Hessen Følsvik ble gjenvalgt for en fireårsperiode på LO-kongressen i 2022.

Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker.

Formål

[rediger | rediger kilde]

LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å samlet fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser (ifølge vedtektene). Arbeidet foregår først og fremst gjennom å opprette tariffavtaler og å styrke disse.

Arbeidet med å opprette og forbedre tariffavtalene skjer i all hovedsak gjennom tariffoppgjørene.

Beslutningsorganer

[rediger | rediger kilde]
Hans-Christian Gabrielsen var LOs leder fra 11. mai 2017 til han døde av hjertestans 9. mars 2021.
Foto: Jarle Vines, 2013

Beslutningsorganene i LO består øverst av:

  • Kongressen som i henhold til vedtektene møtes hvert fjerde år, neste gang i 2021, og er hovedsammenslutningens øverste organ.
  • Representantskapet er nest høyest, og avholdes normalt to ganger årlig, og under hovedtariffoppgjør alltid i forkant av oppgjøret.
  • Sekretariatet er på 15 stemmeberettigede personer vektet etter forbundenes størrelse og disse 15 inkluderer de fire øverste fra LOs valgte ledelse. Sekretariatet organiserer LOs daglige drift og møtes vanligvis hver uke. I sekretariatet har også alle ledere i tilsluttede fagforbund møte- og talerett.

LOs valgte ledelse består av åtte[7] personer og opptrer på vegne av organisasjonen i kontakt med arbeidsgivere og myndigheter.

På kongressen i 1993 ble LO delt inn i de fire kartellene LO Stat, LO Kommune, LO Industri og LO Service. LO Industri og LO Service ble nedlagt i 2004.

LO-ballonger under Oslo Pride 2015

Organisering

[rediger | rediger kilde]

Enkeltpersoner kan ikke være direkte medlem i LO. Medlemskap i LO får man ved å være medlem i et av de 25 fagforbundene som er tilsluttet LO. Størrelsen på disse fagforbundene varierer fra under 1 000 til over 300 000. Fagforbundene omfatter en eller flere yrkesgrupper, og organiseringen er tradisjonelt beskrevet som horisontal, hvilket innebærer at yrkesgrupper med relativt likt arbeid organiserer seg i samme fagforbund på tvers av arbeidsgivertilknytning.

På den enkelte arbeidsplass er arbeidstakerne dermed vanligvis organisert i en eller flere klubber etter yrkestilhørighet. Klubbene danner igjen gjerne innenfor geografiske områder fagforeninger. Det er disse fagforeningene som på landsbasis danner et fagforbund som igjen tilslutter seg LO.

Lokalorganisasjonene i LO

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til forbundenes sentrale medlemskap i LO, finnes det en rekke lokalorganisasjoner som fagforeninger innenfor et geografisk område er tilsluttet. Heller ikke her er man direkte medlem som enkeltperson, men er tilsluttet gjennom medlemskap i et forbund og en fagforening. Lokalorganisasjonene benevnes som LO i/på (geografisk sted). Lokalorganisasjonene er blant annet involvert i å arrangere lokale 1. mai-tog, og har også gjerne et faglig-politisk samarbeid med det lokale Arbeiderpartiet og eventuelt andre rød-grønne partier.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

LO har tradisjonelt engasjert i seg i de fleste spørsmål som angår medlemmenes interesser. Av stor betydning kan nevnes bedriftsdemokratiet og medbestemmelse på arbeidsplassen, helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål (HMS), likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. I den senere tid har pensjon stått høyt på agendaen.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Gjennom den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble det skapt en helt ny samfunnsklasse – arbeiderklassen. Disse hadde i begynnelsen få eller ingen rettigheter, og etter hvert ble behovet for organisering sterkere.Samtidig ga den nye industrien større muligheter for effektiv organisering av arbeiderne, enn tidligere tiders arbeidsplasser. Arbeiderne er samlet på et relativt lite geografisk område, det er enkelt å identifisere de felles ønskene, og de hadde gode aksjonsmuligheter. På en moderne fabrikk kan en streik i bare en liten del av arbeidsstokken stanse hele produksjonen.

Thranebevegelsen regnes som Norges første arbeiderbevegelse.

I 1870-årene så de første forløperne til fagforeningene slik vi[hvem?] kjenner dem i dag, dagens lys.

LO stiftes

[rediger | rediger kilde]
1. mai-markering i Gudbrandsdalen, 1910.

LO ble stiftet den 1. april 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Under den konstituerende kongressen møttes totalt 134 fagforeningsmenn fra 74 ulike fagforbund og fagforeninger.[8] Totalt representerte de fremmøtte en medlemsmasse på 15 822 organiserte medlemmer. På stiftelsestidspunktet tilsvarte denne tre fjerdedeler av Norges organiserte arbeidere.[9] Ved stiftelsen tilsluttet 1578 medlemmer seg LO, men medlemstallet økte raskt etter unionsoppløsningen i 1905. I samtiden har det vært diskutert hvorvidt det talte medlemstallet var reelt. I følge arbeiderhistoriker Edvard Bull opererte mange fagforeninger og samorganisasjoner med optimistiske og overdrevne medlemstall, og gjorde ved flere tilfeller dobbeltelling ettersom mange var medlemmer av både den lokale fagforeningen og samorganisasjonen.[10]

Allerede i 1900 begynte også arbeidsgiverne å organisere seg, i det daværende Norsk Arbeidsgiverforening, senere Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Den første landsomfattende arbeidskonflikt i Norge skjedde i 1907. Den første landsomfattende tariffavtale kom på plass samme år med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1919 vedtok Stortinget åtte timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn.

1920-årene

[rediger | rediger kilde]

I 1919 hadde LO 144 000 medlemmer, to år senere, i 1921, gikk 150 000 fagorganiserte ut i streik som en reaksjon på arbeidsgivernes krav om kraftig lønnsnedslag. 1920-årene brakte flere arbeidskonflikter, og ga dertil mange nederlag. På denne tiden var det også en rekke splittelser i arbeiderbevegelsen, mellom kommunisme, sosialisme, og påtrykket fra det nye Sovjetunionen. Fagbevegelsen ble samlet sett svekket. Først i 1930-årene økte medlemstallet i LO igjen.

1930-årene

[rediger | rediger kilde]

I 1930 hadde LO 140 000 medlemmer, mens ved inngangen til krigen i 1940, 357 000 medlemmer. Dette tiåret ble preget av at LO og arbeiderbevegelsen ble anerkjent som en politisk kraft og gjennom oppslutning i valg fikk Arbeiderpartiet en solid parlamentarisk basis. Årtiet startet riktignok med Norges største arbeidskonflikt i 1931, da lockout rammet 90 000 arbeidstakere i fem måneder.

Men allerede fire år senere i 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Arbeiderpartiet dannet regjering med to statsråder fra LO i 1935. Allerede før krigen, hvilket i internasjonal sammenheng må sees på som svært tidlig, ble alderstrygd og ledighetstrygd innført i Norge.

LO i illegalitet

[rediger | rediger kilde]

Under krigen ble LO, – etter riktignok først en langvarig utholdenhet frem til 1941, – nazifisert. Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelse med «Melkestreiken» i september 1941 markerte nazistenes overtakelse av LO. En illegal struktur ble imidlertid opprettholdt og fagforeninger organiserte illegale faglige utvalg. Fri Fagbevegelse var LOs illegale avis.[11]

I alt mistet 2 600 LO-medlemmer livet under krigen.[12]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstidens markante vekst i LOs medlemstall og organisasjonens tette bånd til Arbeiderpartiet gjorde LO til en viktig politisk pådriver for å forbedre lønns- og arbeidsvilkårene for sine medlemmer. Særlig markerer den første arbeidsmiljøloven i 1977 en viktig milepæl for den organiserte arbeiderbevegelsen. Men også ferieloven av 1964, prinsippet om dagpenger under sykdom, likelønn og avtalefestet pensjon er viktige markeringer som ofte fremheves av LO. Etterkrigstiden var også preget av maktkamp og splittelse i LO. Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti (NKP) hadde ulike holdninger til den kalde krigen. Under LO-leder Konrad Nordahl var Ap og NKP i 1945 i forhandlinger om å danne et felles parti. Rett etter krigen var NKP populære på grunn av sitt motstandsarbeid mot nazismen, og vant flere viktige posisjoner i LO. Forholdet mellom Sovjetunionen og Vesten gjorde imidlertid at flere i Arbeiderpartiet var skeptiske til kommunistene, og forsøkte å hindre dem i å få posisjoner i LO på grunn av dette. Dette førte til konflikter og diskusjoner innad i LO. I 1948 holdt Einar Gerhardsen den berømte Kråkerøy-talen, der han advarte mot «den indre fienden» i LO, altså kommunistene. Dette førte til økt splittelse i fagbevegelsen.[13]

Forholdet til Arbeiderpartiet

[rediger | rediger kilde]

Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er ifølge de to organisasjonene selv et samarbeid mellom selvstendige organisasjoner med sammenfallende interesser. Helt siden de første årene i 1899 hadde LO meget sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive medlemskap. LO og Arbeiderpartiet har fortsatt tette bånd, eksempelvis vedtar tradisjonelt LOs kongress valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. LOs valgkampbidrag har vært under stadig diskusjon. En sammenstilling foretatt av ABC Nyheter i 2009 påpekte at LO den gang anbefalte sine medlemmer å stemme Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på det forestående stortingsvalget, til tross for at Rødts svar på spørsmål LO hadde stilt alle partier i forkant av valget passet bedre overens med LOs politikk enn Arbeiderpartiet og Senterpartiets svar.[14]

Arbeiderpartiet velger også tradisjonelt LOs topptillitsvalgte inn i sitt sentralstyre. Dette har blitt kritisert, og i en periode valgte daværende LO-leder Gerd-Liv Valla å ikke stille til valg til Arbeiderpartiets sentralstyre. Flere sentrale tillitsvalgte i LO har også stilt til valg, – og blitt valgt, – til ulike verv i Arbeiderpartiet.

Forholdet kan sies å ha myknet noe i de senere årene, idet LO også støtter andre organisasjoner med sammenfallende interesser. Blant annet har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mottatt støtte fra enten LO eller LOs forbund. Flere tillitsvalgte i LO har også stilt til valg i andre politiske partier. En betydelig andel av LOs medlemmer stemmer dessuten ikke rødgrønt; dette fikk Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til å skape begrepet FrP-koden[trenger referanse], som et forsøk på å finne ut av hvorfor mange LO-medlemmer velger Fremskrittspartiet fremfor Arbeiderpartiet. Likevel har båndene mellom Ap og LO vært gjenstand for kritikk fra lederen av den liberale tenketanken Civita, som mener at LO har fått for stor makt over norske arbeidstakeres hverdag.[15]

Konkurranse fra andre hovedsammenslutninger

[rediger | rediger kilde]

I de senere årene har LO fått konkurranse fra andre hovedsammenslutninger, i første omgang fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) som ble stiftet i 1977, men også fra Akademikerne og Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). YS markerer seg i konkurransen med LO som en politisk uavhengig organisasjon. Men totalt sett må det trolig sies at det først og fremst er yrkessammensetningen av arbeidstakerne som påfører LO en nedgang i andelen yrkesaktive medlemmer. Kort fortalt har den tradisjonelle industriarbeideren LO rekrutterte tidligere blitt erstattet med ulike typer langtidsutdannede og funksjonærer. Ofte retter de nye hovedsammenslutningene sin medlemsrekruttering inn mot disse arbeidstakergruppene.

Internasjonale forbindelser

[rediger | rediger kilde]

LO er medlem av:

Tabeller og oversikter

[rediger | rediger kilde]
Medlemsutvikling 1899–2021[16]


Årstall (per 31. desember) Ant. avdelinger Antall medlemmer
1899 1 578
1900 4 842
1905 15 639
1910 47 453
1915 77 968
1920 142 642
1925 95 931
1930 1 861 139 591
1935 2 635 224 340
1940 3 556 306 341
1945 3 704 339 920
1950 4 605 488 442
1955 5 119 542 105
1960 5 129 541 549
1965 4 922 574 295
1970 4 448 594 377
1975 4 054 655 030
1980 3 798 748 040
1985 3 667 768 778
1990 3 211 785 586
1995 2 832 792 575
2000 2 448 811 812
2001 2 307 796 272
2002 2 262 800 259
2003 2 079 838 749
2004 1 973 831 464
2005 1 897 822 629
2006 1 870 834 221
2007 1 834 844 438
2008 1 804 865 392
2009 865 573
2010 871 360
2011 880 938
2012
2013 897 740
2014 909 552
2015 913 732
2016 917 122
2017 925 605
2018 936 711
2019 952 394
2020 970 054
2021 978 338

Ledelse

[rediger | rediger kilde]

Liste over LO-ledere

[rediger | rediger kilde]

Under den andre verdenskrigen gikk Landsorganisasjonen i illegalitet. Ledere for det legale LO, den delen av organisasjonen som ønsket samarbeid med okkupasjonsmakten, var:

Medlemsforbund

[rediger | rediger kilde]
Forbundsoversikt per 2022 (*=medlemstall per 31. desember 2016[18], **=medlemstall per 31. desember 2008[19], ***=medlemstall per 30. oktober 2020[20], ^=medlemstall per 31. desember 2021[21]).

Andre tilknyttede organisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Oversikt over organisasjoner eller virksomheter med tilknytning til LO, eller hvor LO har helt eller delvis eierinteresser. Oversikt per oktober 2006.

LOs sommerpatrulje

[rediger | rediger kilde]

LOs sommerpatrulje har blitt gjennomført årlig siden 1980-årene. Sommerpatruljen setter fokus på ungdommers situasjon i arbeidslivet. LOs sommerpatrulje besøker samtlige av Norges nitten fylker. Flere hundre unge tillitsvalgte avlegger ungdommer i sommerjobb besøk under patruljeuka. De unge tillitsvalgte oppsøker arbeidsplasser som har unge arbeidstakere for å påse at lover og avtaler blir fulgt. Svært ofte blir flere av de bruddene som blir oppdaget umiddelbart løst.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Landsorganisasjonen i Norge, «Hvem vi er», verkets språk bokmål, besøkt 5. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.etuc.org, besøkt 24. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Landsorganisasjonen i Norge, «LOs ledelse», verkets språk bokmål, besøkt 5. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «LO Norge Beretning 2022» (PDF). s. 116. 
  5. ^ «LO-forbundene». Landsorganisasjonen i Norge (på norsk). Besøkt 8. september 2024. 
  6. ^ «Hvem vi er». Landsorganisasjonen i Norge (på norsk). Besøkt 25. juli 2023. 
  7. ^ LOs ledelse Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine.
  8. ^ Ousland, Gunnar (1947). Fagorganisasjonen i Norge 1: Fra avmakt til stormakt, 1870-1920. Tiden forlag. 
  9. ^ Lorenz, Einar (1974). Arbeiderbevegelsens historie: en innføring: norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv. 1. del: 1789-1930. Pax forlag. 
  10. ^ Bjørgum, Jorunn. (2008). «Arbeiderpartiet og LO i historisk perspektiv.». Arbeiderhistorie: 240–255. 
  11. ^ Norgeshistorie.no, Terje Halvorsen, «LO kjempet mot nazifisering». Hentet 4. jan. 2017.
  12. ^ «Kort om LO». Landsorganisasjonen i Norge (på norsk). Besøkt 16. april 2023. 
  13. ^ Norgeshistorie.no, Inger Bjørnhaug, «Maktkamp i fagbevegelsen». Hentet 6. jan. 2017.
  14. ^ Thomas Vermes (14. august 2009). «LO ser ikke Rødt». ABC Nyheter. Arkivert fra originalen 21. januar 2021. 
  15. ^ Kagge, Gunnar Magnus (22. mai 2012). «Kritiserer LOs maktposisjon» (på norsk). Aftenposten. 
  16. ^ (på norsk nynorsk). Statistisk sentralbyrå. 31. desember 2021 https://www.ssb.no/statbank/table/03546/. Besøkt 12. mars 2023. 
  17. ^ Birkelund, Helge Rønning; Hasås, Torgny; Nielsen, Hanne Kullerud (11. mai 2017). «Hans-Christian Gabrielsen: – Jeg vil være hele LOs leder». Fri Fagbevegelse (på norsk). Besøkt 11. mai 2017. 
  18. ^ «03546: Hovudsamanslutningane for arbeidstakarar og andre landsomfattande arbeidstakarorganisasjonar. Medlemer per 31. desember 2001 - 2016-PX-Web SSB». PX-Web SSB. Besøkt 8. februar 2018. 
  19. ^ LOs årsberetning 2008 Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine.
  20. ^ Viggen, Knut (30. oktober 2020). «"Øyvind vervet EL og IT-medlem nummer 40.000"». frifagbevegelse.no. Besøkt 13. mars 2023. 
  21. ^ Birkelund, Helge Rønning (14. februar 2022). «LO øker med nesten 9000 og nærmer seg en million medlemmer. Se hvilke forbund som øker mest». frifagbevegelse.no. Besøkt 7. november 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Landsorganisasjonen_i_Norge&oldid=24688989»