Liste over Libanons presidenter

Dette er en liste over Libanons presidenter. Selv om det ikke er spesifikt skrevet i konstitusjonen, har en muntlig enighet kjent som Nasjonalpakten (al-mithaq al-watani), besluttet i 1943, resultert i at tittelbæreren har vært maronittkristen i hver eneste valgperiode siden den gang. Flere av presidentene før 1943 kom fra ikke-maronittiske sekter, selv om de var kristne.

Presidenten velges av Det libanesiske parlamentet for en seksårsperiode. Teoretisk sett kan han bli valgt av et simpelt flertall, men i praksis blir han normalt valgt ved en oppnåelse av konsensus mellom landets politiske fraksjoner.

Før uavhengigheten

Uavhengig Den nasjonale blokk Falangistpartiet Den konstitusjonelle blokk

Navn (født–død)	Embetstid	Parti
Charles Debbas (1884–1935)	26. mai 1926–2. januar 1934	Uavhengig
Privat-Antoine Aubouard (1874–1934) (konstituert)	2. januar 1934–30. januar 1934
Habib Pasha al-Saad (1867–1942)	30. januar 1934–20. januar 1936	Den nasjonale blokk
Émile Eddé (1886–1949)	20. januar 1936–4. april 1941	Den nasjonale blokk
Pierre-Georges Arlabosse (1891–1950) Konstituert	4. april 1941–9. april 1941	Uavhengig
Alfred Naccache (1888–1978)	9. april 1941–18. mars 1943	Falangistpartiet
Ayoub Tabet (1884–1947) Konstituert	19. mars 1943–21. juli 1943	Uavhengig
Petro Trad (1886–1947)	22. juli 1943–21. september 1943	Uavhengig
Bechara al-Khoury (1890–1964)	21. september 1943–11. november 1943	Den konstitusjonelle blokk
Émile Eddé (1886–1949)	11. november 1943–22. november 1943	Den nasjonale blokk

Etter uavhengigheten

Den konstitusjonelle blokk De libanesiske væpnede styrker Det nasjonal-liberale parti Chebabist Marada-bevegelsen Falangistpartiet Uavhengighetsbevegelsen Framtidsbevegelsen Den frie patriotiske bevegelse

Bilde	Navn (født–død)	Embetstid	Parti	Valg
	Bechara al-Khoury (1890–1964)	22. november 1943–18. september 1952	Den konstitusjonelle blokk	1943 1948
	Fuad Chehab (1902–1973) Konstituert (Statsminister)	18. september 1952–22. september 1952	De libanesiske væpnede styrker	—
	Camille Chamoun (1900–1987)	23. september 1952–22. september 1958	Den konstitusjonelle blokk (til 1958)	1952
	Camille Chamoun (1900–1987)	23. september 1952–22. september 1958	Det nasjonal-liberale parti (1958)	1952
	Fuad Chehab (1902–1973)	23. september 1958–22. september 1964	Uavhengig	1958
	Charles Helou (1913–2001)	23. september 1964–22. september 1970	Chebabist	1964
	Suleiman Franjieh (1910–1992)	23. september 1970–22. september 1976	Marada-bevegelsen	1970
	Élias Sarkis (1924–1985)	23. september 1976–22. september 1982	Chebabist	1976
	Bashir Gemayel ^[a] (1947–1982)	valgt, men tiltrådte aldri embetet	Falangistpartiet	1982
	Amine Gemayel (1942–)	23. september 1982–22. september 1988	Falangistpartiet	—
	Salim al-Hoss ^[b] (1929–) Konstituert (Statsminister)	22. september 1988–5. november 1989	Uavhengig	—
	Michel Aoun ^[c] (1933–) Konstituert (Statsminister)	22. september 1989–13. oktober 1989	De libanesiske væpnede styrker	—
Den andre libanesiske republikk
	René Moawad (1925–1989)	5. november 1989–22. november 1989 (drept i et attentat)	Uavhengighetsbevegelsen	5. nov. 1989
	Salim al-Hoss (1929–) Konstituert (Statsminister)	22. november 1989–24. november 1989	Uavhengig	—
	Elias Hrawi (1926–2006)	24. november 1989–24. november 1998	Uavhengig	24. nov. 1989
	Émile Lahoud (1936–)	24. november 1998–23. november 2007	Uavhengig	1998
	Fouad Siniora (1943–) Konstituert (Statsminister)	24. november 2007–25. mai 2008	Framtidsbevegelsen	—
	Michel Suleiman (1948–)	25. mai 2008–25. mai 2014	Uavhengig	2008
	Tammam Salam (1945–) Konstituert (Statsminister)	25. mai 2014–31. oktober 2016	Framtidsbevegelsen	—
	Michel Aoun (1933–)	31. oktober 2016–31. oktober 2022	Den frie patriotiske bevegelse	2016
	Najib Mikati (1955–) Konstituert (Statsminister)	31. oktober 2022–	Azm-bevegelsen	—

Fotnoter

Type nummerering

^ Bashir Gemayel vant presidentvalget 23. august 1982, men ble drept i et attentat 14. september 1982.
^ Amine Gemayel bestemte seg for å utnevne den maronittkristne hærsjefen Michel Aoun som statsminister, til tross for tradisjonen med å reservere embetet for en sunnimuslim. Hoss nektet å overlate statsministerposten til Aoun, så de to endte opp med å lede rivaliserende administrasjoner; mens Aoun okkuperte presidentpalasset i Baabda, etablerte Hoss sitt eget kontor i det muslimsk-dominerte Vest-Beirut.
^ Avtroppende president Amine Gemayel avskjediget den sivile regjeringen til fungerende statsminister Selim al-Hossut og utnevnte Michel Aoun som statsminister for en militærregjering, som bestod av tre kristne og tre muslimske medlemmer. Muslimene nektet å tjenestegjøre i Aouns regjering og innleverte sine avskjedssøknader neste dag. Aoun kontrollerte sin egen militære fraksjon, som i stor grad var basert i Øst-Beirut.

Eksterne lenker

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Autoritetsdata

[1] Bashir Gemayel vant presidentvalget 23. august 1982, men ble drept i et attentat 14. september 1982.

[2] Amine Gemayel bestemte seg for å utnevne den maronittkristne hærsjefen Michel Aoun som statsminister, til tross for tradisjonen med å reservere embetet for en sunnimuslim. Hoss nektet å overlate statsministerposten til Aoun, så de to endte opp med å lede rivaliserende administrasjoner; mens Aoun okkuperte presidentpalasset i Baabda, etablerte Hoss sitt eget kontor i det muslimsk-dominerte Vest-Beirut.

[3] Avtroppende president Amine Gemayel avskjediget den sivile regjeringen til fungerende statsminister Selim al-Hossut og utnevnte Michel Aoun som statsminister for en militærregjering, som bestod av tre kristne og tre muslimske medlemmer. Muslimene nektet å tjenestegjøre i Aouns regjering og innleverte sine avskjedssøknader neste dag. Aoun kontrollerte sin egen militære fraksjon, som i stor grad var basert i Øst-Beirut.

[a]

[b]

[c]