Le Canard enchaîné
Le Canard enchaîné | |||
---|---|---|---|
Land | Frankrike[1] | ||
Type | Ukeavis | ||
Frekvens | 1 uke (onsdag) | ||
Grunnlagt | 10. september 1915; 109 år siden | ||
Pris | 1,50 euro[2] | ||
Grunnlegger(e) | Maurice Maréchal, Jeanne Maréchal, Henri-Paul Deyvaux-Gassier | ||
Sjefredaktør(er) | Érik Emptaz | ||
Språk | Fransk | ||
Hovedkontor | Paris | ||
ISSN | 0008-5405, 2513-7956 | ||
OCLC | 436628226, 923708416 | ||
Nettsted | www.lecanardenchaine.fr (fr) | ||
Le Canard enchaîné er en fransk satirisk avis, stiftet i 1915. Avisen driver kritisk journalistikk og publiserer ofte kritiske artikler om politikk og økonomi. Lekkasjer fra den franske regjeringen blir ofte omtalt. Avisen har en sterk satirisk vinkling på de fleste artiklene, og budskapet blir i stor grad formidlet gjennom karikaturtegninger.
Avisen kommer ut en gang i uken, på onsdager, og har et opplag på om lag 450 000 (2006). På grunn av den satiriske fremstillingen, er det nødvendig med god kjennskap til både fransk språk, samfunn og politikk for å få særlig utbytte av le Canard enchaîné.
Historie
[rediger | rediger kilde]Avisen ble grunnlagt 10. september 1915 av Maurice Maréchal, Jeanne Maréchal og Henri-Paul Deyvaux-Gassier. Navnet hin spilte på Georges Clemenceaus avis.
Clemenceau omdøpte sin avis L'Homme libre («det fri menneske») etter problemer med den statlige sensur til L'Homme enchaîné («det fastlenkede menneske»). Så kom man på Le Canard enchaîné, «den fastlenkede and». «Canard» (and) er i franske sjargong et uttrykk for avis.
Både tidlig i sin historie – men også under krigen i Algerie – benyttet bladet seg av subtile parodier for å omgå sensuren, som for eksempel dementier. Noe dementeres - men leseren skjønner at det motsatte er ment. Avisen var pasifistisk, og for å unngå å komme ut med hvite felter ble synspunktet dementert som kraftige dementier.
Blant tidlige bidragsytere var kjente kunstnere som Anatole France, Jean Galtier-Boissière, Paul Vaillant-Couturier, Raymond Radiguet[3], Tristan Bernard, Jean Cocteau, Pierre Mac Orlan, Lucien Descaves og Roland Dorgelès.
Bladet utkom ikke under Vichy-regimets Frankrike under annen verdenskrig. Pierre Brossolette sa: «Når man neste gang kan lese Le Canard enchainé, er krigen over for franskmennenes del».[4] Avisen kom da ut på nytt den 6. september 1944, kort etter frigjøringen av Paris. Da hadde grunnleggeren, Maurice Maréchal, vært død i to år. Hans enke, Jeanne Maréchal, overtok ledelsen.[5]
Under Algeriekrigen forsvarte avisen Aljeries uavhengighetsbestrebelser. Flere utgaver ble stanset av sensuren i 1958.
Canard har mange kilder fra anonyme informanter (og whistleblowers) i ministeriene, forvaltningen, hæren eller i forretningslivets sjefsetasjer.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, , ISSN 0008-5405, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/
- ^ https://twitter.com/DenisCosnard/status/1356705063213953024; besøksdato: 4. februar 2021.
- ^ Hans første verk, Galanterie française, ble publisert i Canard enchaîné den 6. mai 1918 unser paeudonymet Rajky.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. september 2009. Besøkt 25. september 2009.
- ^ Alain-Xavier Wurst: "Quak! Quak Quak!" Die Zeit Nr. 16/2012 av 15. april 2012 “
- ^ „Heißer Draht zum Elysée. Frankreich und die Pressefreiheit“, Deutschlandfunk, 31. mai 2008
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (fr) Offisielt nettsted
- (en) Le Canard enchaîné – kategori av bilder, video eller lyd på Commons