Lokk

Deltaker i lur- og lokkestevne i Alvdal i Hedmark sommeren 1953.

Foto: Arne F. Køpke, Billedbladet NÅ/Arkivverket

En lokk er en kallelyd, duft eller noe annet som tiltrekker seg oppmerksomhet fra mennesker eller dyr. Lokking er i så måte menneskeskapt lyd for å tilkalle seg dyrs oppmerksomhet, enten formet med stemmen eller et instrument. Lokken kan i så måte være en plystre- eller fløytelyd, for eksempel skapt med en lur eller et annet fløyteinstrument som påkaller interessen fra bestemte arter (for eksempel hjortevilt som elg, hjort eller rådyr) eller husdyr (for eksempel tamdyr som kyr, geiter eller sauer), men det kan også være en narreting, som for eksempel ei lokkeand som gjør andre ender trygge, eller et åte som tiltrekker seg bestemte dyrs oppmerksomhet igjennom spredning av duftstoffer. Lokking er mye brukt lokkeform innen jakt, og det ble tidligere også benyttet i landbruket for å kalle hjem kyrene fra beite, spesielt under setring.

Vokal lokking

Lokking er også en avansert musikalsk vokalsjanger, men dette er ikke et nødvendig kjennetegn på lokken. Det er to vilkår for at lokken skal fungere: at dyra er preget på stemmen til budeia og at ropet bærer langt. Det finnes også tradisjonelle rop for å lokke på sau («sibba sibba…»), katt («psspss…») og høner («tippa tippa tippa…»), men fordi disse er lite melodisk utformet kalles de sjelden lokk, selv om funksjonen er den samme. Man skiller gjerne også mellom kulokk, geitelokk og så videre, etter hvilket dyr lokken retter seg mot. Lokk er et typisk eksempel på funksjonsdominert sang.

I tradisjonen finnes det også såkalte huldrelokker, melodisk velformet sang som en gang skal ha vært sunget av en hulder. Huldrelokkene er ofte en del av et sagn. I motsetning til de praktiske lokkeropene har huldrelokkene en fast tekst, ofte en rekke fantasifulle navn, som huldra bruker på kyrne sine.

Lokkerop som er tilpasset bruk fra scene, kalles gjerne kvasilokk eller pseudolokk.

Kommunikasjon

Noen steder i verden har tradisjonell lokking utviklet seg til avanserte former for kommunikasjon, i kraft av særegne plystrespråk, for eksempel på La Gomera i Kanariøyene, der innbyggerne kommuniserer med plystrespråket silbo gomero. Det særegne plystrespråket står på UNESCOs verdensarvliste. I Alpene ble den tradisjonelle luren utviklet til enorme alpehorn, som gjorden det mulig for gjetere å kommunisere over svært lange avstander.

Se også

• Alpehorn
• Åte
• Åtejakt
• Laling, også kalt hjaling, hauking, huving, kauking og gukko, en form for signalsang eller -rop

Eksterne lenker

• Unni Boksasp synger hulderlokk
• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata