Louise Brun
| Louise Larsine Brun | |||
|---|---|---|---|
 Louise Brun ca. 1855-1860 | |||
| Født | 16. des. 1830[1][2] Bergen | ||
| Død | 21. jan. 1866[1][2] (35 år) Oslo[2] | ||
| Beskjeftigelse | Skuespillerinne | ||
| Ektefelle | Johannes Brun (1851–ukjent)[2] | ||
| Søsken | Birgitte Cornelia Rojahn[3] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Louise Larsine Brun (født Gulbrandsen 16. desember 1830 i Bergen, død 21. januar 1866 i Kristiania) var en norsk skuspillerinne.
Louise var datter av ølbrygger Ole Gulbrandsen Spor og hustru Ingeborg Olsdatter England, og vokste opp på Smørsalmenningen i Bergen. Hun ble 17. januar 1851 gift med skuespillerkollega Johannes Finne Brun.
Louise var eldre søster av Birgitte Cornelia Rojahn, som også ble skuespillerinne, inntil hun i 1857 forlot scenen og ble sangerinne og sangpedagog.
I rampelyset
[rediger | rediger kilde]
Louise var blant dem som meldte seg for opptak høsten 1849 for etableringen av Det norske Theater i Bergen. Hun avslørte å ha et umiddelbart talent og ble ved åpningsforestillingen 2. januar 1850 tatt ut til å spille rollen som Lucretia i Ludvig Holbergs tre akt komedie Den Vægelsindede. Hun ble fra starten av utpekt som teaterets primadonna, ble teaterets høyest gasjerte skuespiller, og en hardt arbeidende utøver som alltid møtte vel forberedt til prøvene. I tillegg viste hun refleksjonsevne og intelligens. Likevel mente sceneinstruktør Henrik Ibsen at det til tross for utenatlæring og stor grad av tekstkontroll var noe mekanisk og ufølsomt over hennes spill. Utsagnet rommer trolig ulikt syn på teaterets fremtredelsesformer, hvor hun fulgte artistisk instruktør Herman Laadings estetiske anvisninger om dannelse og artikulasjon. Mens Louise Brun var den bærende kraft helt foran ved lamperekken, med deklamatorisk spill, ønsket Ibsen ensemblets samspill og møtepunkter bakover på scenen.
Sammen med sin mann og Henrik Ibsen, dro Louise våren 1852 på studietur til København med stipendium fra teaterkassen. Ved siden av en krevende og altoppslukende skuespillerkarriere fødte hun 11 barn, hvorav fire døde tidlig.
Louise Brun hadde den kvinnelige hovedrolle i nesten alle de stykker som ble spilt under den tiden hun var knyttet til teateret i Bergen, og hun behersket alt fra tragedier til komedier, selv om hun nok kunne virke noe tung og alvorlig for de lettere, humoristiske rollene. Dessuten var hun en ypperlig sangerinne, som gjorde en god figur i de mange vaudevillene, som var så populære i tiden.
Louise var relativt høy og slank med smalt renskåret ansikt og dype, mørke øyne. Hun la seg til en dannet eleganse som gjorde henne til en selvskreven innehaver av de sentrale damerollene. Publikum trodde hun var vokst opp i de høyere sosiale sjikt, mens de som kjente hennes egentlige bakgrunn undret seg på hvor hun tok det fra. Kollega Marie Midling Bull mente i sine erindringer at hennes foreldrenes oppvekst i Sunnfjord hadde betydning, og at den reflekterte bygdefolkets takt og verdighet, og gjorde hennes vesen så ulik den jevne bergensers joviale tone og gatespråk.
Louise Brun utmerket seg spesielt som fremfører av prologene som gjerne lestes før stykkene ble spilt. Hun hadde en verdige måte å føre seg på, klar diksjon og nyansert replikkføring. I teaterhistorier omtales hun som «kunstens lyse engel» et uttrykk hentet fra åpningsprologen ved «Det norske Theater» i 1850, men Marie Midling Bull forteller i sine erindringer at det at var Claudia Holm som leste denne, mens Louise og hun selv sto i kulissene kostymert for sine roller i Den Vægelsindede og ventet på å komme på scenen.
Hun spilte blant annet hovedrollene ved førsteoppførelsen av Ibsens Fru Inger til Østeraad i 1855 og som Margit i Gildet paa Solhoug i 1856. Av annet spilte hun bl.a. hovedrollen i Francis Ponsards tre akts drama om mordersken Charlotte Corday ved festforestillingen på stiftelsesdagen i 1852, grevinnen i Eugène Scribes tre akts lystspill Naar Damer føre Krig samme år, og hertuginne Marlborough i Eugène Scribes fem akts komedie Et Glas Vand i 1856.
Fotogalleri
[rediger | rediger kilde]-
Daguerreotypi av teaterets kvinnelige skuespillere under gjestespill i Trondheim, 1856. Fra venstre: Helene Marie Prom, Birgitte Cornelia Rojahn, Louise Brun, Janny Grip Isachsen, Fredrikke Louise Nielsen, Benedicte Hundevadt. -
Ensemblet som var knyttet til Det norske Theater i 1850-årene. -
Ektemannen, Johannes Brun, i montasje omgitt av sine kvinnelige kolleger. Øverst hans hustru Louise Brun, og medsols skuespillerinnene Lucie Wolf, Clara Ursin, Elisa Bidenkap, Signe Giebelhausen, Sofie Parelius, Amalie Døvle og Laura Gundersen.
Til hovedstaden
[rediger | rediger kilde]Sammen med ektemannen, Johannes Brun, forlot hun teateret i Bergen 3. april 1857, for at de begge skulle motta fast engasjement ved Christiania Theater. Med unntak for et halvt år ved Kristiania norske Theater, som etter konkursen ble drevet på skuespillerengasjement vinteren 1862-63, var hun hele tiden knyttet til Christiania Theater. Bortsett fra at Bjørnson mente hun også her gjorde en gitrende figur i franske salongkomedier, utmerket seg ikke lenger nevneverdig, og kom til å bli en forholdsvis anonym stemme i ensemblet. Hun ble imidlertid værende ved scenen frem til sykdommen gjorde det umulig å opptre. Det virket som hun var på bedringens vei, og tok igjen til å vise seg i teateret da hun etter et kort sykeleie ble revet bort fra livet like etter fylte 35 år.
I et minnedikt Bjørnson skrev om henne gis et bilde vakkert bilde både av mennesket og kunstneren Louise Brun: «Ja, hennes stille gang igjænnem livet var ikke svakhed, men behersket styrke, var ikke frygt, men dyp ærbødighed ...”.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Louise Larsine Brun, Norsk biografisk leksikon ID Louise_Brun, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Liv Jensson, Biografisk skuespillerleksikon : norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, side(r) 32[Hentet fra Wikidata]
- ^ Liv Jensson, Biografisk skuespillerleksikon : norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, side(r) 63[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Louise Brun i Arvid Ahnfelt, Europas konstnärer (1887)
- Almquist, Olaf 1898: Johannes Brun. En skildring af hans liv og hans samtidige med kunstnerens dagbog i uddrag. Kristiania: Albert Cammermeyers Forlag.
- Bjørnson, Bjørnstjerne 1866: «Skuespillerinden Louise Brun». , i Illustreret Nyhedsblad Nr. 5. Christiania den 4. februar 1866, s. 25-26.
- Blanc, Tharald 1884: Norges første nationale Scene (Bergen 1850-1863). Et Bidrag til den norske dramatiske Kunsts Historie. Kristiania: Albert Cammermeyers Forlag.
- Blytt, Peter: Minder fra den første norske Scene i Bergen i 1850-Aarene. (2. opl.). 1907.
- Bull, Marie Midling 1905: Minder fra Bergens første nationale Scene. Bergen:
- "Den første nationale Scene i Bergen" (s. 19-28). Folkebladet No. 2. 31te Januar 1900.
- Lorentz Dietrichson 1896: Svundne tider. Af en forfatters ungdomserindringer. I. Bergen og Christiania i 40 og 50-aarene. Med forfattrens portræt og 167 illustrationer. Kristiania: J. W. Cappelens forlag.
- Gatland, Jan Olav 2006:Repertoaret ved Det Norske Theater 1850-1863. Universitetet i Bergen.
- Jensson, Liv 1981: Biografisk skuespillerleksikon. Norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05622-8.
- Kroepelien, Johan Fredrik (Red): Ibsen i Bergen. Bergens historiske forenings skrifter nr. 101. Bergen 2006. Bodoni forlag. ISBN 82-7128-403-7 (ib) / ISBN 82-90846-16-9 (h).
- Nielsen, Fredrikke: Minnen från min barndom och mina första ungdomsår. Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum. Skrifter nr. 7. Oslo 1998. Novus Forlag. ISBN 82-7099-294-1 (h).
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Louise Brun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Louise Brun hos Sceneweb
- (sv) Brun, 2. Louise i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905)