Hopp til innhold

Markomannere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Markomannere (Marcomanni) var et germansk folkeslag som levde i traktene rundt elven Main i dagens sentrale Tyskland. De var antagelig beslektet med eller sto nært forhold til svebere og burere.

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Forskerne antar at navnet på den germanske stammen kan ha to mulige kilder: 1) germansk eller gammelhøytysk for «mark» i betydningen «grense», «grenseland» (som i Danmark eller Vingulmark) og «menn», altså «grensemennene»; eller kanskje mer tvilsomt 2) navnet på en romersk legat Marcus Fabius Romanus, som deserterte fra keiser Augustus’ stesønn Nero Claudius Drusus’ legioner i løpet av hans germanske hærtok ca. år 13 f.Kr. og er antatt å ha samlet sammen en lurvet gruppe av germanske stammer til en slagkraftig styrke.[1] En annen kilde indikerer at Marcus Fabius Romanus ble sendt i landflyktighet etter å ha spekulert i hvete og deserterte faktisk ikke fra hæren, men denne kilden forbinder også Romanus med markomannere i årene som fulgte hans landflyktighet. Flere hovedkilder siterer Romanus som en senator, en stor landeier og noe kontroversielt som en finansiell støtte av en av fraksjonen innenfor hesteveddeløp med vogner.[2]

Drusus angrep og beseiret flere germanske stammer. Han forsøkte å flytte Romerrikets grense fra Rhinen til Elben. Markomannerne følte seg truet og trakk østover. Rundt år 9 f.Kr. la de under det området som i dag er Böhmen (Boiheim) fra den keltiske stammen boiere. Her etablerte deres konge Marbod eller Maroboduus et mektig kongedømme som keiser Augustus pekte ut som en trussel for Roma. Før keiseren kunne rette seg mot denne trusselen brøt det ut krig i Illyria som tok hans oppmerksomhet. Marbod hadde fortid som romersk leiesoldat og hadde besøkt Roma. Han forsøkte å opprette en makt etter romersk forbilde og lyktes i begynnelsen. Han skapte en forbund av germanere, men ble senere avsatt og sendt i eksil av Catualda i år 19 e.Kr.

Den romerske skribenten Tacitus på begynnelsen av 100-tallet nevner markomannerne som en stamme som har konger utpekt av Roma.[3]

De markomanniske kriger

[rediger | rediger kilde]

På midten av 100-tallet gikk markomannerne inn i et forbund med andre germanske folk som innbefattet quadere, vandaler, og sarmatere som bekjempet Romerriket. Dette var sannsynligvis motivert av folkeflytninger av større stammer som blant annet gotere. I henhold til historikeren Eutropius kjempet styrkene til keiser Marcus Aurelius mot dette forbundet i tre år ved festningen Carnuntum i Pannonia (i dagens Østerrike).

Eutropius sammenlignet krigen og Marcus Aurelius’ suksess mot markomannerne og deres allierte mot punerkrigene. Krigen markerte et vendepunkt og førte til betydelige romerske nederlag. Den betydde også døden for to av kommandantene av Pretorianergarden. Krigen begynte i 166 da markomannerne slo igjennom forsvarsverkene ved Vindobona og Carnuntum, gikk over grensen mellom provinsene Pannonia og Noricum, herjet Flavia Solva og ble først stoppet kort tid før de nådde Aquileia ved Adriaterhavet. Krigen varte fram til Marcus Aurelius døde i 180. Det hadde kun begrenset suksess for Roma: Donau forble romersk grense i nord inntil Romerriket gikk endelig under senere.

Senere historie

[rediger | rediger kilde]

Markomannerne ble kristnet under deres dronning Fritigil på midten av 300-tallet. Fritigil brevvekslet med Ambrosius av Milano om markomannernes konvertering.

Som en del av folkevandringene krysset en gruppe markomannere, burere og quadere, Pyreneene i år 409 og etablerte seg i den romerske provinsen Gallaecia (dagens Galicia og nordlige Portugal). Her ble de betraktet som foederati og grunnla det svebiske kongedømmet i Gallaecia. Der sverget deres konge Hermeric troskap til keiseren i år 410. Bracara Augusta, dagens moderne by Braga i Portugal, tidligere provinshovedstad i Gallaecia, ble nå hovedstad for dette kongedømmet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ POMOERIVM (Studia et commentarii ad orbem classicum spectantia), vol. 3, 1998
  2. ^ POMOERIVM, vol. 3, 1998
  3. ^ Tacitus: Germania I.42

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Jahn, Ralf G.: Der Römisch–Germanische Krieg (9–16 n. Chr.). Dissertation Bonn 2001.
  • Wolfram, Herwig: Die Germanen. Beck'sche Reihe, 8. überarb. Aufl., München 2004.

Klassiske kilder

[rediger | rediger kilde]