Hopp til innhold

Mykines

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mykines
Geografi
PlasseringLengst vest av Færøyene i Atlanterhavet.
Øygruppe / del avFærøyenes flagg Færøyene
Antall øyerForuten selve Mykines er det 86 holmer og skjær[1]
Areal 9,6 km²
Høyeste punktKnúkur (560 moh.)
Administrasjon
LandFærøyenes flagg Færøyene
KommuneSørvágur
Demografi
Befolkning13 (2013[2])
Befolkningstetthet1,35 innb./km²
Posisjon
Kart
Mykines
62°06′22″N 7°35′50″V
Mykines på Commons

Mykines (IPA: [ˈmiːtʃɪneːs], foreldet dansk skrivemåte: Myggenæs) er den vestligste av øyene som utgjør Færøyene. Mykines er kjent som et fugleparadis, med store fuglefjell og hekkende sjøfugl. Den 9,6 km² store øya hadde 13 fastboende innbyggere den 1. januar 2013, og disse er bosatt i bygden med samme navn, vest på øya.[2] Den fremste næringsveien er sauehold, og på 2000-tallet har det vært ca. 1 200 sauer på Mykines til enhver tid.

I første halvdel av 1900-tallet var Mykines en av de største bygdene på Færøyene, og rundt den andre verdenskrig hadde øya stadig over 150 fastboende. Senere har samfunnstrender som industrialisering og sentralisering, samtidig med fremveksten av Færøyene som en moderne fiskerinasjon, påvirket øysamfunnet sterkt. Siden 1950-årene har Mykines opplevd stor fraflytting og nedgang i folketallet.

Mykines anløpes av helikopter hele året og av ferge i sommerhalvåret, men er ofte isolert på grunn av uvær.

Kunstmaleren Sámal Joensen-Mikines vokste opp på Mykines og hentet mange av sine motiver herfra.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Mykines sett fra øst.
Foto: Arne List
Lundefugler på Mykines.
Foto: Ulrich Latzenhofer

Mykines ligger lengst vest av de 18 øyene som utgjør Færøyene. Den strekker seg 8 km fra øst til vest, og er 2–3 km på sitt bredeste fra nord til sør. Mykines måler 9,6 km², men medregnet 86 holmer og skjær utgjør den 10,14 km².[1] Den nærmeste øya er Vágar, som skilles fra Mykines med det ca. 4 km brede sundet Mykinesfjørður. Mikkjal á Ryggi har beskrevet sundet som «det verste havstykket på Færøyene.»[3]

Forbundet til Mykines med en 35 m lang gangbro ligger den 1 km lange Mykineshólmur i vest. Holmen er øygruppens vestligste landfaste punkt. På vestsiden finnes mange havsøyler samt en automatisert fyrlykt. Det 50 m dype sundet mellom Mykines og Mykineshólmur kalles Holmgjógv.

Geologisk er Mykines en av de eldste delene av øygruppen, som er av vulkansk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden.[4] Mykines preges av et svært kupert terreng, som når sitt høyeste punkt på Knúkur, 560 moh. Bygden Mykines ligger i Djúpidalur lengst vest på øya, mens andre betydelige dalfører er Kálvadalur og Borgardalur. I Korkadalur på nordkysten finnes store basaltsøyler, kjent som steinskógurin. Slik som på Suðuroy, som geologisk ligner på Mykines, finnes det noen kullforekomster.[5]

Fauna

[rediger | rediger kilde]

Mykines og Mykineshólmur regnes som et spesielt viktig fugleområde av BirdLife International, som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt havhest (50 000 par), havlire (2 500 par), havsvale (50 000 par), havsule (200 par), toppskarv (250 par), krykkje (23 000 par), lunde (125 000 par), lomvi (9 500 individer) og teist (200 par).[6] Havsulen forekommer ikke andre steder på Færøyene. Eroderte tufflag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser. Historisk sett har fuglefangst, både i form av fangst av sjøfugl og sanking av egg, vært en viktig binæring for øybefolkningen. Rundt år 1900 ble det fanget anslagsvis 70 000 lundefugler årlig på Mykines.[7] Om sensommeren ble det også jaktet på havsuleunger på Mykineshólmur på nattestid.[7]

Av annen fauna på Mykines kan hare nevnes. Hare finnes i fjellområder og dalstrøk. En egen underart av husmus, Mus musculus mykinessiensis, er unik for øya. Musen kan ha blitt introdusert så tidlig som 500-tallet av irske munker, som drev jordbruk på Færøyene. Arten ble først beskrevet av den norske presten Peder Claussøn Friis i hans opptegnelser om øyene fra 1592, som understreket musens spesielt lange og kraftige bakben.[8] Artens nærmeste slektning er den utdødde husmusen fra St. Kilda utenfor Skottland, Mus musculus muralis.[9]

Klima

[rediger | rediger kilde]
Fyrlykten på Mykineshólmur på frimerke fra 1985.
Illustrasjon: Postverk Føroya

Mykines har et kystklima sterkt påvirket av Atlanterhavet, med milde vintre, kjølige somre og en gjennomsnittlig årstemperatur på knappe 6,1 °C.[10] Værmessig er øya sterkt utsatt for storm, og vinden står som regel fra nordlig, sørvestlig eller sørøstlig retning.[10] I perioden 1961–1969 ble eksempelvis kraftigste vindstyrke målt til 38,1 m/s den 4. desember 1967, og den gjennomsnittlige styrken lå på 7,8 m/s.[10] Gjennomsnittlig årlig nedbør ligger på ca. 800 mm, det laveste på Færøyene.[10]

Klimadata for Mykineshólmur
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 5.1 5.1 5.2 6.6 8.0 10.2 10.9 11.3 10.2 8.8 6.0 4.9 7,69
Døgnmiddeltemp. °C 3.5 3.5 3.5 4.8 6.2 8.5 9.2 9.6 8.7 7.4 4.6 3.3 6,07
Normal min. temp. °C 1.7 1.5 1.5 3.0 4.7 7.1 7.8 8.2 7.3 5.7 2.7 1.5 4,39
Nedbør (mm) 77 56 88 53 31 49 47 61 96 95 80 90

Historie

[rediger | rediger kilde]
Utsikt i vestlig retning mot bygden og Mykineshólmur.
Foto: Arne List
Hans Pauli Hansen på Mykines utstyrt med fleygastong til fuglefangst i 1930-årene.
Foto: Alwin Pedersen

Opphavet til navnet Mykines er uklart, men det kan komme fra keltisk muc-innis, «purkeøy». Dette kan henvise til hvaler, som på skotsk-gælisk kalles muc-mhara, som bokstavelig betyr «sjøpurker».[12] I en jordebok fra 1584 brukes den danske formen Myggennes, og på 1600- og 1700-tallet noterte Lucas Debes og Jens Christian Svabo former som Myggenæs, Mikjinees, Mikines og Mikjunes.

Pollenanalyser indikerer at det ble dyrket havre og bygg på Mykines i første halvdel av 600-tallet, muligens av førnorrøne bosettere som irske munker.[13][14][15] Disse bosetterne hadde tilsynelatende forsvunnet da norske landnåmsmenn kom til Færøyene på 800-tallet.[16] Mykines er første gang nevnt skriftlig i et brev fra omkring år 1400.[17][18] Sin del av Olavsarven har Mykines fått gjennom sagnet om hvordan basaltsøylene ble til. På kong Olav Haraldssons tid skal færøyingene ha løyet om hvorvidt det fantes skog her, for å slippe skattlegging. Da kongen ble fortalt dette, ble skogen forsteinet.[19]

Mykines har lange tradisjoner som kirkested. I middelalderen skal det ha vært både en kirke og et kapell her.[20] Den opprinnelig katolske kirken på øya ble revet i forbindelse med reformasjonen på 1500-tallet. Den nåværende Mykinesar kirkja ble innviet i 1879, etter at den gamle hadde blitt skadet av uvær. Kirken er tilsluttet den færøyske statskirken, Fólkakirkjan. Christian Matras noterte seg at Mykines hadde en unik tradisjon for å markere Pátursmessa den 17. mars, trolig en feilaktig oversettelse av St. Patricks dag, som må ha kommet av direkte påvirkning fra De britiske øyer.[21] Som en såkalt útoyggj var Mykines lenge såpass isolert at en tradisjon for kvad var levende da V.U. Hammershaimb kom for å samle folkeminner på 1800-tallet.[22] Mellom jul og faste ble det holdt mange dansekvelder.[23] Andre forteller om en spesiell bryllupsskikk som kun var praktisert på Mykines og Nólsoy. Etter at bryllupsfesten var over, ble de nygifte hjulpet med et klesskifte. De lå deretter påkledt i sengen til en mann kom inn for å «mane brud og brudgom til sengs.»[24]

Værforhold og fysisk krevende arbeid har gjort at mange øyboere har omkommet i ulykker, især i forbindelse med fiske eller fuglefangst. Mange skal også ha omkommet av svartedauden.[25] På slutten av 1500-tallet skal femti båter ha forulykket i en plutselig storm, og alle arbeidsføre menn på Mykines, mellom 200 og 300 menn, mistet livet. Dette er den største drukningsulykken i Færøyenes historie.[8] Utenlandske skip har også forlist i farvannene utenfor, deriblant nederlandske «Walcheren» i 1667, der øyboerne plyndret gods fra vraket.

I 1909 ble det bygd en fyrlykt på Mykineshólmur, i tillegg til den første broen fra Mykines. Nye broer ble bygd i 1955 og 1989. I 1928 ble det installert radiofyr på Mykines og Nólsoy, hvilket gjorde radionavigasjon mulig. Mykines fikk også telefonforbindelse til omverdenen. Under den andre verdenskrig spilte radiosambandet en viktig rolle for de britiske styrkene, som ferdigstilte en radarstasjon ved Liðarhaugur våren 1942. Fyrlykten ble automatisert i 1970, og den siste fyrvokteren kunne flytte. Fyrvokterboligen hadde vært befolket uavbrutt siden 1909 av opptil 22 personer, inkludert barn. Om vinteren har Mykines vært isolert i opptil flere måneder på grunn av uvær.[26] Dette er også et tema i romanen Barbara, løst basert på sagnet om Beinta Broberg, der presten Poul Aggersø blir værfast på øya i elleve dager. Deler av spillefilmen fra 1997 er derfor innspilt på Mykines. Tilgangen til elektrisitet kom i slutten av 1960-årene.[27]

I 1970 styrtet et fly ved Knúkur på Mykines grunnet dårlig vær. Flyet var på vei fra Bergen til Vágar lufthavn, og 8 av 34 ombord mistet livet.[28] De hardt sårede ble bragt til sykehus med helikopter. Et steinmomument til minne om ulykken ble oppført i Mykinesar kirkja.

Administrativt ble Mykinesar kommuna utskilt fra Vága prestagjalds kommuna i 1911, og bestod som egen kommune frem til innlemmelsen i Sørvágs kommuna, med administrasjonssentrum i Sørvágur på Vágar, i 2005. Av historiske årsaker var Mykinesar kommuna med i Kommunusamskipan Føroya, forbundet for de største færøyske kommunene, helt frem til sammenslåingen.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]
Mykinesbygden.
Foto: Ekrem Canli
Helikopterlandingsplassen.
Foto: Arne List

Mykines ligger i Sørvágs kommuna, med administrasjonssentrum og offentlige servicefunksjoner i Sørvágur. Øya har i mange år delt funksjoner som kjøp av skoleplasser, eldreomsorg, primærhelsetjeneste, avfallshåndtering og elektrisitetsforsyning med kommunene på Vágar.[29] Skolen på Mykines ble bygd i 1894, og hadde én elev i skoleåret 2012/2013.[30] Kirken tilhører samme prestegjeld som Vágar, og de søndagene det ikke er prest til stede, avholdes det en lekmannsgudstjeneste. Postverket har hatt en fast poståpner på Mykines siden 1903.[31]

Ved bygden ligger et kaianlegg og noen naust, men Mykines har ingen beskyttet havn. Kaien anløpes av passasjerfergen «Brynhild» 1–3 ganger ukentlig fra 1. mai til 1. november, men værforholdene gjør ikke dette tilrådelig om vinteren.[32] Overfarten tar om lag 45 minutter. Strandfaraskip Landsins opererer også en helikopterrute som besøker øya 3 dager i uken hele året, med ett ytterligere besøk i uken om sommeren.[33]

Den dominerende næringsveien på øya er landbruk i form av sauehold. Sauerasene som har vært avlet på Mykines, kommer opprinnelig fra Island og Skottland. Det har også vært holdt storfe og geiter her. Landbruksarealet på Mykines svarer til ca. 40 merker, og deles mellom flere småbruk,[29] henholdsvis 12 og 27 merker kongsjord og odelsjord.[34] Tidligere har øyfolket også drevet med fiske og fuglefangst ved siden av husdyrholdet. Øya har noe inntekt fra turisme, herunder gjestgiveriet Kristianshús.[35]

Politisk har velgerne i bygden ofte foretrukket det borgerlige og danskvennlige Sambandsflokkurin.[36]

Mykines og Vágar deler en nordenfjordsk dialekt av færøysk, ofte kalt vágamál.[37]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

På 2000-tallet har befolkningen i overveiende grad bestått av eldre personer.[29][38] Her følger en oversikt over utviklingen i folketallet:[2][8][29]

År Folketall År Folketall
1769 61 1950 153
1801 75 1960 121
1834 93 1966 92
1845 99 1970 63
1850 100 1977 32
1855 111 1989 29
1870 114 1995 18
1890 154 2005 21
1925 179 2013 13

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Oyggjastøddir» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 10. november 2015. 
  2. ^ a b c «Fólkatalið 1. januar skift á býir/bygdir og kyn» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 26. februar 2012. Besøkt 15. juli 2013. 
  3. ^ Mohr, Janus (12. desember 1979). «Um lundafleyggj í Mykinesi». Oyggjatiðindi (på færøysk) (58). Arkivert fra originalen 12. desember 2014. Besøkt 12. desember 2014. 
  4. ^ Rasmussen, J. (1982). «The Faeroe Islands: geology». I Rutherford, G.K. The Physical Environment of the Faeroe Islands (på engelsk). Springer. s. 15–34. ISBN 978-94-009-7979-6. 
  5. ^ Rasmussen, Jóannes; Koch, B. Eske (1963). «Fossil Metasequoia From Mikines, Faroe Islands». Fróðskaparrit (på engelsk): 83–96. 
  6. ^ «FO001. Mykines and Mykineshólmur» (på engelsk). BirdLife International. Besøkt 15. juli 2013. 
  7. ^ a b Joensen, Anders Holm (1966). «Fuglefangst i Upernavik og på Færøerne». Tidsskriftet Grønland (på dansk). Det grønlandske Selskab. 9 (9): 297–305. 
  8. ^ a b c Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det (på dansk). Forlagið Skúvanes. 
  9. ^ Berry, R.J.; Jakobson, Michael; Peters, Josephine (1978). «The House mice of the Faroe Islands: a study in microdifferentiation». Journal of Zoology (på engelsk) (1): 73–92. 
  10. ^ a b c d e Cappelen, John; Laursen, Ellen Vaarby (1998). «The Climate of The Faroe Islands – with Climatological Standard Normals, 1961-1990» (PDF) (på dansk). Danmarks Meteorologiske Institut. Besøkt 15. juli 2013. 
  11. ^ Brandt, Marie Louise (1994). Dokumenteret stationshistorie for klima- og synopstationer i Tórshavn og Mykines, Færøerne 1872-1994 (på dansk). Danmarks Meteorologiske Institut. 
  12. ^ Arge, Símun V.; Sveinbjarnardóttir, Guðrún; Edwards, Kevin J.; Buckland, Paul C. (2005). «Viking and Medieval Settlement in the Faroes: People, Place and Environment». Human Ecology (på engelsk) (5): 597–620. 
  13. ^ Johansen, Johannes (1979). «Cereal cultivation in Mykines, Faroe Islands AD 600». Årbog 1978 (på engelsk). Danmarks geologiske Undersøgelse. s. 93–103. 
  14. ^ Buckland, Paul C.; Panagiotakopulu, Eva (2008). «A palaeoecologist’s view of landnám. A case still not proven?». I Paulsen, Caroline Paulsen; Michelsen, Helgi D. Símunarbók. Heiðursrit til Símun V. Arge á 60 ára degnum (på engelsk). Faroe University Press. 
  15. ^ Hannona, Gina E.; Rundgrenb, Mats; Jessen, Catherine A. (2010). «Dynamic early Holocene vegetation development on the Faroe Islands inferred from high-resolution plant macrofossil and pollen data». Quaternary Research (på engelsk) (2): 163–172. 
  16. ^ Nielssen, Alf Ragnar (2003). «Norrøne forbindelser og innflytelse i Vestnorden gjennom tidene». Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (på norsk) (2). 
  17. ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (på færøysk). Arkivert fra originalen 15. juli 2015. Besøkt 15. juli 2013. 
  18. ^ Weyhe, Eivind (2005). «Um at lesa ‘Skipan um tingfaratoll’». Varðin (på færøysk): 147–154. 
  19. ^ Langslet, Lars Roar (1998). Olav den hellige (2 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 128. ISBN 82-0525-501-6. 
  20. ^ Dahl, Sverri (1976). «Skráseting av føroyskum miðaldar kirkjugripum». Fróðskaparrit (på færøysk): 82–109. 
  21. ^ Lockwood, William B. (1990). «Etymological Notes on roysni etc, smæra and ælabogi». Fróðskaparrit (på engelsk): 115–120. 
  22. ^ Schier, Kurt (1994). «Om kvæði-diktingen på Færøyene i det 19. århundre. Noen resepsjonsforhold». Fróðskaparrit (på norsk): 37–51. 
  23. ^ Andreassen, Eyðun (1992). Folkelig offentlighed. En undersøgelse af kulturelle former på Færøerne i 100 år (på dansk). København: Museum Tusculanum Press. s. 144–145. ISBN 87-7289-171-8. 
  24. ^ Joensen, Jóan Pauli (2003). I ærlige brudefolk. Bryllup på Færøerne (på dansk). København: Museum Tusculanum Press. s. 148. ISBN 87-7289-808-9. 
  25. ^ Gregoriussen, J.P.; Zachariassen, Petur (1997). Kirkjunar í Føroyum. Eldru hválvkirkjunar (på færøysk). Forlagið í Støplum. 
  26. ^ Stove, Sverre (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 18. 
  27. ^ Enevoldsen, Peter og Sovacool, Benjamin K. (2016). «Integrating power systems for remote island energy supply: Lessons from Mykines, Faroe Islands». Renewable Energy (på engelsk). 85: 642–648. ISSN 0960-1481. 
  28. ^ Magnussen, Grækaris D. (2000). SOS-Knúkur. Flogvanlukkan í Mykinesi hin 26. september 1970 (på færøysk). Forlagið Steyrin. ISBN 87-8950-135-7. 
  29. ^ a b c d Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 326–333. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert fra originalen (PDF) 12. juni 2013. Besøkt 15. juli 2013. 
  30. ^ «Fólkaskúlin, næmingatal skift á skúli, flokk og ár» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 16. januar 2014. Besøkt 17. juli 2013. 
  31. ^ «Posthistorie i Mykines» (på dansk). Posta. 2001. Besøkt 16. juli 2013. [død lenke]
  32. ^ «Oyggjaleiðir (Ferry). Mykines - Sørvágur» (på færøysk). Strandfaraskip Landsins. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 16. juli 2013. 
  33. ^ «Tyrlan (Helicopter)» (på færøysk). Strandfaraskip Landsins. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 16. juli 2013. 
  34. ^ «Ogn skift á markatalsbygdir, eind og ognarar» (på færøysk). Hagstova Føroyar. Arkivert fra originalen 1. februar 2014. Besøkt 16. juli 2013. 
  35. ^ Intervju med gjestgiveriets eier Katrina Johannesen i Kvinna, oktober 2009.
  36. ^ Wylie, Jonathan (2011). «Eg oyggjar veit? Views, Overviews and Oversights». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (på engelsk). Faroe University Press. s. 11–56. ISBN 99-9186-534-9. 
  37. ^ Petersen, Hjalmar P. (1996). «Vágamálføri». Fróðskaparrit (på færøysk): 5–21. 
  38. ^ «Fólkið skift á kyn, 1 ára aldur og bygd 1. januar» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 6. januar 2014. Besøkt 16. juli 2013. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Rosenberg, Tina (2007). Mykines – fuglenes paradis. En billedkunstners dagbog (på dansk). Forlaget Jelling. ISBN 978-87-88444-93-3. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mykines&oldid=24652879»