Metafiksjon

Metafiksjon er en form for fiksjon innen vekselvis skjønnlitteratur, film og drama hvor det blir gjort direkte eller indirekte oppmerksom på at det som fortelles ikke er virkelig, men noe som er diktet og forestilt. Det fiktive i kunstverket skjules ikke, men tvert imot påvises, vises fram og diskuteres i kunstverket selv. Metafiksjon er således en undersøkelse av forholdet mellom fiksjon og virkelighet.

Metafiksjon er en fortellerteknikk som selvbevisst gir oppmerksomhet til sin egen status som verk av sin fantasi framfor virkeligheten. Det er en selvrefererende litteratur hvor teksten på seg selv, som handler om hvordan den ble til, og er en form for selvopptatt diktning. Ved at metafiktive innslag i en tekst bryter illusjonen om at teksten forteller om noe virkelig, fungerer det paradoksalt både som et distanseringsgrep ved virkemidler som eksempelvis refleksjon, eller parodi eller ironi, men også som inkluderende ved at dikteren henvender seg direkte til leseren og skaper nærhet og intimitet.

Historie

Metafiksjon er hovedsakelig assosiert med modernisme og postmodernistisk litteratur, i henhold til den engelske litteraturviteren Patricia Waugh, som er en av de første som studerte metafiksjonen som et fenomen. Uttrykkelig anvendelse av metafiksjonelle teknikker stammer fra den modernistiske undersøkelsen av bevissthet og virkelighet.

En annen teoretiker, kanadiske Linda Hutcheon, mener at metafiksjonen ikke bare er en betingelse av postmodernismen, men en side av romanens utviklingshistorie og har alltid vært tilstede og en del av den. Selvrefleksjon om sin egen diktning kan påvises i eksempelvis Miguel de Cervantes’ Don Quijote (1605), men også eldre verker som Homers Odysseen (700-tallet f.Kr.) og Geoffrey Chaucer Canterbury-fortellingene (1300-tallet).

Intertekstualitet er et vestlig trekk ved den moderne metafiksjon. Hutcheon har fremmet et annet begrep, historiografisk metafiksjon, benyttet for skjønnlitterære verker som kombinerer de litterære virkemidlene til metafiksjon med historisk fiksjon. Den kategorien av romaner som hun tenker på er Hundre års ensomhet (1967) av Gabriel García Márquez, Ragtime (1975) av E.L. Doctorow, Den franske løytnants kvinne (1969) av John Fowles, og Rosens navn (1980) av Umberto Eco.

Et eksempel på metafiksjonelle undersøkelser kan begynne med Charlotte Brontës Jane Eyre (1847), hvor romanens tittelperson fant ekte kjærlighet med sin sjef Edward Rochester, men på selve bryllupsdagen oppdager Jane at han allerede er gift til en mentalt ustabil kvinne som han holde innestengt på loftet i det huset de bor i. Etter at den tidligere hustruen brenner ned godset, blinder Edward og tar sitt eget liv, vender Jane tilbake og gifter seg med ham.

«Den gale kvinnen på loftet» har blitt emne for egne undersøkelser av romanen fra et feministiske perspektiv i The Madwoman in the Attic (1979). Hva representerer hun, og hvordan kom dit? I romanen Vide Sargasso (1966) av Jean Rhys gjenfortelles den samme historien i synsvinkelen til «den gale kvinnen på loftet». Vide Sargasso er en oppfølger, men tidsmessige fra før originalverkets tidsramme, og samtidig en reaksjon på denne, og således også et eksempel på metafiksjon.

Grensene til en bok er aldri presise: hinsides tittelen, de første linjene, og det siste punktum, bortenfor dets indre konfigurasjon og dens selvstendige form, er den fanget opp i et system av henvisninger til andre bøker, andre tekster, andre setninger: den er en node innenfor et nettverk.
- Michel Foucault

Se også

• Metaroman

Eksterne lenker

• Metafiksjon; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)