Hopp til innhold

Louise Weiss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Louise Weiss
Louise Weiss under en demonstrasjon for stemmerett for kvinner, 1935.
Født25. jan. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Arras[3][5]
Død26. mai 1983[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
16. arrondissement[3]
BeskjeftigelseJournalist, politiker, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Frankrike, 1979–1983) Rediger på Wikidata
Akademisk gradAgrégation de lettres classiques[6]
Utdannet vedLycée Molière (lyceum)
EktefelleJosé Imbert
FarPaul Louis Weiss[7]
MorJeanne Javal[7]
SøskenJenny Aubry[8]
PartiRassemblement pour la République
NasjonalitetFrankrike
GravlagtMagny-les-Hameaux
UtmerkelserStoroffiser av Æreslegionen (1976)
Louise Weiss på Commons

Louise Weiss (1893–1983) var en fransk forfatter, journalist, suffragette og konservativt medlem (gaullist) av Europaparlamentet.

Weiss var fra 1918 til 1934 redaktør for L'Europe nouvelle (det nye Europa), et uketidsskrift for utenrikspolitiske, økonomiske og litterære spørsmål. Hun regnes som den første kvinne til å lede utgivelsen av et internasjonalt tidsskrift. Weiss var aktiv i kampen for kvinnelig stemmerett i Frankrike (innført 1944), og tok i den forbindelse gjerne i bruk oppsiktsvekkende virkemidler. I 1930 startet hun fredshøgskolen Nouvelle Ecole de la Paix, og var allerede i mellomkrigstiden en forkjemper for europeisk integrasjon.

Etter andre verdenskrig hadde Weiss forlatt sin pasifistiske grunnholdning fra tidlige år, og anerkjente militærmakt som forutsetning for bevaring av freden. Hun stiftet i 1965 et konfliktløsningsinstitutt i Strasbourg. I 1979 ble hun, i en alder av 86 år, valgt til Europaparlamentet, der hun som alderspresident holdt åpningstalen.

Europaparlamentets hovedbygning i Strasbourg er oppkalt etter Weiss.

Plenumssalen i Louise Weiss-bygningen er formet som en hemisykel, halvsirkel.
Rekonstruksjon av Louise Weiss' pariserleilighet i Musée du château des Rohan i Saverne.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Weiss ble født som det eldste av de seks barna til Paul-Louis Weiss og Jeanne Javal. Paul-Louis Weiss var gruveingeniør og født inn i en protestantisk familie. Hans forfedre hadde vært offentlige tjenestemenn i flere generasjoner. Farmoren Theodora von Ladenburg var bankierdatter fra Mannheim.[9]

Louises mor Jeanne Javal, kom fra en jødisk, alsasisk slekt som hadde søkt om fransk statsborgerskap etter 1870.[10] Morfaren Emile Javal (1839–1907) oppfant keratometeret (et medisinsk diagnoseinstrument), var medlem av nasjonalforsamlingen fra Yonne og medlem av det franske vitenskapsakademi. Som sin far Leopold Javal (1804–1872) var Emile Javal i ledelsen for det jødiske samfunnet.[10]

Den politiske innstilling til Louises familie var republikansk og anti-klerikal. Som barn konsentrerte hun seg heller om lesning enn om leker. Hun lærte seg tidlig fremmede språk, og talte tysk uten aksent.[11] Familien reiste ofte til Alsace hvor de hadde slektninger, og dessuten til Tyskland og Böhmen som Javalfamilien kom fra. – Ingen kunne ha vært mer europeiske enn oss, skrev Weiss i sine memoarer.[10]

I 1899 flyttet familien til Paris, og bosatte seg i avenue Henri Martin, i umiddelbar nærhet til Bologneskogen.[12] Louise Weiss gikk på Lycée Molière, og studerte deretter som privatist, da universitetet ikke var åpent for kvinner. Hun avsluttet sine universitetsstudier med diplomeksamen i Oxford. I 1914 ble Weiss en av de meget få kvinner som til da hadde passert Agrégation de Lettres classiques, en opptaksprøve til lærerutdannelsen. Kvinneandelen på studiet var 10 % av 144 kandidater i 1883 (steg til 44 % av 801 kandidater i 1960).[10][13]

Etter utbruddet av første verdenskrig opprettet hun et lite feltsykehus, i det som da het Côtes-du-Nord.[10]

De første journalistårene

[rediger | rediger kilde]

Som kvinne var Weiss utelukket fra deltagelse i fransk politikk. Hun gikk inn i journalistikken, og erklærte «Krig mot krigen». Under første verdenskrig skrev hun i tidsskriftet Le Radical, under pseudonymet Louis Lefranc.[10]

Som korrespondent for den største franske dagsavis i samtiden, Le Petit Parisien, ble hun kjent med blant andre Thomas Masaryk (1850–1937), Eduard Beneš (1884–1948) og Milan Stefanik (1880–1919).

I 1921 reiste Louise Weiss til Sovjetunionen. Reisen ble gjort blant annet på vegne av den franske statsminister, for å bistå det franske Røde kors i kampen mot hungersnøden i landet. Samtidig rapporterte hun tilbake til Frankrike om de rådende forhold, gjennom artikler i Le Petit Parisien. Millioner døde av sult som følge av krigen mellom Den røde hær og de hvite russiske styrkene, som var støttet av USA, Storbritannia og Frankrike. Forholdene i Sovjetunionen var urolige. For Louise Weiss var dette derfor en meget farefull ekspedisjon, og den ble utført under svært vanskelige og ubekvemme forhold.[11] I Sovjetunionen traff hun også bolsjevikledere som Karl Radek (1885–1939), Lev Kamenev (1883–1936) og Leo Trotskij (1879–1940).

Louise Weiss gjennomførte i Sovjetunionen også en egen, privat redningsaksjon, for å få franske guvernanter (privatlærerinner) tilbake til Frankrike. Guvernantene som før revolusjonen hadde tjent russiske familier, var blitt igjen i det nye Sovjetunionen, og levde der i den ytterste nød. Til slutt klarte Weiss å få 125 franske guvernanter tilbake til Frankrike.[10][14]

L'Europe nouvelle

[rediger | rediger kilde]

Weiss dekket som journalist undertegningen av Versaillestraktaten. Hun var fra 1918 til 1934 redaktør for uketidsskriftet L'Europe nouvelle, for utenrikspolitiske, økonomiske og litterære spørsmål. Hun ble dermed den første kvinne til å lede et internasjonalt tidsskrift.[11] Tidsskriftet kommenterte fransk og europeisk politikk og ble et forum for frihet, pasifisme, likestilling mellom kjønnene og folkene. Tidsskriftet ble raskt ledende med hensyn til å kommentere internasjonale spørsmål.[15][16]

L'Europe nouvelle støttet Aristide Briands forslag fra 1921 om opptak av Tyskland i Folkeforbundet, og anstrengelsene som førte frem til undertegningen av Lucarnotraktaten i 1925. Gjennom tidsskriftet støttet Weiss også Briand-Kellogg-pakten fra 1928.[17][18]

Weiss mistet etterhvert troen på Folkeforbundet, da det ikke var i stand til å gi nasjonalsosialismen motstand. Da hun også mistet troen på pasifismen, forlot hun redaktørstillingen i magasinet i 1934.[19]

Paneuropa-bevegelsen

[rediger | rediger kilde]

Weiss var gjennom sitt tidsskrift en støttespiller for Aristide Briand i hans arbeid for et samlet Europa i form av felles marked, felles valuta og en felles europeisk kultur. Hun støttet også Paneuropa-bevegelsen, stiftet av Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi, der Briand ble æresmedlem i 1929.[18]

I 1930 etablerte hun Nouvelle Ecole de la Paix (norsk: Den nye fredsskolen) i Strasbourg, en privat høgskole med fremstående forelesere i internasjonal politikk. Skolen hadde som formål å støtte arbeidet til Folkeforbundet, ble nedlagt i 1938.[20][21][22]

Kampen for kvinners stemmerett i Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Plakat med invitasjon til møte i regi av organisasjonen La Femme Nouvelle.

I oktober 1934 startet hun en ny organisasjon, kalt La Femme Nouvelle (Den nye kvinne). I motsetning til andre feministorganisasjoner konsentrerte La Femme Nouvelle seg utelukkende om stemmeretten for kvinner. Hun gikk ikke av veien for oppsiktsvekkende aksjoner. Blant annet slapp hun flyveblad over hesteveddeløp på Longchamps, med teksten at – Selv om vi får stemmerett, vil sokkene dine bli stoppet![23] Sammen med Cécile Brunschvicg (1877–1946), lenket hun seg til porten til en offentlig park for å vekke oppmerksomhet. Ved juletider 1921 medvirket hun til en aksjon der en gruppe feminister klatret opp lyktestolpene ved de store varemagasinene, og sang små vers mot krigsleketøy.[15]

En stor valgseier var i 1934 å kunne kaste senator gjennom 15 år, Raymond Duplantier, ut av Frankrikes senat. Duplantier hadde utmerket seg med utsagnet om at – Disse kvinnene ønsker å bli representanter? Nåvel, men nei! De vil alltid forbli hva de alltid har vært: horer![24][25]

På tross av felles suksess i kampanjer for oppmerksomheten om kravet til stemmerett for kvinner, var Weiss' forhold til andre kvinnesakskvinner som Brunschvicg, Irène Joliot-Curie (1897–1956) og Suzanne Lacore (1875 eller 1877–1975), delvis kjølig. Weiss mente at de andre feministorganisasjonene holdt seg for tett til de etablerte partiene. Hun var uenig da kvinnene gikk inn i Léon Blum’s første regjering i 1936. Kvinnene fikk mindre innflytelsesrike stillinger og intet løfte om å prioritere stemmerett for kvinner. Selv hadde Weiss avslått en tilsvarende stilling: – Jeg har ikke kjempet for å bli nominert, sa hun, men for å bli valgt![26]

Jødiske flyktninger etter «Krystallnatten»

[rediger | rediger kilde]

«Krystallnatten» inntraff mellom 9. og 10. november 1938, og var starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. Weiss overtalte da straks sin venn, Frankrikes utenriksminister Georges Bonnet til å opprette organisasjonen Comité Central des Réfugiés (norsk: Sentralkomiteen for flyktninger). Komiteen skulle ta imot flyktningene fra Tyskland til Frankrike. Weiss klarte som organisasjonens generalsekretær, allerede i desember samme år (1938), å få brakt tusen flyktninger fra Tyskland til Frankrike.[10]

Senere, i 1939, klarte hun å berge jødiske passasjerer om bord på motorskipet «Saint-Louis» til et midlertidig opphold i Frankrike. Skipet med de 907 jødiske flyktningene hadde gått ut fra Hamburg. Etter å ha blitt avvist i Havana på Cuba og USA, risikerte passasjerene å måtte vende tilbake til det nasjonalsosialistiske Tyskland som de hadde flyktet fra. Louise Weiss kontaktet sin venn, utenriksminister Bonnet som ga tillatelse til å ta i mot 250 flere hundre flyktninger. Storbritannia tok i mot 250 personer. De øvrige fikk opphold i Belgia og Nederland. Det var bare de flyktningene som kom til Storbritannia som helt var blitt beskyttet mot forfølgelse. Ingen vet hvor mange som omkom etter at Tyskland invaderte Nederland, Belgia og Frankrike. De jødiske flyktningenes reise med «Saint-Louis» er omhandlet i spillefilmen De fordømtes reise.[10][27][28]

Vichy-regjeringen, motstandskamp

[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands invasjon og okkupasjon av Frankrike i 1940, la Storbritannia hindringer i veien for Frankrikes import av medisiner og medisinsk utstyr.[29] Weiss reiste derfor til USA på vegne av Vichy-regjeringen, for å skaffe nye forsyninger. Hun lyktes bare delvis, da amerikanerne mente at nye forsyninger bare ville komme tyskerne til gode. Tilbake i Frankrike fikk hun en bekjent til å skaffe seg et sertifikat som «ikke-jøde». I 1943 ble hennes bror nesten arrestert ved Milice, og Louise Weiss meldte seg som redaktør av motstandsavisen La Nouvelle République. [29] Hun har selv omtalt avisen med navnet Patriam Recuperare.[30]

Europa-politiker etter 1945

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig fulgte hun Nürnbergprosessen som journalist. Hun prøvde seg i politikken som representant for venstresiden, men nådde ikke opp. Deretter gikk hun over på høyresiden og ble der til karrièren var over. I løpet av 1950- og 1960-årene foretok hun reiser over hele verden, og skrev for en rekke fremstående franske tidsskrifter.[10]

Fra 1965 til 1970 var hun generalsekretær i Institut Français de Polémologie (norsk: fransk institutt for konfliktstudier) (1945–1993).[31] Hun besøkte Oslo i 1966 og holdt i Det franske institutt foredrag om overbefolkningsproblemet, og i Fredsforskningsinstituttet om den daværende Kashmir-konflikten.[30] I 1971 stiftet hun Fondation Louise Weiss for at hennes arbeid med Europas samling og arbeidet for fred skulle kunne fortsette.[32] Weiss hadde etter andre verdenskrig forlatt sin pasifistiske grunnholdning, og gikk da inn for at freden bare kunne opprettholdes dersom den ble sikret med militærmakt.[10]

I 1979 stilte hun for gaullistpartiet til det første direkte valget til Europaparlamentet, der hun tiltrådte De europæiske fremskridsdemokraters gruppe. Hennes politiske målsetting var å gjøre Europa uavhengig av samtidens to supermakter, USA og Sovjetunionen. Som det eldste valgte medlem (alderspresident) av det nyvalgte Europaparlamentet, holdt hun den innledende talen. I talen hilste hun Otto von Habsburg velkommen som etterfølgeren til Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi.[33]

Helmut Kohl omtalte henne som «Europas bestemor».[10]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Weiss skrev selvbiografier, romaner, skuespill, politiske sosiologiske essays, bøker om kunst og folklore og reiseskildringer.[17]

  • La République Tchécoslovaque, (1919)
  • Milan Stefanik, Praha (1920)
  • Délivrance, Albin Michel, Paris (1936), roman
  • Souvenirs d'une enfance républicaine, Denoël, Paris, (1937), selvbiografi
  • La Marseillaise, 3 bind (1945–1947), romaner
  • Ce que femme veut, Gallimard, Paris, (1946), selvbiografisk essay
  • L'or, le camion et la croix, Paris, (1949), reiseskildring
  • Sabine Legrand, Paris (1951), roman
  • Le Cachemire, Les Albums des Guides Bleus, Paris, (1955), reiseskildring
  • Contes et légendes du Grand-Nord, Paris, (1957)
  • Le voyage enchanté, Paris, (1960), reiseskildring
  • Mémoires d'une Européenne, Payot/Albin Michel, Paris, 6 bind, (1968-1976), selvbiografi
  • Lettre à un embryon, Julliard, Paris (1973), essay
  • Tempête sur l'Occident Albin Michel (1976), reiseskildring
  • Dernières voluptés, Paris, (1979), roman
Skuespill, ukjent år
  • Arthur ou les joies du suicide
  • Sigmaringen ou les potentats du néant
  • Le récipiendaire
  • La patronne
  • Adaptation des Dernières voluptés

Privatliv

[rediger | rediger kilde]
Weiss-familiens gravsted i Magny-les-Hameaux, sørvest for Paris sentrum. Foto: Benoît Prieur

Fra 1934 til 1936 var Louise Weiss gift med arkitekten José Imbert. Hun fikk selv ingen barn, men adopterte en sønn som hun mistet nær kontakt med. Hun oppnådde ikke å bli medlem av Academie Française, men ble storoffiser av Æreslegionen. Hennes begravelse ble holdt i en evangelisk kirke.[10][23]

Æresbevisninger og oppkallinger

[rediger | rediger kilde]

Den franske republikk feiret i 1993 hundreårsjubileet for hennes fødsel og utga en bok og en film, med tittelen Louise Weiss l’Européenne (Louise Weiss europeeren).[10] Hovedbygningen til Europaparlamentet i Strasbourg ble i 1998 oppkalt etter Weiss, og det samme er en åpen plass i byen.[34][35] En rose ble i 1993 oppkalt etter Weiss, til hundreårsjubileet for hennes fødsel. Et museum «Louise Weiss» med en rekke personlige eiendeler, finnes i Saverne, Frankrike.[20] «Louise Weiss journalistpris» ble opprettet i 2005.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 18. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016189, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ arkiv-URL www.louise-weiss.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.strasbourg-europe.eu[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Jewish Women's Archive. Encyclopedia, «Louise Weiss»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.psychoanalytikerinnen.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Louise Weiss - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 28. desember 2018. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n Caron, Vicki (mars 2009). «Louise Weiss Jewish Women's Archive». Jewish Women: A Comprehensive Historical Encyclopedia. 1. Jewish Women's Archive. Besøkt 25. desember 2018. «One could not have been more European than we were. ... My European imprint was thus inevitable.» 
  11. ^ a b c Augusta von Oertzen (1928). «Der erste weiblicher Herausgeber einer internationalen Revue». Die Frauen Illustrierte, Berliner Leben, Zeitschr. für Schönheit und Kunst, 1928. (3). Besøkt 25. desember 2018. 
  12. ^ «Paul Louis WEISS (1867-1945)». www.annales.org. Les Annales des Mines. Besøkt 4. januar 2019. «En 1899, il est nommé à Paris. Depuis ce moment jusqu'à sa mort, il habite un vaste appartement au 78 bis avenue Henri Martin près du Bois de Boulogne.» 
  13. ^ «Les agrégés de l'enseignement secondaire. Répertoire 1809-1960 | Ressources numériques en histoire de l'éducation». rhe.ish-lyon.cnrs.fr. LAHRA, Laboratoire de recherche historique Rôhne Alpes. 2015. Besøkt 1. januar 2019. «Au total, 14 jeunes femmes sont reçues agrégées en 1883, sur un total de 144 lauréats, soit 10 %. Elles seront 352 sur 801 lauréats (44 %) en 1960.» 
  14. ^ Francis, Claude; Gontier, Fernande (1988). Simone de Beauvoir. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788257406349. 
  15. ^ a b Claude, Francis, (1988). Simone de Beauvoir. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205173966. OCLC 873481341. 
  16. ^ L'Europe nouvelle : revue hebdomadaire des questions extérieures, économiques et littéraires. Paris: s.n. 1918. 
  17. ^ a b «Louise Weiss -- L'europeene». www.louise-weiss.org. Arkivert fra originalen 4. desember 2018. Besøkt 27. desember 2018. 
  18. ^ a b c «Prix Louise Weiss». www.prixlouiseweiss.com. Besøkt 28. desember 2018. 
  19. ^ «Louise Weiss | Jewish Women's Archive». jwa.org. Besøkt 1. januar 2019. 
  20. ^ a b «Louise Weiss». www.strasbourg-europe.eu. Arkivert fra originalen 29. desember 2018. Besøkt 28. desember 2018. «1930 : Crée la Nouvelle Ecole de la Paix, un établissement libre d'enseignement supérieur destiné à soutenir l'action de la Société des Nations (SDN)» 
  21. ^ «Louise Weiss (1893-1983)» (PDF). www.ena.fr. Arkivert fra originalen (PDF) 5. januar 2019. Besøkt 5. januar 2019. «1930: Elle crée l’Ecole de la Paix, qui fermera ses portes en 1938.» 
  22. ^ Caron, Vicki (2009). «Louise Weiss | Jewish Women's Archive». jwa.org. Jewish Women's Archives. Besøkt 5. januar 2019. «This institution, which was devoted to adult education, sponsored a series of lectures and seminars delivered by the leading luminaries in the field of international affairs.» 
  23. ^ a b «Louise Weiss -- Sa vie». www.louise-weiss.org. Arkivert fra originalen 1. januar 2019. Besøkt 27. desember 2018. 
  24. ^ Caron, Vicki (mars 2009). «Louise Weiss | Jewish Women's Archive». Jewish Women: A Comprehensive Historical Encyclopedia. 1. Jewish Women's Archive. Besøkt 25. desember 2018. «These women wish to be deputies. Well then! No, since they remain what they have always been: whores.» 
  25. ^ Coutelle, Catherine; femmes, délégation aux droits des femmes et à l'égalité des chances entre les hommes et les femmes déposé par la délégation de l'Assemblée nationale aux droits des femmes et à l'égalité des chances entre les hommes et les (20. juli 2016). Rapport d'information sur la place des femmes en politique: Place des femmes en politique: encore un efffort ! (på fransk). Assemblée nationale. «Ces dames voudraient être députés? Eh bien, non! Qu'elles restent qu'elles sont: des putes!» 
  26. ^ Caron, Vicki (mars 2009). «Louise Weiss | Jewish Women's Archive». Jewish Women: A Comprehensive Historical Encyclopedia. 1. Jewish Women's Archive. Besøkt 25. desember 2018. «I have struggled, not for the sake of being nominated, but for the right to be elected.» 
  27. ^ «Louise Weiss (1893-1983)» (PDF). webcache.googleusercontent.com. Besøkt 30. desember 2018. 
  28. ^ Morse, Arthur D. (1969). Mens seks millioner døde. Oslo: Gyldendal. s. 232. 
  29. ^ a b Caron, Vicki. «Louise Weiss | Jewish Women's Archive». jwa.org. Besøkt 5. januar 2019. «After the defeat of France in 1940, Weiss volunteered to go on a mission to the United States on behalf of the Vichy government in an effort to obtain pharmaceuticals and medical supplies that had become difficult to acquire due to the British boycott.» 
  30. ^ a b Aftenposten 9. desember 1966.
  31. ^ «L’aventure de l’Institut Français de Polémologie (1945-1993)». Polémologie (på fransk). 18. juli 2011. Arkivert fra originalen 31. desember 2018. Besøkt 30. desember 2018. 
  32. ^ «La Fondation». www.louise-weiss.org. Arkivert fra originalen 1. januar 2019. Besøkt 30. desember 2018. 
  33. ^ «Paneurope». www.international-paneuropean-union.eu. Besøkt 29. desember 2018. 
  34. ^ «News report : 18-11-98». www.europarl.europa.eu. Besøkt 28. desember 2018. 
  35. ^ «PSS / Parlement Europeen - IPE 4 (Strasbourg, France)». www.pss-archi.eu. Besøkt 28. desember 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Louise_Weiss&oldid=24526410»