Hopp til innhold

Mjøsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mjøsa
Mjøsa sett mot nord fra luften.
LandNorge
FylkeAkershus, Innlandet
KommuneHamar, Ringsaker, Stange, Lillehammer, Gjøvik, Østre Toten, Eidsvoll
Areal 369,48 km²[1]
Reguleringshøyde122,94–119,33 moh. [a][2]
Magasinvolum 1 312 mill. m³[2]
Lengde 117 km
Bredde 2–9 km
Omkrets341,11 km 
Dybde453 m (maks)[3]
150 m (snitt)[3]
Volum56,24 km³ 
Nedbørfelt 16 563,89 km²[4]
TilløpGudbrandsdalslågen, Mesna, Vismunda, Moelva, Stokkeelva, Hunnselva, Brumunda, Flagstadelva, Svartelva, Lenaelva, Vikselva
UtløpVorma
Posisjon
Kart
Mjøsa
60°45′N 10°52′Ø
Mjøsa på Commons

Mjøsa (skogfinsk: Myösinjärvi)[5] er en innsjø som ligger i Innlandet fylke og i Akershus fylke.

Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34.-plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter.[3][6] Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 moh. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt om lag 2 km bred, den sørlige delen er 2–3 km bred. Mjøsa inneholder 56,2 km3.[7][8] Reguleringsvolumet (mellom laveste og høyeste regulerte vannstand) er på 1312 millioner m3.[9] Målt i luftlinje er innsjøen 89,7 km lang og på denne lengden krummer overflaten 158 meter.[10] Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.

Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50 000 til 100 000 mennesker.[11][12]

I 1995 ble et kanadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Trenton i provinsen Ontario i Canada.

Den vakre Mjøsen synes å ha både en elvs og en innsjøs egenskaper, ettersom breddene hele veien er dannet av foten av åser og fjell, er resultatet at hvor dalen utvider seg følger vannet etter og blir en sjø. Nedenfor Minde opptrer den alltid som elv og blir på kartet kalt Vormen - inntil navnet sammen med elven forsvinner i Glommen.

NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen.[13] Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua.[14] Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.[13][15]

[rediger | rediger kilde]

Navnet Mjøsa kommer av norrønt Mjǫrs, med ukjent etymologi.[16][17] Ett forslag til betydning er «den skinnende».[12][18] Innsjøen Mjøsa omtales til daglig også som «fjorden».[19] Den østlige armen som går mot nord mellom Hamar og Nes kalles Furnesfjorden.[8]

I diktet «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden» omtalte Henrik Wergeland Mjøsa som fjord: «Held dig, Vidundersnekke paa Mjøsens stolte Fjord!»

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges berggrunn

Det særpregete geologiske området Oslofeltet går nord til Gjøvik og Brumunddal, det inkluderer deler av berggrunnen rundt Mjøsa.

Geologisk er Mjøsa et sammensatt område bestående av blant annet permiske dypbergarter, permisk sandstein (sparagmitt), gneis, granitt, skifer og kalkstein.[12][20][21]

Det er høy radonfare i deler av området.[22][23] Alunskifer fra berggrunn og løsmasser[24] er hovedkilde.[25] Alunskiferen er dannet sen kambrium og tidlig ordovicium. Også uranrik granitt og granittiske gneiser er mulig kilde. I noen områder på begge sider av Mjøsa er rådet å utvise «Særlig høy aktsomhet»[26]

Mjøsa ligger i en dal som har blitt gravd ut av isen gjennom flere istider. Den geologiske prosessen som skapte det undersjøiske dalføret er den samme som for en fjord. En brearm grov ut masse og etterlot en bergterskel og et isfrontdelta som demmer opp innsjøen.[27] Moreneavsetning fra brefronten på Mjøsbreen for 9200 år siden har dannet Minnesundtrinnet, et bredfrontdelta dannet av breelvene.[28]. Mjøsa er en oversvømt, overfordypet U-dal. Overfordypet vil si at bunnen i den indre del av fjorden er dypere enn ved munningen.[29] Mjøsa er en såkalt fjordsjø[30][31]

Mjøsas største dybde er 453 meter, utenfor brattlendet Skreiaberget (Skreiafjellet).[13] Bunnen er altså mer enn 300 m under havnivå. Årsaken ligger i at innsjøen er dannet ved breerosjon, som er den eneste erosjonsprosess som gjør at bunnen kan bli liggende under havnivå.[32]

Havets høyeste nivå etter siste istid, den marine grensen, er målt til 192 moh. ved Minnesund[33][34]. Nordover i Mjøsa og i områder rundt Mjøsa som ligger under en beregnet marin grense er det «lite eller ingen marin påvirkning». Isfronten lå ved Minnesund og blokkerte for havet. Landhevningen var stor under isavsmeltingen. Når mjøsbassenget ble isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.[35] Området fra Minnesund sydover til havet er preget av marin påvirkning på områder som ligger under den marine grensen.[33] Syd for Minnesund lå det som har blitt kalt «Romeriksfjorden», havet strakk inn til Mjøsbreen syd i Mjøsa og inn til nordenden av Hurdalsjøen.[28]

Litt nord for Minnesund er det smaragdgruver som ble drevet noen år omkring år 1900.[36]

Vannføring og vannstand

[rediger | rediger kilde]
Flom i juni 2013, Gjøvik.

Gjennomsnittlig vannføring (målt 1931–1982) er 316 m3/s. Med gjennomsnittlig årlig avløp på 9 959 millioner m3 oppholder vannmassen seg teoretisk 5,6 år i innsjøen.[37] Gudbrandsdalslågen er viktigste tilførsel med et nedbørsfelt på 11500 km2 av et samlet nedbørsfelt til utløpet på 16568 km2. Gudbrandsdalslågen drenerer en stor del av Jotunheimen (med Galdhøpiggen som høyeste punkt og gjennomsnittlig ligger nedbørsfeltet 950 m.o.h.) ved sideelvene Otta, Sjoa og Vinstra; mens Lesjaskogsvatnet regnes som hovedelvens begynnelse. Utløpet til Vorma har en middelvannføring på rundt 330 m3/s. Høyeste vannstand i Mjøsa er vanligvis i forbindelse med snøsmeltingen mai-juli; det forekommet høyere vannstand i forbindelse med kraftig regn om høsten. Reguleringstiltakene i vassdraget reduserte flomtoppen (ved flommene i 1995, 2013 og 2014) med 0,60 meter.[9]

I 1858 ble Sundfossdammen ved Eidsvoll ferdig og den hevet vannstanden i Vorma slik at dampbåtene kunne gå mellom Mjøsa og Eidsvoll.[38] Mjøsas vannstand er regulert opp flere ganger (andre gang 1909) og i 1947 ble reguleringen overtatt av staten. Siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. Mjøsa reguleres ved Svanfoss slik at Vorma ovenfor Svanfoss sammen med selve Mjøsa inngår i magasinet.[12] I løpet av vinteren reduseres vannstanden[39][40] så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen. I juli 1927 ble vannstanden målt til 125,89 moh.,[37], 24. juli 1789 (Storofsen) ble vannstanden målt til 127,79 moh., og 11. juli 1995 (Vesleofsen) ble vannstanden registrert til 125,63 moh.[15] Flomtoppen 22. juni 1860 var bare et par centimeter under Storofsen og vannet sto i Storgata på Hamar.[38] Mjøsa er med 1312 millioner m³ Norges femte største reguleringsmagasin,[41] regnet etter volum mellom høyeste og laveste regulerte vannstand.[15]

Temperatur

[rediger | rediger kilde]

Høst og vår er vanntemperaturen nokså lik fra overflaten til bunnen, mens om sommeren stiger overflatetemperaturen til 13-16 °C og opp til 20 °C innerst i Furnesfjorden. Det relativt varme overflaten på 13-16 °C kan i august gå ned til omkring 10-15 meter dybde. Om sommeren kan vind og strøm føre til store forskjeller i overflatetemperature mellom ulike deler av Mjøsa slik at overflatetemperaturen ved Minnesund kan være under 10 °C samtidig som det er opp mot 20 °C i Furnesfjorden. Når innsjøen er islagt er vannmassene mer i ro og temperaturen stiger fra de laveste temperaturene rett under isen på overflaten til 3-4 °C i dypere vannmasser. Innerste delen av Furnesfjorden og Mjøsa nord for Vingrom fryser ofte til i desember (og der kan den bli liggende til mai). I januar blir normalt hele Furnesfjorden og Mjøsa sør til Helgøya blir islagt. I kalde vintre kan hele Mjøsa bli islagt i løpet av februar. Isløsningen ved Helgøya begynner normalt i april.[38]

Tilløp og utløp

[rediger | rediger kilde]
Gjøvik i forgrunnen, med Nes til venstre og Helgøya med Stange i bakgrunnen. Til høyre er Østre Toten og Skreiafjellene.
Foto: Øyvind Holmstad
Mjøsisen legger seg vanligvis først sørover til Gjøvik, hvor Mjøsa vier seg ut. Ofte stanser isen ved Gjøvik, men kommer den seg først forbi her legger den seg gjerne helt fram til Minnesund.
Foto: Øyvind Holmstad

Nedbørfeltets høyeste punkt er Galdhøpiggen og midlere felthøyde er 950 moh. Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen (nedbørfelt 11 500 km²), helt i nordenden av Mjøsa ved Hovemoen i Lillehammer.[15] Lågen står for om lag 85 % av den totale tilførselen til Mjøsa, mens resterende kommer fra flere elver av ulik størrelse.[42] Om lag tre fjerdedeler av tilsiget skriver seg fra det nordvestlige hjørnet av nedbørsfeltet (i og omkring Jotunheimen, Breheimen og Ottadalen).[43] Lågendeltaet, Lågens utløp i Mjøsa, strekker seg om lag fra Gausas utløp til om lag Trossetsanden ovenfor Lillehammer bru.[38] NVEs innsjødatabase angir Mjøsas nordgrense ved Moshølen mellom Hovemoen og Jørstadmoen.[1] Hos Kartverket er Lågen avmerket til Lillehammer bru.[44]

Elver som renner inn i Mjøsa fra vest:

Elver som renner inn i Mjøsa fra øst:

Den eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i ved Minnesund. Total nedbørfelt ved utløpet er 16 568 km² og middel avrenning er 330 m3/s.[15]

Forurensningshistorie

[rediger | rediger kilde]

I 1871 ble Hamar rammet av en tyfus-epidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskapelige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk.

Fra 1940 til 1970 ble flere hundre tonn ammunisjon fra håndvåpen og Sidewinder missiler dumpet i Mjøsa av Forsvaret og Raufoss Ammunisjonsfabrikker.[45]

Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var siktedypet i vannet fem–seks meter. I perioden 2001–2008 var det gjennomsnittlig sju–ti meter.[46]

Vannkvaliteten har vært overvåket etter tiltak for å bedre vannkvaliteten fra omkring 1980. På 1970-tallet ble det registrert stor oppblomstring av alger og bakterier i fjorden på grunn av forurensing (overgjødsling).[38]

Kloakk og annet avløp fra omkring 200.000 mennesker havner i Lågen og Mjøsa. Også utslippene fra industri og fra jordbruk var en stor belastning.[11] I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år. I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene.

Offisielle data om norske innsjøer, elver og fjorder kan finnes i internett-tjenesten Vann-Nett[47], som eies av miljøforvaltningen og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). I Vann-Nett finnes også oppdatert informasjon om miljøtilstanden i Mjøsa[48].

Mjøsa

Drikkevann

[rediger | rediger kilde]

Omkring 80.000 personer får sitt drikkevann fra Mjøsa. Lillehammer bruker grunnvann nær Lågens utløp og ved høye vannstander kommer også vann fra Mjøsa inn i løsmassene. Vannverkene i Mjøsa har inntak på 100 til 200 meters dyp. Nedenfor Minnesund er det i tillegg vannverk i Akershus og Østfold knyttet til vassdraget.[38]

Miljøgifter som har blitt funnet i Mjøsa

[rediger | rediger kilde]

Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.[49]

Siden midten av 2000-tallet har det vært en betydelig reduksjon i konsentrasjonene av de bromerte flammehemmere PBDE (Polybrominated diphenyl ethers) og HBCD (Hexabromocyclododecane) i fisk og dyreplankton i Mjøsa. Konsentrasjonene av PBDE i lagesild var i 2011 på omtrent samme nivå som i 1993 og 1995, dvs. før de store lokale utslippene startet, trolig fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.[49]

Midlere konsentrasjon av dioksiner og dioksinliknende PCB i ørret (2,9 kg) var 2,7 pg TE/kg våtvekt, dvs. under omsetningsgrensen på 8 pg TE/kg våtvekt.[49]

Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksaner (D5 og D6) hoper seg opp i fisk (ørret, lågåsild og krøkle) og dyreplankton i Mjøsa. Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er mye høyere enn i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder.[50][51]

Dyreliv i Mjøsa

[rediger | rediger kilde]

Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske og er også en av landets mest artsrike innsjøer. Noe arter som abbor og ørekyt er bentisk (lever nær bunnen eller i strandsonen), arter som lagesild og harr lever mest i de frie (pelagiske) vannmassene.[38] Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150–200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Det er flere stammer av storvokst ørret i Mjøsa, blant annet hunderørreten som vandrer opp i nedre del av Gudbrandsdalslågen for å gyte, og Brumundaørreten som gyter i Brumunda ved Brumunddal[52] Mjøsørreten består av flere stammer som vandrer opp i sine elver og bekker for å gyte, men som bruker Mjøsa som oppvekstområde. De største ørretene bruker Lågen som gyteområde. Mjøsørretens særpreg skyldes at innsjøen er stor og dyp, at det finnes mange gode gyteelver og at det er godt beite på mindre fisk.[38]

Det er funnet 21 fiskearter i Mjøsa:[53]

Det er mange arter av planktoniske krepsdyr i Mjøsa. Vanlig arter er de calanoide hoppekrepsene Eudiaptomus gracilis, Limnocalanus macrurus og Heterocope appendiculata, de cyclopoide hoppekrepsene Cyclops lacustris, Thermocyclops oithonoides og Mesocyclops leuckarti, og vannloppene Daphnia galeata, Daphnia cristata, Bosmina longispina, Holopedium gibberum (gelekreps), Leptodora kindtii og Polyphemus pediculus.[46]

Noen dyrearter som er avhengig av kaldt vann, vandret inn i Mjøsa i perioden med store bredemte innsjøer rett etter istidens slutt. Det gjelder for de såkalte istidskrepsene: Mysis relicta, firetornet istidskreps, trollistidskreps og hoppekrepsen Limnocalanus macrurus. Til Mjøsa-Storsjø-fiskene som innvandret fra øst hører mort, krøkle, steinsmett, lagesild, vederbuk, brasme, gullbust, laue, hork, karuss, hornulke.[54] Dypvannsfisken hornulke ble ikke oppdaget før i 1978. Røye finnes ikke i Mjøsa, selv om den forekommer i sammenlignbare innsjøer som Randsfjorden og Tyrifjorden. Det kan tenkes at den blir utkonkurrert av andre planktonetere som krøkle, sik og lagesild.[55][56] Det ble satt ut ål omkring 1900, men det er ikke registrert fangst utenom ål som har blitt tatt i Gausa. Noen av tilløpselvene har kreps.[38]

På grunn av forurensning med dioksin og PCB advarer Mattilsynet mot å spise lever av lake fisket i Furnesfjorden.[57]

De advarer også generelt mot å spise stor abbor, gjedde, røye og ørret på grunn av kvikksølvforurensning.[58] Gravide, ammende og barn under fem år advares generelt mot å spise selvfisket ferskvannsfisk på grunn av kvikksølvforurensning.[58] Fisk og sjømat fra restaurant og butikk er underlagt kontroll og skal overholde grenseverdier som sikrer matkvaliteten.[57]

Åkersvika er fredet som naturreservat.

Mjøsa sett mot Helgøya og Hovinsholmen.
Eidsvoll rundt 1892
Foto: Axel Lindahl
DS «Skibladner»
Fritidsbåter ved småbåthavna i Hamar.
RS «Mjøsvekteren».
Foto: Øyvind Holmstad (2012)

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Minnesundet, utløpet av Mjøsa til Vorma, krysses av tre broer, Minnesund jernbanebru, Minnesund bru (Nye Minnesundbrua, E6) og Langset bru (Gamle Minnesundbrua). Nessundet bru til Helgøya åpnet 1957. Framnesbrua krysser nordenden av Furnesfjorden. Ved Lågens utløp i nordenden av Mjøsa går Vingnesbrua og Lillehammer bru (E6) over sundet. E6 krysser også Mjøsa på Mjøsbrua.

Damp- og motorbåter på Mjøsa[11]
Type Bygget år Antall
Hjuldampere 1840–1867 6
Lektere 1840–1898 30
Passasjer- og godsbåter 1867–1908 10
Lastebåter 1870–1923 7
Div motorbåter 1908–1946 7
Tømmertrekker 1920–1949 5
Ferjer 1923–1974 8
Sum 73

Historie

[rediger | rediger kilde]

Mjøsa har historisk sett vært en transport- og ferdselsåre, selv i islagt tilstand. I Sverres saga fortelles at kong Sverre trakk båter fra Randsfjorden over Einavatnet og langs Hunnselva til Mjøsa. Vindforholdene gjør seiling langsomt sammenlignet med på kysten, og de enkle råseilene kunne ikke brukes til kryssing.[12] Varetransporten på innsjøen var trolig omfattende og godt organisert i vikingtiden og i Hamars storhetstid i høymiddelalderen. Føringsbåter på Mjøsa er kjent fra skriftlige kilder fra 1600-tallet og fremover. Båtene var trolig, som Torgunrudbåten, relativt flatbunnet for å kunne gå inntil de grunne strendene, men de hadde kjøl. Nordover gikk salt, korn (i dårlige år), jern, kaffe, sukker og tobakk; sørover gikk sprit, glass, malm, tømmer, ost, smør og i god år korn. «Dølvegen» var isvegen på langs av Mjøsa mellom Eidsvoll og Fåberg, navnet kommer av at trafikken var dominert av gudbrandsdøler som tok på seg dette som ekstraarbeid om vinteren. Trafikken på tvers av Mjøsa var mer dominert av persontransport – handelen mellom øst og vest var liten fordi det ble produsert nokså like varer, en situasjon som endret seg da Hamar ble kjøpstad i 1849 og leveringer til blant annet melkefabrikken tiltok. Kirker og større gårder på østsida hadde til dels eiendom og sæterretter på andre siden av innsjøen. Helt fra middelalderen av omfattet administrative inndelinger tildels områder på begge sider, for eksempel hørte Redalen (nå i Gjøvik) lenge til Ringsaker sogn.[11]

Før 1840 ble alle markedene i området holdt om vinteren for å kunne frakte varer på snøføre og is.[11] Fra 1600-tallet var bøndene pliktig til å bygge, holde og føre båter for å transportere øvrighetspersoner. Trafikkene med disse såkalte kongsbåtene gikk særlig fra Eidsvoll og nordover til flere havner rundt Mjøsa. På begynnelsen av 1800-tallet kom føringsbåtene, som var åpne klinkbygde lastebåter (jakter) med stort råseil. Et eksempel på en slik båt er vraket av Torgunrudbåten, som ble gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser i løpet av 1980-årene. Torgenrud-båten kunne frakte opp til 10 tonn jordbruksprodukter. Såkalte mjøsjakter var i bruk til tung varetransport også etter at dampbåtene kom rundt 1860. Mjøsjaktene var 15-20 meter lange klinkbygde seilbåter, de fleste hadde base i Totenvika.[38]

Lillehammer vokste frem som en markedsplass og omlastingsplass mellom dalstrøkene og Mjøsa. Lillehammer fikk bystatus i 1842. Hamar fikk bystatus i 1849 for å stimulere handelen Østerdalen-Hedmarken-Christiania.[11]

Etter anlegg av Hovedbanen ble det satt opp en reguleringsdam i Sundfossen nedenfor Eidsvoll, vannstanden i Vorma mellom Minne og Eidsvoll ble da hevet og dampbåtene kunne gå til Eidsvoll hele året. Det ble også bygget et sluseanlegg i Sundfossen slik at båtene kunne gå hele Vorma. Slusene ved Sundfossen ble revet da slusene i Svanfossen ble bygget i 1910.[11]

Det var ferjetrafikk over Vingnessundet og over Minnestryken, disse ble avløst av bruer. Over Nessundet var det også bilferje før den ble avløst av bru.[11] Ferjetrafikken over Minnesundet ble nedlagt i 1925 da broen ble åpnet.[59]

Etter andre verdenskrig drev SAS forsøksvis direkterute mellom Lillehammer og København med flystripe på Mjøsisen.[60]

Dampbåtene

[rediger | rediger kilde]

I august 1840 ble Norges første jernskip, og Mjøsas første dampskip DS «Jernbarden» sjøsatt ved Eidsvoll. Dette skipet markerte et teknologisk løft som resulterte i økende transportvolum og hurtigere transport mellom havnene.[61] «Jernbarden» gikk i rutefart to ganger i uken sommerhalvåret fra 1841. I 1847 ble dampskipet «Dronningen» satt i trafikk, den var spesielt innredet for passasjertrafikk med seks lugarer og større maskin. Både «Dronningen» og «Jernbarden» ble anskaffet av selskap dannet av bønder i Fåberg og handelsmenn på Lillehammer. Handelsmenn i Christiania hadde også interesser i dampskipene, planer om jernbane Hamar-Elverum gjorde at også østerdøler investerte i dampskip på Mjøsa. Brenneriene langs Mjøsa, som bøndene også investerte i for å sikre avsetning av varer, hadde stort transportbehov.[11] I 1844 ble Minnesundet opprensket slik at dampskip kunne gå helt til Eidsvoll. «Dronningen» stakk ikke så dypt og gikk helt ned til Eidsvoll. Da Skibladner og Færdesmanden ble satt i trafikk høsten 1856 var en kommunikasjonsrevolusjon gjennomført i Mjøsdistriktet.[11]

Hovedbanen ble anlagt i 1854 for å knytte Christiania sammen med båttrafikken på Mjøsa.[62] Bakgrunnen for dette var at vegene mellom Eidsvoll og hovedstaden var av dårlig forfatting, og ikke minst på grunn av næringslivet både i innlandet og hovedstaden var avhengig av å få transportert ut tømmer til eksport. Christiania var en direkte konkurrent til Sarpsborg og Fredrikstad, men manglet fordelen av en stor elv som kunne bringe store kvanta med tømmer fra Østlandet. Fra 1840 var det blitt oppgangstider for tømmernæringen hvor Stortinget senket eksportavgiften og hvor Storbritannia, som stod for 1/3 av den totale norske tømmereksporten, senket tollsatsene kraftig.[63] En bedre transportåre mellom Mjøsa og hovedstaden var noe som hadde opptatt myndighetene fra århundreskiftet av. Blant annet hadde en kommisjon kommet med forslag i perioden 1805–1806 med å gjøre Glomma og Vorma farbar for større båter mellom Mjøsa og Øyeren, og bygge en kanal fra Nitelva til Maridalsvannet via Akerselva og ned til havna i hovedstaden.[63]

I 1861 tok det statseide Norsk Hoved-Jernbane over jernbanen og båtene fra engelske eiere. Jernbaneselskapet drev fra da av både Hovedbanen og båtene «Jernbarden», «Dronningen» og den nye «Kong Oscar» (1867). «Jernbarden» slepte også lektere med tunglast etter seg. I 1861 ble «Dalegudbrand» flyttet fra Losna (der den ikke var særlig egnet) ned til Mjøsa.[11] I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 ble det arbeidet med konkrete planer for utruste båtene på Mjøsa og Øyeren med kanoner i tilfelle svensk innmarsj.[11]

Dampbåten DS «Lillehammer» gikk fra 1. juni 1908 i trafikk mellom Lillehammer og Gjøvik.

Jernbarden selv kan synge

sin egen Poesi,
som Bølgens hvide Tunge
skal højlydt stemme i.
Og alt som stærken Bølge
har sjunget ud sit Chor,
den i et Æresfølge
med Perler strøer hans Spor.

Da maae vel norske Hjerter
forene sig i Sang
til jublende Koncerter
med Vovers stærke Klang,
fra Minde, hvor nu Valen
er rød af Kløvrens Blod
til vi i Gudbrandsdalen
alt øine Dovres Fod?

Se, alt som Snekken higer,
som Fjernerne forgaae,
se gamle Kongeriger
i lange Omrids blaa!
Som Mjøsens Kongethrone
hist dukker Helgø frem.
O her lad Sangen tone
i Hjertet af vort Hjem!

Henrik Wergeland, «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden»

Tømmerfløting

[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget tatt i bruk til tømmerfløting. Tømmeret ble stablet i bommer og seilt over innsjøen, bommene kan også ha blitt rodd i perioder med for lite vind. På 1850-tallet begynte «Færdesmanden» med trekking av tømmer. Tømmertrekkingen fikk stort omfang på 1870-tallet, tømmeret ble ført videre ned Vorma og Glomma. Særlig perioden 1900–1960 hadde denne virksomheten stort omfang på Mjøsa.[11] Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980, bl.a. fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes.

Fløtingen på Glomma ble nedlagt i 1985.[64]

Jernbane

[rediger | rediger kilde]

Vegen Christiania-Øyeren-Mjøsa var rundt 1850 landets mest trafikkerte. En jernbane, på planstadiet kalt Mjøsbanen, på bare 65 km fra Christiania til Eidsvoll knyttet dampbåtene på Mjøsa med hovedstaden og havet. I 1849 kom det også dampbåt på Losna med forbindelse til Ringebu, nesten halvveis fra Oslo til Trondheim.[11] Med Hovedbanens ferdigstillelse ved Eidsvoll i 1854 var dampskipene på Mjøsa inne i en gullalder, med stiftelsen av Oplandske Dampskibsselskab og anskaffelsen av DS «Færdesmanden» og DS «Skibladner» i 1856. Vorma og Minnesundet ble rensket opp slik at dampskipene kunne gå ned til Eidsvoll der det ved Eidsvoll stasjon var direkte overgang mellom båt og tog.[11]

Med jernbane fra hovedstaden og dampskip på Mjøsa sank reisetiden betraktelig fra Kristiania og Mjøsbyene, samt foten av Gudbrandsdalen. Når så Hamar-Grundsetbanen stod ferdigstilt i 1862 ble reisetiden også forkortet mot Østerdalen, en trend som fortsatte helt til ferdigstillelsen av hele Rørosbanen frem til Trondheim i oktober 1877.[65] Man kunne da bytte mellom tog og båt både på Eidsvoll og Hamar stasjoner med direkte tilknytting til havneanleggene. Også dampbåtbryggene på Gjøvik og Lillehammer ble drevet som jernbanestasjoner.[11] Dampskipenes gullalder avtok med åpningen av Hedemarksbanen langs Mjøsa i 1880, da man for første gang fikk en sammenhengende jernbanestrekning helt frem til Trondheim, dog med sporbrudd på Hamar stasjon. Mot slutten av 1800-tallet var dampskipene i bruk som lokalrutebåter, før turismen begynte å sette sitt preg på begynnelsen av 1900-tallet. De første turistene var trolig engelske besøkende som fra 1850-tallet av med bane og båt kunne komme seg relativt raskt til Gudbrandsdalen og fjellene rundt.[11]

Etter åpning av Grundsetbanen (Hamar-Elverum) ble Hamar det nye handelssenteret og Lillehammer var avhengig av dampbåtene som ikke kunne gå de to månedene Mjøsa var islagt. Ved tilknytning mellom Grundsetbanen og Hovedbanen i 1880 overtok Hamar som omlastingsplass mellom båt og bane.[11] Lillehammers situasjon endret seg i 1894 da byen fikk jernbaneforbindelse.

Gjøvik og Skreia fikk jernbaneforbindelse i 1902, og med Valdresbanen forsvant trafikken til Valdres og Lærdal om Mjøsa.[11]

Biltrafikk, ferger og kjøreveier

[rediger | rediger kilde]

I 1859 åpnet kjøreveien mellom Gjøvik og Odnes ved Randsfjorden med forbindelse videre til Lærdal. Etter dette gikk mye av trafikken mellom Christiania og Bergen om Mjøsa og Gjøvik. Jernbaneselskapet drev også kjøring med hest og vogn mellom Odnes og «Gjøvik Station» (dampbåtbrygga).[11]

På begynnelsen av 1900-tallet ble forbrenningsmotoren stadig vanligere, både i båt og i biler. I 1923 ble den første bilfergen, MF «Mjøsfærgen», satt inn i drift mellom Gjøvik, Mengshol og Smedstua (begge sistnevnte på Nes).[66] Gjøvik-Mengshol var lenge en av de mest trafikkerte strekningene i landet.[11] I 1984 fraktet Mjøsfærgen 335.485 kjøretøy og 742.000 personer, omtrent tre ganger så mange som i 1965. I 1955 ble det fraktet 28.800 kjøretøy, sammenlignet med 118.700 i 1965.[59] Den siste ferga var «Mjøsfærgen V», som ble solgt ut av distriktet da Mjøsbrua ble åpnet i 1985.

I 1938 ble MF «Helgøya» satt i drift mellom Helgøya og Nes. Ferga var i drift fram til 1957, da det ble bygget bru over Nessundet. MF «Helgøya» gikk senere en tid i Tyrifjorden, og er nå utstilt i Mjøssamlingenes museum på Minnesund.[67] I vinterhalvåret måtte fergen bryte råk gjennom isen.[12]

Ruten mellom Hamar og Kapp på Toten via Nes ble trafikkert av MF «Hamar-Kapp-Ferjen». Båten ble bygget ved Sterudodden i 1951 for Hamar og Nes Dampskibsselskap. I 1965 kolliderte ferga med brua over til Helgøya og fikk store skader.[68] I 1968 sank ferga ved kaia på Nes, og i 1972 gikk selskapet konkurs. Båten ble hevet, og i 1975 fikk den navnet «Opplandsfergen». I 1979 sank ferga igjen, denne gang ved Hamar. Den ble da rigget ned til lekter, og var som sådan i bruk ved byggingen av Mjøsbrua i 1983-85. I 1987 sank fartøyet atter en gang, og ble da aldri tatt i bruk igjen. Restene ble hogd opp i 1989.[69]

E6 (Riksvei 50 frem til 1965) gikk før ferdigstillelsen av Mjøsbrua på østsiden av Mjøsa mellom Moelv og Lillehammer, men siden 1985 har E6 krysset Mjøsa over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Mellom Minnesund og Moelv går E6 på innsjøens østside, og mellom Biri og Lillehammer følger E6 innsjøens vestre bredd. Fra Mjøsbrua ved Biri går også Rv. 4 frem til Gjøvik langs Mjøsas vestre bredd.

Mellom Minnesund og Skaberud langs Mjøsas østre ble E6 utvidet i perioden 2012–2015 til firefelts motorveg, samtidig som det ble anlagt nytt dobbelspor for Dovrebane parallelt med denne vegen.[70] Anleggsarbeidet omfatter blant annet mudring i strandsonen.[71]

Fylkesvei 33 går langs den vestlige bredden mellom Minnesund og Gjøvik, fra Gjøvik går riksvei 4 nordover til kryss med E6 ved Mjøsbrua.

Broene ved Minnesund og overgangen fra Mjøsas sørende til Vorma.
Foto: 2013
Utvidelse av E6 til motorvei langs Mjøsa i 2013. Utbedret jernbanespor til Minnesund-Hamar ble anlagt like nedenfor i samme prosjekt.

Isveger

[rediger | rediger kilde]

Ved spesielt gunstige isforhold vinterstid har man brøytet kjørbare isveier tvers over Mjøsa. Isveier var også utbredt fra tidlige tider, da også på langs med den såkalte «Dølavegen» mellom Eidsvoll og Fåberg.[72] Isvegene var viktige, men lunefulle med tåke, råker og overvann. I 1952 gikk for eksempel en lastbil med levende okser gjennom isen. Isvegene overtok gjerne når båtene ikke kunne gå. Til langt inn på 1900-tallet hadde isvegene betydning for person- og godstransporten. I 1918 var det 19 fylkeskommunale isveger med samlet lengde 93 km på Mjøsa, kommuner og privat hadde ansvar ytterligere 196 km isveger. Etter 1900 tok jernbanen over nord-sør trafikken og isvegene fikk mindre betydning. Krysningene Nes-Hamar, Nes-Gjøvik og Moelv-Biri var særlig viktige. Isvegen mellom Moelv og Biri kunne brukes i 3-4 måneder hvert år og 2 måneder mellom Tingnes og Hamar, men det noen år ble ikke innsjøen islaget eller hadde ikke kjørbar is. For eksempel på 1930-tallet var innsjøen isfri mellom Gjøvik og Mengshol hele vinteren. Nord i Mjøsa er det nesten alltid is. Vanligvis legger isen seg midtvinters mellom 15. januar og 15. februar. I 2003 ble det brøytet veg mellom Hamar og Nes, Stange og Helgøya og Gjøvik og Mengshoel. På turen mellom Nes og Hamar gikk reisetiden ned fra 30 minutter til 5 minutter.[73]

Før bilens tid var isvegene mye trafikkert med hest og slede. Før kjøleskapets tid ble det også skåret is til kjøling om sommeren, og denne isdriften laget også huller i isen. I 1869 kom det en egen lov om «issvekking» som påla alle å merke råker og hull. Omkring 1900 var det ansatt egne isvegvoktere. I 1936 krevde Vegdirektoratet 35–40 cm is før lastebiler. På 1950-tallet ble det satt 35 km/t som høyeste fart på isveger, det var ikke tillatt å stoppe, isen måtte være 20–25 cm før det ble åpnet for trafikk og for lastebiler på 12 tonn måtte det være 60 cm stålis. For 1963 anslås trafikken mellom Hamar og Nes til 25.000 kjøretøy. Trafikken på isveger og med ferje illustrerte potensialet for bru.[59]

Annen båttrafikk

[rediger | rediger kilde]

Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge. Redningsselskapet har siden 1994 hatt en egen redningsskøyte på Mjøsa, fra 2012 RS «Mjøsvekteren».[74]

Kulturminner

[rediger | rediger kilde]

Mjøssamlingene er Mjøsas sjøfartsmuseum. Mjøskastellet var et kastell på øya Steinsholmen like sør for Moelv. På odder og nes i Mjøsa finnes det flere store gravhauger fra førhistorisk tid, gravhaugene ble trolig anlagt for å være godt synlige for reisende på innsjøen.[11]

DS «Skibladner» er fortsatt i trafikk på innsjøen.

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • EM på skøyter 1894, menn ble avholdt på Mjøsa utenfor Hamar
    EM på skøyter 1894, menn ble avholdt på Mjøsa utenfor Hamar
  • Biri Travbane på Mjøsas vestbredde mellom Gjøvik og Lillehammer
    Biri Travbane på Mjøsas vestbredde mellom Gjøvik og Lillehammer
  • Fellesprosjekt E6-Dovrebanen åpnet desember 2014
    Fellesprosjekt E6-Dovrebanen åpnet desember 2014
  • Nordgående regiontog fra Oslo til Trondheim mellom Ring og Brøttum sør for Lillehammer
    Nordgående regiontog fra Oslo til Trondheim mellom Ring og Brøttum sør for Lillehammer
  • Sett nordover fra Minnesund
    Sett nordover fra Minnesund

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Høydegrunnlag: NN1954

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2015
  2. ^ a b «NVE Atlas». Utbygd vannkraft – Magasin. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2015
  3. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase – Dybdekart. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2015
  4. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Regine-enhet. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2015
  5. ^ «Metsäsuomalaisten kirjeet Gottlundille». Besøkt 6. januar 2023. 
  6. ^ Innsjø i Store norske leksikon
  7. ^ Østrem, Gunnar (1984). Dybdekart over norske innsjøer: et utvalg innsjøkart utarbeidet ved Hydrologisk avdeling. Oslo: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. ISBN 8255403922. 
  8. ^ a b Store norske leksikon: Mjøsa
  9. ^ a b Holmqvist, Erik; Hamududu, Byman (2022). Flomberegning for Mjøsa/Vorma (002.Z) NVE Rapport nr. 4/2022. NVE. ISBN 978-82-410-2179-4. 
  10. ^ NRK (17. januar 2002). «Hvor høy er Mjøsa?». NRK. Besøkt 4. august 2022. «For de fleste er det vanskelig å begripe, men Mjøsa er 89,7 km lang, og da blir en krumning på 158 meter ikke særlig stor.» 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Arne Julsrud Berg, Arve Marthinus Nordsveen (1996): Damp- og motorbåter på Mjøsa. Minnesund: Mjøssamlingene. Boken er digitalt tilgjengelig på nb.no her
  12. ^ a b c d e f g Den Store Mjøsboka. [Oslo]: Pegasus forlag. 1991. ISBN 8244200014. 
  13. ^ a b c «NVE Atlas». Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 11.09.2014
  14. ^ a b Kartverket, oppslag 12,07.2017.
  15. ^ a b c d e Petterson, Lars-Evan (2000): Flomberegning for Mjøsa og Vorma (002.DZ). Oslo, NVE.
  16. ^ Eivind Vågslid (1958). Stadnamntydingar. Eidsvoll. s. 28. Besøkt 7. september 2014. 
  17. ^ Magnus Olsen (1934). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo. s. 24. Besøkt 7. september 2014. 
  18. ^ Jørn Sandnes; Ola Stemhaug (1976). Norsk stadnamnleksikon. Oslo. s. 221. ISBN 8252105440. Besøkt 7. september 2014. 
  19. ^ Gustav Indrebø (1924): Norske innsjønavn: Upplands fylke. Skrifter (Videnskabsselskapet i Kristiania), Historisk-filosofisk klasse.
  20. ^ Nasjonal berggrunnsdatabase, Kart N250 Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  21. ^ Mjøsregionen Berggrunnskart M 1:125000 ngu.no Norges Geologiske Undersøkelse. 2005. Pdf-fil.
  22. ^ Radon aktsomhet Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  23. ^ Alunskiferkart - for vurdering av hensynssoner for radon i henhold til plan- og bygningsloven. Arkivert 10. juli 2015 hos Wayback Machine. Ngu.no .pdf 2011Norges geologiske undersøkelse
  24. ^ Løsmassekart Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  25. ^ Radon og geologi Arkivert 2. juli 2015 hos Wayback Machine. Jan Høst, Norges geologiske undersøkelse
  26. ^ Nasjonalt aktsomhetskart for radon Arkivert 2. juli 2015 hos Wayback Machine. Stråleverninfo 02-15 Statens strålevern
  27. ^ Landet blir til. Norges Geologi. Ivar b. Ramberg m.fl. Utg Norges Geologiske Forening (2.de utg 2013) Illustrasjon side 505 «skjematisk lengdeprofil som viser de ulike landformene langs en fjord og dal. Breerosjon har gravd ut i alle fall den delen av fjorden som ligger lavere enn terskelen ved fjordmunningen. (...)» med «innsjø» demt opp av en «Bergterskel med isfrontdelta» Illustrasjonen er digitalt tilgjengelig her
  28. ^ a b Andersen, Bjørn G. (1924–2012) (2000). Istider i Norge: landskap formet av istidenes breer. Oslo: Universitetsforl. s. 131 til 138. ISBN 8200451348, ISBN 9788200451341.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket]
  29. ^ Forskjellen på fjord og dal Arkivert 4. august 2017 hos Wayback Machine. ngu.no Norges Geologiske Undersøkelser. «Karakteristisk for en fjord er at den er overfordypet, dvs at bunnen i den indre del av fjorden som regel er dypere enn ved munningen (Sognefjorden er for eksempel 1308 m, mens dypet ved munningen bare er 120 m). Fjorder er med andre ord oversvømmede U-daler, som er den vanligste formen for daler i Norge»
  30. ^ Fjord- og dallandskap artsdatabanken.no «inkludert såkalte fjordsjøer (som for eksempel Mjøsa, Randsfjorden, Sperillen og Krøderen)»
  31. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. Digitalt tilgjengelig nb.no her side 7. «De dype, lange fjordsjøene ligger nedskåret i landskapet der breer har gått eller innlandsisen hatt sine utløp, ofte etter svakhetsoner i jordskorpen»
  32. ^ Innsjøer i Norge Arkivert 4. august 2017 hos Wayback Machine. Ngu.no Norges geologiske undersøkelse «De 4 dypeste sjøene i Europa ligger i Norge (Hornhindalvatnet, Salvatnet, Tinnsjå og Mjøsa). I alle disse ligger bunnen under havets overflate. Dette er fordi de er laget gjennom breerosjon, som er den eneste erosjonsprosess som gjør at bunnen blir liggende under havnivå»
  33. ^ a b Ngu.no kart over Marin Grense. Zoom til Mjøsa. Velg «Marin grense og løsmasser» opp til venstre, «Løsmasser» ned til høyre.
  34. ^ Ngu.no kart over Marin Grense. Informasjon målepunkt ved Minnesund
  35. ^ Hvorfor fins det ikke marine avsetninger oppover langs Mjøsa? Arkivert 18. august 2018 hos Wayback Machine. Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. mars 2015. Besøkt 7. september 2014. 
  37. ^ a b NVE: Dybdekart over norske innsjøer. Et utvalg innsjøkart utarbeidet ved hydrologisk avdeling av Østrem, Flakstad og Santha. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, 1984.
  38. ^ a b c d e f g h i j Nashoug, Ole (1999). Vannkvaliteten i Mjøsa, før og nå. Mjøsovervåkingen gjennom 25 år. Brumunddal: Styringsgruppa for overvåking av Mjøsa. 
  39. ^ glb.no vannstand variasjon over året 1982–2008 Arkivert 19. februar 2014 hos Wayback Machine.
  40. ^ «Nve.no vannstand Hamar (mjøsa)». Arkivert fra originalen 3. september 2014. Besøkt 8. juni 2014. 
  41. ^ «Dei største reguleringsmagasina i Noreg». vasskrafta.no. Arkivert fra originalen 18. juli 2019. Besøkt 5. oktober 2023. 
  42. ^ Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve: Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. 1983. s. 11.
  43. ^ Heitkøtter, Fredrik: Frå Breheim til Mjøsstrand. Oslo: Gyldendal, 1979.
  44. ^ Norgeskart, oppslag 15. desember 2015.
  45. ^ «FFI: Mye mer ammunisjon enn tidligere antatt er dumpet i Mjøsa». Tu.no. Teknisk Ukeblad. 4. mai 2023. 
  46. ^ a b J.E. Løvik m.fl. (14. september 2009). «Mjøsa faktaark» (PDF). NIVA. Arkivert fra originalen (PDF) 5. oktober 2016. Besøkt 19. juli 2016. 
  47. ^ «Vann-nett Portal». Arkivert fra originalen 27. juli 2014. Besøkt 27. august 2014. 
  48. ^ «Mjøsa». 
  49. ^ a b c Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2011 Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. NIVA, Rapport 6357–2012
  50. ^ Bekreftet at miljøgift hoper seg opp i fisk Arkivert 2014-07-14, hos Wayback Machine. Forskning.no November 2013
  51. ^ Siloxanes in freshwater food webs - a study of three lakes in Norway. Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Miljødirektoratet, Rapport 81/2013
  52. ^ .Nina.no NINA rapport 485. Fangsthistorikk og bestandsvurderinger av mjøsørret med hovedvekt på kultiveringen av hunderørret. (2009)
  53. ^ Vassdragsforbundet – Fiskearter i Mjøsa Arkivert 25. mars 2016 hos Wayback Machine.
  54. ^ Jan Økland og Karen Anna Økland. 1999. Vann og vassdrag : innvandring og geografisk fordeling. Nb.no
  55. ^ «miljøstatus.no – Istidsinnvandrere i Mjøsa». Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 23. mai 2013. 
  56. ^ Vassdragsforbundet – Det gåtefulle mjøsdjupet Arkivert 7. desember 2013 hos Wayback Machine.
  57. ^ a b «Unngå fisk og skalldyr fra forurensede havner, fjorder og innsjøer». Mattilsynet. 31. oktober 2023. Besøkt 23. juni 2024. 
  58. ^ a b «Ikkje et stor ferskvassfisk». Mattilsynet. 25. september 2023. Besøkt 23. juni 2024. 
  59. ^ a b c Johnsen, Erik: Mjøsbrua (1992): En vandring i veghistorien. Hamar: Statens vegvesen, Hedmark og Oppland.
  60. ^ Fåberg og Lillehammer. [Lillehammer]: Fåberg og Lillehammer historielag. 1997. ISBN 8290385234. 
  61. ^ Arkivnett.ol.no – Samferdsel i Oppland, Trafikken på Mjøsa - flere tusen års historie Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine. (Besøkt 1. september 2014)
  62. ^ Bjørnland, Dag (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Del 1. Oslo: Transportøkonomisk institutt/Grøndahl & Søn.
  63. ^ a b Strømnes, Åsmund L. Norsk Hoved-Jernbane og Eidsvoll 1845–1870. BokEidsvoll, Eidsvoll Historielag. 2008. s. 2–4. ISBN 978-82-997204-3-4
  64. ^ Øivind Vestheim (1998): Fløting gjennom århundrer. Fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget. Elverum: Skogbruksmuseet.
  65. ^ Bjerke, T. & Holom, F. (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. s. 9
  66. ^ NRK.no – Dette er Norges eldste ordentlige bilferge (Av Knut Røsrud. Publisert 2. april 2014, besøkt 1. september 2014)
  67. ^ «Helgøya». Norsk Forening for Fartøyvern. Besøkt 19. oktober 2014. 
  68. ^ «Hamar-Kapp-ferjen». Mjøssamlingene. 18. oktober 2010. Arkivert fra originalen 3. november 2014. Besøkt 19. oktober 2014. 
  69. ^ «Hamar-Kapp-ferga-ulykkesbåten». NRK Hedmark og Oppland. 9. juni 2006. Besøkt 19. oktober 2014. 
  70. ^ Vegvesen.no – E6minnesundlabbdalen Arkivert 3. september 2014 hos Wayback Machine.
  71. ^ «Vegvesen.no – Mudringen i Mjøsa går mot slutten». Arkivert fra originalen 3. september 2014. Besøkt 1. september 2014. 
  72. ^ Arkivnett.ol.no – Dølavegen - Isveger på Mjøsa Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine. (Besøkt 1. september 2014)
  73. ^ HA (1. mars 2003): Isvegen over Mjøsa. Hamar Arbeiderblad, side 8.
  74. ^ Redningsselskapet.no – "Mjøsvekteren" døpt på Mjøsa Arkivert 6. september 2014 hos Wayback Machine. (Av Janna Myerscough Aarvik. Publisert 23. mai 2012, besøkt 6. september 2014)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve (1983). Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. Ringsaker: Fagbokforlaget. ISBN 82-7322-154-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mjøsa&oldid=24640208»