Logisk positivisme

Logisk positivisme (også betegnet nypositivisme eller logisk empirisme) er en filosofisk retning utviklet på 1920-tallet av filosofer innenfor Wiener-kretsen. Den logiske positivismen mener at filosofien skal strebe etter den samme stringens som vitenskap, hvor teologi og metafysikk utelukkes fra logiske resonnementer. Den logiske sannhet av en setning skal baseres på dens overensstemmelse med den fysiske verden. Alle argumenter skal baseres på reglene for logisk deduksjon, kombinert med induksjon fra observerbare fakta. Slik støtter positivismen realisme, materialisme, filosofisk naturalisme og empirisme.

Det mest karakteristiske postulat i logisk positivisme er at en setning kun er meningsfylt hvis den er verifiserbar, og at setninger kun kan verifiseres på to måter: empirisk, ved at vitenskapelige teorier verifiseres induktivt gjennom eksperimenter og observasjoner; samt analytiske sannheter, setninger som er sanne eller falske per definisjon, og dermed også er meningsfylte. Alt annet, inkludert etikk og estetikk, er ikke i bokstavelig forstand meningsfylt, og hører dermed til «metafysikk». En betydelig konklusjon er derfor at seriøs filosofi ikke bør beskjeftige seg med metafysikk.

Rudolf Carnap, Moritz Schlick og Alfred Jules Ayer er eksempler på logiske positivister.

Historie

Begrepet «positivisme» ble først tatt i bruk av Auguste Comte på 1830-tallet, som brukte det om sin vitenskapsteori.^[1] Siden den tid har positivisme blitt knyttet til den filosofiske retningen som refererer til enkelte erkjennelses- og vitenskapsteorier som bygger sin viten gjennom erfaring. Kjente positivister er John Stuart Mill, Émile Durkheim og Henri de Saint-Simon, som hadde røtter i den naturvitenskapelige perioden på 1800-tallet.

Den logiske positivismen har sine røtter i David Humes empirisme, Ernst Machs fenomenalisme, samt Bertrand Russell og den tidlige Ludwig Wittgensteins logiske tenkning. Wienerkretsen ble startet av Moritz Schlick i 1922, som opprettholdt møter hvor kjente filosofer som Alfred Jules Ayer, Rudolf Carnap og Otto Neurath deltok. Berlinerkretsen ble stiftet av Hans Reichenbach, Kurt Grelling og Walter Dubislav under navnet Die Gesellschaft für empirische Philosophie i 1928.^[2] Reichenbach startet tidsskriftet Erkenntnis sammen med Carnap i 1930, som ble et sentralt organ for logisk positivisme.^[3]

I løpet av 30-tallet begynte nedgangen til bevegelsen. På grunn av den voksende nazismen i det tyskspråklige området, flyttet de fleste sentrale positivistiske filosofene fra Sentral-Europa til USA. Erkenntnis gikk inn i 1940. Selv om den logiske positivismen nå var spredt ut over hele verden, med tilhengere helt fra Skandinavia (Jørgen Jørgensen, Eino Kaila og Arne Næss) til Argentina (Eduardo H. Flichman) og Kina (Tscha Hung), var dens stilling svekket. En hovedgrunn var at Karl Poppers kritikk av sentrale positivistiske posisjoner, som han hadde publisert i Logik der Forschung i 1934, begynte å synke inn. Den australske filosofen John Passmore skrev i 1967 følgende: «Logisk positivisme er død, omtrent så død som en filosofisk bevegelse noensinne kan bli.»^[2] Flere av dens tidligere tilhengere sto på 60- og 70-tallet frem som motstandere av retningen, selv om man på 80-tallet kunne oppleve en oppblomstring i interesse for den.^[2]

Prinsipper

Kort oppsummert er logisk positivisme en slags ytterliggående form for empirisme som hevder at meningen i en gitt påstand er avhengig av påstandens verifiserbarhet. Dette impliserer at en hvilken som helst påstand som ikke kan verifiseres på empirisk vis, er meningsløs. Friedrich Waismann var den første som formulerte verifikasjonsprinsippet for mening,^[4] som senere ble popularisert av Ayer i sin bok Language, Truth and Logic.^[5] Verifikasjonsprinsippet for mening hevder at alle meningsfulle setninger må være empirisk verifiserbare. For eksempel er setningen «Huset til naboen er gult» meningsfull, siden den er verifiserbar. Ayer og andre positivister mente at en setning som «Gud er mektig og allvitende» ikke var empirisk verifiserbar og derfor meningsløs.^[4]

Den logiske positivismen står i opposisjon til metafysikk, siden positivister mener at filosofien skal etterstrebe logisk sannhet med observerbare fakta istedenfor immaterielle egenskaper.^[5] Som Wittgenstein skrev i sin Tractatus Logico-Philosophicus: «Det vi ikke kan snakke om, må vi tie om». Den vitenskapelige filosofien kunne nemlig kun behandle metafysiske eller etiske spørsmål dersom de kunne bli besvart ved å bruke meningsfulle setninger/proposisjoner.^[4] Wittgensteins Tractatus påvirket også positivistenes verifikasjonsprinsipp; han mente i proposisjon 4.024 av Tractatus at vi forstår en setning når vi vet hva som skjer dersom den er sann, mens Schlick mente at «å nevne omstendighetene som gjelder for en sann setning er det samme som å si dens mening.»^[6]

Begrepshistorie

Begrepene logisk positivisme og logisk empirisme benyttes stort sett synonymt. I den grad de tillegges ulike betydning, regnes logisk empirisme vanligvis for å være den bredere betegnelsen, og er også den som ble mest brukt som egenbetegnelse av tilhengerne. For eksempel brukte filosofene i Berlinerkretsen betegnelsen «positivister» om seg selv kun når de ville vise avstand til noen ubenevnte filosofer i Wien. I artikkelen om logisk empirisme i Stanford Encyclopedia of Philosophy hevdes det at forskjellene var større innbyrdes i Wiener- og Berlinerkretsene enn de var mellom de to kretsene.^[2] Betegnelsen «logisk positivist» ble brukt forsiktig av filosofene i Wienerkretsen, og egentlig kun når de ville vektlegge forskjellene mellom deres egne synspunkter og synspunktene til positivistene på 1800-tallet. A.J. Ayer regnes for å være en av de få som uten tvil ville kalt seg selv «logisk positivist».^[2]

Referanser

^ Wernick, Andrew. «positivism». I: Turner, Bryan S. (red.). Cambridge Dictionary of Sociology. Cambridge & New York: Cambridge University Press, 2006. OCLC 70173369.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Creath, Richard. «Logical Empiricism». I: Zalta, Edward N. (red.). Stanford Encyclopedia of Philosophy. Stanford, CA: Stanford University, 2011.
^ Ryckman, T.A. «Reichenbach, Hans». I: Garrett, Don og Barbanell, Edward (red.). Encyclopedia of Empiricism. Westport, CT: Greenwood Press, 1997. OCLC 35986382.
^ ^a ^b ^c Downes, Stephen M. «Logical Positivism/Logical Empiricism». I: Garrett, Don og Barbanell, Edward (red.). Encyclopedia of Empiricism. Westport, CT: Greenwood Press, 1997. OCLC 35986382
^ ^a ^b King, Peter J. Hundre filosofer: Verdens største tenkeres liv og virke. Overs. Kari Kahrs. Oslo: Orion, 2005, s. 7, 138–39 og 158. ISBN 82-458-0734-6.
^ «Positivismus und Realismus». Erkenntnis, bd. 3, s. 1–31. Engelsk overs. i Sarkar, Sahotra (red.) Logical Empiricism at its Peak: Schlick, Carnap, and Neurath. New York: Garland Pub., 1996, s. 38

[1] Wernick, Andrew. «positivism». I: Turner, Bryan S. (red.). Cambridge Dictionary of Sociology. Cambridge & New York: Cambridge University Press, 2006. OCLC 70173369.

[stanford-2] Creath, Richard. «Logical Empiricism». I: Zalta, Edward N. (red.). Stanford Encyclopedia of Philosophy. Stanford, CA: Stanford University, 2011.

[3] Ryckman, T.A. «Reichenbach, Hans». I: Garrett, Don og Barbanell, Edward (red.). Encyclopedia of Empiricism. Westport, CT: Greenwood Press, 1997. OCLC 35986382.

[empiricism-4] Downes, Stephen M. «Logical Positivism/Logical Empiricism». I: Garrett, Don og Barbanell, Edward (red.). Encyclopedia of Empiricism. Westport, CT: Greenwood Press, 1997. OCLC 35986382

[100filosofer-5] King, Peter J. Hundre filosofer: Verdens største tenkeres liv og virke. Overs. Kari Kahrs. Oslo: Orion, 2005, s. 7, 138–39 og 158. ISBN 82-458-0734-6.

[6] «Positivismus und Realismus». Erkenntnis, bd. 3, s. 1–31. Engelsk overs. i Sarkar, Sahotra (red.) Logical Empiricism at its Peak: Schlick, Carnap, and Neurath. New York: Garland Pub., 1996, s. 38

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]