Hopp til innhold

Nelson Mandela

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nelson Mandela
FødtRolihllahla Mandela
18. juli 1918[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mvezo (Unionen Sør-Afrika, Kapprovinsen)[5][6][7][8]
Død5. des. 2013[1][9][10][4]Rediger på Wikidata (95 år)
Houghton Estate
BeskjeftigelsePolitiker, selvbiograf, advokat, politisk aktivist, politisk fange, manusforfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Witwatersrand
Universitetet i Fort Hare
Sør-Afrika-universitetet (akademisk grad: bachelorgrad)
University of London
EktefelleEvelyn Mase (1944–1958) (avslutningsårsak: skilsmisse)[11]
Winnie Madikizela-Mandela (1958–1996) (avslutningsårsak: skilsmisse)[12]
Graça Machel (1998–2013)[13]
FarGadla Henry Mphakanyiswa[6]
MorNosekeni Fanny[14]
BarnMakgatho Mandela[15][16]
Makaziwe Mandela[11]
Zenani Mandela-Dlamini[11]
Thembekile Mandela[17]
Zindzi Mandela[11]
PartiAfrican National Congress (1943–)
South African Communist Party (–)
NasjonalitetSør-Afrika
GravlagtQunu[18]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
82 oppføringer
Jawaharlal Nehrus pris (1979) (deles ut av: Indian Council for Cultural Relations)[19]
Den internasjonale Simón Bolívar-prisen (1983)
Ludovic-Trarieux International Human Rights Prize (1985)
Sakharovprisen (1988)
FNs menneskerettighetspris (1988)
Stern der Völkerfreundschaft (1988)
Vennskapsordenen (1988)[20]
Order of Eduardo Mondlane, 1st class (1988)[21][22]
Stormester av Det gode håps orden
Lenins fredspris (1990)
Leninordenen (1990)
Honorary degree from Spelman College (1990)[23]
Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1991)
Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1991)
José Marti-ordenen (1991)[24]
Fyrstinnen av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid (1992)
Æresdoktor ved Universitetet i Beijing (1992)[25]
Nobels fredspris (1993) (sammen med: Frederik Willem de Klerk)[11][26][27][28]
Fulbright Prize (1993)
Den olympiske orden i gull (1994)[29]
Storkors av Malis nasjonalorden
Augusto César Sandino-ordenen
Bruno Kreiskys menneskerettspris
Æresborger av Canada
Philadelphia Liberty Medal
Bharat Ratna
Arthur Ashe Courage Award
Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris
Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1995)[30]
Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1993) (sammen med: Frederik Willem de Klerk)[31]
Ahimsa Award (2006)
Delta-prisen for global forståelse
Vennskapsordenen
Kongressens gullmedalje
Order of Merit (1995)
Isitwalandwe Medal
Ordenen O.R. Tambos følgesvenner
Dronning Elisabeth IIs gulljubileumsmedalje
Stara Planina-ordenen
Nishan-e-Pakistan
Ordenen Playa Girón
Jamaicaordenen[32]
Ghanas stjernes orden
Smilets orden
Agostinho Neto-ordenen
Storkors av Frihetsordenen[30]
Æresdoktor ved Universitat Autònoma de Barcelona
Æresdoktor ved Hong Kong-universitetet
Honorary doctor of the University of Calcutta
Honorary doctor of the University of Pretoria
Æresdoktor ved Howard Universitet
Bailiff Grand Cross of the Order of Saint John
Alan Paton Award (1995) (for verk: Long Walk to Freedom)
Elefantordenen (1996)
Serafimerordenen (1997)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1997)[33]
Nilens orden (1997)
Storkors av St. Olavs Orden (1998)
Honorary Companion of the Order of Canada (1998)
Æresdoktor Leiden universitet (1999)[34]
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1999)[35][36]
Den nassauske husorden av den gylne løve (1999)[37]
Presidentens frihetsmedalje (1999)
1. klasse av Jaroslav den vises orden (1999)
Honorary Companion of the Order of Australia (1999)[38]
Gandhis fredspris (2000)
Four Freedoms Award - Freedom Medal (2002)
Løveordenen (Malawi) (2002) (deles ut av: Bakili Muluzi)[39]
Mapungubwe-ordenen i platina (2002) (deles ut av: Thabo Mbeki)[40]
Den britiske Johanniterorden (2004)
Æresdoktor ved Karolinska Institutet (2005)[41]
Giuseppe Motta Medal (2006)
Ambassador of Conscience Award (2006)
Mo Ibrahim-prisen (2007)
Ordensbånd av Den aztekiske ørns orden (2010)
Honorary doctorate of the University of Las Palmas, Gran Canaria (2010)[42]
Æresborger av Paris (2013)
Æresdoktor ved Sorbonne-universitetet i Paris (1996)[43]
Æresdoktor ved Université Paris-VIII (2005)[44]
Freedom of the London Borough of Greenwich (1983)[45]
Freedom of the Royal Borough of Greenwich (2012)[46]
World Rugby Hall of Fame (2015)[47]
Nettstedwww.nelsonmandela.org Rediger på Wikidata
Sør-Afrikas president
10. mai 1994–14. juni 1999
ForgjengerFrederik Willem de Klerk
EtterfølgerThabo Mbeki
Signatur
Nelson Mandelas signatur
Nelson Mandela på Commons
Nobels fredspris
1993

Nelson Rolihlahla Mandela (1918–2013) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, hvorav 18 år på Robben Island.

Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet African National Congress (ANC) som kommunister og terrorister.

Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk.

Siden apartheids fall fikk Mandela bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han mottok mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 trakk han seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, navnet på klanen Mandela tilhørte og som benyttes som en høflighetsform.[48]

Oppvekst og utdannelse

[rediger | rediger kilde]
Mandela i 1937

Mandela var av folkegruppen thembu og hadde xhosa som morsmål. Han og var født inn i thembuklanens kongehus, i det nåværende iMpuma-Koloni. Her var hans far, Gadla Henry Mphakanyiswa (1880–1928) en viktig høvding frem til han ble avsatt av engelske kolonimyndigheter. Mandela var imidlertid ikke selv tronarving, og han flyttet med sin mor til landsbyen Qunu i Transkei, hvor han ble oppdratt hos sin onkel kong Jongintaba Dalindyebo. Oppdragelsen tok sikte på at han skulle bli rådgiver for den fremtidige thembukongen, som også var Mandelas fetter.

Mandelas xhosa-navn, Rolihlahla, betyr bokstavelig «dra i greinene på et tre», i overført betydning «bråkmaker».[48] Da han begynte på skolen, fikk han navnet Nelson av lærerinnen.[48] Dette må forstås i en kolonihistorisk kontekst hvor misjonsskoler på denne tiden innrullerte og registrerte elevene sine under engelske navn. Mandela skriver i sin selvbiografi at han kanskje ble oppkalt etter Horatio Nelson, men at det bare er en gjetning.[49]

Mandela vokste opp innen tradisjonelle themburammer og gjennomgikk thembuenes tradisjonelle manndomsprøver som sekstenåring. Han fikk parallelt en europeisk utdannelse, og tok eksamen tilsvarende norsk artium som nittenåring.

Mandela begynte i 1939 å studere ved Universitetet i Fort Hare, men måtte i november 1940 forlate lærestedet etter å ha deltatt i studentprotester.[50] I stedet fullførte han Bachelor of Arts-graden ved Sør-Afrika-universitetet. I 1943 begynte han igjen ved Universitetet i Fort Hare, men gikk over til jusstudier ved Universitetet i Witwatersrand. I 1948 sluttet han der, uten å fullføre bachelorgraden.[51] Selv om han ikke hadde fullført juridisk grad, besto Mandela i 1952 advokateksamen og fikk rett til å arbeide som advokat.[52] Senere studerte han også juss ved University of London. I 1989 fullførte han bachelorgraden i juss (Bachelor of Laws, LLB) ved Sør-Afrika-universitetet.[51]

Samtidig som han forlot Universitetet i Fort Hare fikk Mandela høre at onkelen, kong Dahlindyebo, hadde funnet en kone til ham, og ville presse ham til å gifte seg. Mandela stakk da av til Johannesburg, hvor han til å begynne med fikk seg jobb som vakt i et gruveselskap. Etter hvert kom han i kontakt med representanter for ANC, og gjennom disse fikk han også jobb i et advokatfirma. Han ble medlem i ANC i 1942.

Motstandskamp

[rediger | rediger kilde]
Mandela brenner identifikasjons-dokumentet svarte måtte ha på seg. Fotografi fra 1960
Den sørafrikanske apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike raser på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen Durban var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra 1989.

I 1943 var Mandela med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) blant annet sammen med Walter Sisulu og Oliver Tambo, som sammen med Mandela ble ledende figurer innen ANC. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt mer konfronterende linje enn moderpartiet ANC, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, Albert Lutuli. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av Mahatma Gandhi, som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Også det sørafrikanske kommunistpartiet, som på den tiden ble forbudt, hadde stor innflytelse på ANC. Blant annet var Mandela på denne tiden hemmelig medlem i kommunistpartiet, noe som ikke kom frem før etter hans død.[53]

ANC krevde ikke lengre bare gradvise rettigheter for de svarte. Nå krevde ANC først og fremst allmenn stemmerett. Dermed frontet ikke lengre ANC seg som et parti utelukkende for svarte, men for alle sørafrikanere. Høydepunktet i den politiske kampen i 1950-årene var vedtaket av det såkalte Freedom-Charteret under et enormt folkemøte i Kliptown Soweto, i juni 1955. Dette var et manifest som foreslo og konkretiserte like politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter for alle borgere i Sør-Afrika.[54] [55] Manifestet markerte en ikke-rasistisk linje og pekte på et klart politisk alternativ til apartheidstaten som ble innført i 1948. Mandela var selv ikke til stede på møtet ettersom han satt i husarrest, men var sentral i utformingen.[56] I 1956 ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble endelig avvist fem år senere etter å ha kostet staten store summer og ført til enorm medieoppmerksomhet i landet.[57]

I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: Mandela and Tambo. Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika.[58] Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etter hvert oppløst ettersom politikken tok mer og mer tid for de to. Den formelle grunnen var at begge var i husarrest eller fengsel store deler av tiden.

ANCs flerkulturelle og ikkerasistiske linje, endte i slutten av 1950-årene med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller PAC. Splittelsen truet samholdet i antiapartheidbevegelsen, og det nye partiet ble innledningsvis forsiktig støttet av myndighetene. Dette endret seg imidlertid brått; Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i 1960 i Sharpeville, Soweto, ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper.

ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i 1961 ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe (= «nasjonens spyd», kortform MK.). Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å få militær støtte og forberede ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august 1962 ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik.[56]

Den 11. juni 1963 ble MKs hovedkvarter avslørt av det sørafrikanske sikkerhetspolitiet og detaljerte planer for motstandskampen ble funnet på en gård ved Riviona utenfor Johannesburg. Hele ledelsen i ANC ble arrestert, med unntak av noen få som greide å flykte til utlandet, og enda en rettssak for høyforræderi kom i gang. Denne gangen sto også sabotasje på tiltalen. Mandela forventet dødsstraff, og han bestemte seg derfor for å erklære seg skyldig, for å få mulighet til å forklare hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen han holdt er regnet som en av Mandelas sterkeste og viktigste taler, og han avsluttet med:

Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for.

Mandelas forsvarstale i retten, hvor han forventet å bli dømt til dødsstraff. 20. april 1964.[59]

Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp.

Fengsel

[rediger | rediger kilde]
Fengselscellen på Robben Island der Mandela satt
Robben Island er i dag et verdensarvsted på grunn av sin symbolske betydning i landets historie

Robben Island

[rediger | rediger kilde]

Mandela ble holdt fengslet på Robben Island i de neste 18 årene av til sammen 27 sammenhengende år i fengsel. På øya måtte de politiske fangene utføre hardt arbeid i et kalkbrudd. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren.[60]

Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste.

Samtidig fungerte fengselet etter hvert som et skoleringsted for nye politiske fanger som kom til og som kanskje ikke hadde like god kjennskap til frigjøringskampen som de første og eldre fangene. Dette omhandlet at all politisk organisering og skolering i landet fra og med begynnelsen av 1960-årene ble forbudt samtidig som høyere utdanning av svarte nærmest ble umuliggjort fra myndighetene. Det ble tatt initiativ til et forum i fengselet for debatt og undervisning, gitt kallenavnet «University of Robben Island», hvor fangene foreleste innenfor sine egne emner av ekspertise. Mandela diskuterte ulike emner som homofili og politikk med sine kamerater, og ved det sistnevnte kom han i heftige diskusjoner med marxister som Mbeki og Harry Gwala.[61][62]

I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget.[63]

Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra 1981, Inside BOSS[64] , fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i 1969: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe, slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester.[65]

I 1970-årene ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne Transkei (et «homeland») og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang.[66]

Begynnende forhandlinger

[rediger | rediger kilde]

I mars 1982 ble Mandela overført fra Robben Island til Pollsmoor Prison sammen med andre seniorledere i ANC som Walter Sisulu, Andrew Mlangeni, Ahmed Kathrada og Raymond Mhlaba. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter Soweto-opprøret i 1976.

I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister Kobie Coetzee imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC.

I 1985 tilbød president P.W. Botha Mandela betinget løslatelse om ANC ga opp bevæpnet kamp. Coetzee og andre statsråder hadde advart Botha mot dette og mente at Mandela aldri ville forplikte sin organisasjon til å gi opp bevæpnet kamp i bytte for personlig frihet. Mandela selv avviste forslaget med forakt og ga en uttalelse via sin datter Zindzi som sa at:

Hvilken frihet er jeg tilbudt mens folkets organisasjon forblir forbudt? Kun frie menn kan forhandle. En fange kan ikke inngå kontrakter.[67]

I november samme år møtte Coetzee Mandela på Volks Hospital i Cape Town hvor Mandela ble behandlet for prostata. Dette var det første av en rekke møter mellom ham og regjeringen som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger. I 1988 ble Mandela separert fra resten av senior-fangene, og plassert i husarrest i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere.[68] Her fikk han tilgang til nyheter og informasjon utenfra, han fikk en personlig sekretær og kokk, og dessuten muligheter for besøk av venner og familie. Mandela ble kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på den forestående løslatelsen. Han fikk snart også møte representanter for fagbevegelsen COSATU og for United Democratic Front, den lokale offisielle paraplybevegelsen mot apartheidregimet. Det ble, ukjent for myndighetene opprettet hemmelig kontakt mellom ham og ANCs eksilleder Oliver Tambo.[69] Mandela møtte president Botha direkte i 1989 da han ble invitert til presidentens bolig på te.[70] Samtidig nektet Botha å frigi Mandela og legalisere ANC og kommunistpartiet betingelsesløst, og volden og undertrykkelsen ble stadig mer brutal utenfor fengselet. Fra 1985 innførte Botha unntakstilstand over hele landet, samtidig som ANC kom opp med det berømte slagordet "Make South Africa ungovernable".[71]

Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet Free Nelson Mandela! det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt.

I 1989 kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente Frederik Willem de Klerk. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar 1990.

Løslatelse

[rediger | rediger kilde]
Mandela og Frederik Willem de Klerk i 1992

Den 2. februar 1990 fjernet president de Klerk forbudet mot ANC og andre antiapartheidorganisasjoner, og meddelte at Mandela om kort tid ville bli løslatt fra fengselet. Mandela ble løslatt fra Victor Verster Prison i Paarl den 11. februar 1990. Hendelsen, hvor han og Winnie Mandela gikk ut av fengselet hånd i hånd ble vist på fjernsyn over hele verden, og tusenvis av mennesker var samlet rundt porten. Derfra ble han kjørt inn til Cape Town, hvor igjen mange tusen mennesker ventet på ham utenfor rådhuset i byen. Herfra holdt Mandela sin første offentlige tale på 27 år. Han erklærte sin forpliktelse til fred og forsoning med landets hvite mindretall, men gjorde det klart at ANCs bevæpnede kamp ikke var over:

At vi ble tvunget til bevæpnet kamp i 1960, og dermed opprettet ANCs militære gren (Umkhonto we Sizwe) var en ren forsvarsreaksjon mot apartheidstatens vold. De faktorer som gjorde væpnet kamp nødvendig den gangen eksisterer imidlertid fortsatt i dag. Vi har intet annet valg enn å fortsette kampen. Vi uttrykker håp om at et klima som bidrar til en forhandlingssituasjon snart kan komme i stand, slik at det ikke lenger vil bli behov for fortsatt væpnet kamp.

Han sa også at hans hovedfokus var å bringe fred til det svarte flertallet og gi dem rett til å stemme i både nasjonale og lokale valg.

Forhandlinger

[rediger | rediger kilde]
Mandelas visepresident og etterfølger Thabo Mbeki
Foto: Antonio Milena/ABr
Nelson Mandela møter USAs president Bill Clinton i 1993.

Etter at Mandela ble løslatt fra fengselet inngikk han i ANCs (African National Congress) lederskap, først under tittelen nasjonal talsmann.

I 1991, under ANCs første nasjonale konferanse i Sør-Afrika etter at forbudet ble opphevet, ble Mandela enstemmig valgt som president for organisasjonen.[72]

Mandelas lederskap i forhandlingene, såvel som hans forhold til president de Klerk, ble anerkjent da de sammen fikk Nobels fredspris i 1993. Imidlertid var deres forhold til tider anstrengt, noe som kom frem i en skarp kommentar da Mandela rasende refererte til de Klerk som overhode til «et urettmessig, diskreditert minoritetsregime». Samtalene brøt sammen i kjølvannet av Boipatong-massakren i juni 1992 da Mandela tok ANC ut av forhandlingene og anklaget de Klerks regjering for å ha stått bak drapene.[73] Imidlertid kom samtalene i gang igjen etter Bisho-massakren i september 1992 da utsiktene til gjentatte voldelige konfrontasjoner gjorde det åpenbart at forhandlinger var den eneste veien fremover[74]

Etter at ANCs seniorleder ANC, Chris Hani, ble myrdet i april 1993 var det igjen stor frykt for at nasjonen ville eksplodere i vold. Mandela holdt da en tale, direktesendt på sørafrikansk TV, hvor han appellerte om ro. Talen ble holdt på oppfordring av regjeringen, og regnes som det punktet under forhandlingene hvor ANC overtok initiativet, og hvor endelig dato og premisser for valg ble satt. Mandela sa blant annet følgende:

I natt strekker jeg meg ut til hver eneste sørafrikaner, svart og hvit, fra det innerste hos meg selv. En hvit mann, full av fordommer og hat, kom til vårt land og begikk handlinger så motbydelige at hele vår nasjon nå vakler på kanten av katastrofe. En hvit kvinne av afrikandersk opprinnelse, risikerte sitt liv slik at vi nå kjenner, og kan stille for retten, denne attentatmannen. Det kaldblodige mordet på Chris Hani har sendt sjokkbølger gjennom hele landet og verden… Nå er tiden inne for at alle sørafrikanere står samlet mot dem som, fra hvert eneste hjørne, ønsker å ødelegge det som Chris Hani ga sitt liv for – friheten for oss alle.

Samtidig gjorde Mandela også en stor innsats i å få zuluenes Inkatha Freedom Party med i forhandlingene, og han arbeidet hardt sammen med Jacob Zuma og Mangosuthu Buthelezi, for å unngå borgerkrig i KwaZulu-Natal mellom Inkatha-tilhengere og ANC-tilhengere. Inkatha kom med i valgprosessen i siste liten, i mars 1994. 27. april 1994, kun ett år etter drapet på Hani, ble det første demokratiske valget holdt.[75]

Selvbiografi

[rediger | rediger kilde]

Mandelas selvbiografi, Veien til frihet, ble utgitt i 1994, men han begynte på boken allerede i hemmelighet i 1970-årene mens han satt i fengsel. Et interessant poeng er at Mandela i boken ikke avslører noe om hvorvidt de Klerk var skyldig eller ikke i volden i 1990-årene, eller om mord- og voldsanklagene mot hans kone Winnie Mandela. Imidlertid samarbeidet han senere med sin venn, journalisten Anthony Sampson, som diskuterte disse hendelsene i sin egen bok Mandela: The Authorised Biography. En annen detalj som Mandela utelot var å nevne den påstått uredelige boken Goodbye Bafana. Forfatteren James Gregory, en tidligere vakt på Robben Island, hevdet å ha vært Mandelas fortrolige i fengselet og gjenga detaljer fra fangens familieaffærer. Simpson har fastholdt at Mandela slett ikke kjente Gregory spesielt godt, men at Gregory var den som sensurerte brevene som ble sendt av landets fremtidige president og således oppdaget detaljer om Mandelas personlige liv. Sampson har også erklært at de andre vokterne mistenkte Gregory for å spionere for myndighetene og at Mandela vurderte å saksøke Gregory.[76] Gregorys bok ble filmatisert av den danske regissøren Bille August, og hadde premiere på norske kinoer under tittelen Farvel Bafana i 2007.

Mandela var så misfornøyd med Gregorys bok, at han spurte Christo Brand, en annen fangevokter, om å skrive det han mente den sanne historien. Christo Brand møtte Mandela første gang i 1978, da han valgte siviltjeneste i fengselet framfor pliktig førstegangstjeneste. Gjennom årene utviklet det seg et vennskap, og tillitt mellom fangevokteren og fangen. Etter flere års press fra Mandela, skrev Christo Brand boken Doing Life with Mandela, My Prisoner, My Friend. Nelson Mandela planla selv å skrive forordet i denne boken, men døde før den ble utgitt. Forordet ble skrevet av Mandelas medfange, Ahmed Kathadra. Christo Brand jobbet etter løslatelsen som Mandelas assistent i parlamentet, og senere på Robben Island i butikken der fangenes memoarer ble solgt. 1. august 2018 pensjonerte han seg, og i dag reiser han rundt og forteller sin historie.

President

[rediger | rediger kilde]
Mandela avlegger stemme i valget i 1994

Sør-Afrikas første demokratiske valg, hvor fulle stemmerettigheter ble gitt, ble holdt den 27. april 1994. Her stemte Mandela for første gang i sitt liv, han avga stemmen i Soweto. ANC vant 62 prosent av stemmene i valget, og Mandela, som leder av ANC, ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president, med Thabo Mbeki som visepresident og Nasjonalpartiets de Klerk som andre visepresident i Regjeringen for nasjonal enhet.[77]

Mandela var på denne tiden allerede gammel (i 1994 var han 76 år), og helsen var også skral (han hadde både øyenskader og skader i hoftene etter arbeidet i kalkbruddet i Robben Island-fengselet). Ganske snart overlot han det daglige ansvaret for regjeringen til sin visepresident og senere etterfølger Mbeki. Det har imidlertid senere kommet frem at det allerede på denne tiden forekom visse kontroverser mellom Mandela og hans etterfølger, som hadde en mye mer afrikansk-nasjonalistisk holdning enn sin forgjenger. Blant disse motsetningene har de mest tydelige vært forholdet mellom hiv og aids. Mandela skal også ha foretrukket en annen etterfølger, Cyril Ramaphosa, som var ledende i den sørafrikanske fagforeningen, mens Mbeki var eksilbevegelsens kandidat.[78]

Forsikring om forsoning

[rediger | rediger kilde]
Mandela forklarer ubuntuideologien (video med engelsk tale)

Som president fra mai 1994 til juni 1999 presiderte Mandela ved overgangen fra minoritetsstyre og apartheid til demokrati, og han vant stor internasjonal respekt for sin støtte til en nasjonal og internasjonal forsoning.

Mandela oppmuntret svarte sørafrikanere til å støtte de tidligere så forhatte «Springboks», Sør-Afrikas landslag i rugby, da Sør-Afrika var vert for Verdensmesterskapet i rugby union 1995. Rugby ble regnet som en hvit sport. Etter at Springboks vant finalen mot New Zealand, overrakte Mandela, mens han selv bar drakten til Springboks, trofeet til kaptein François Pienaar, en afrikander. Mandela sa da «tusen takk for det du har gjort for dette landet, François» til Pienaar som svarte «tusen takk for det du har gjort for dette landet, herr President». Dette ble sett på som et stort symbolsk skritt i forsoningsprosessen mellom hvite og svarte sørafrikanere.[79]

Etter at han hadde blitt president var et av Mandelas karakteristiske kjennetegn hans bruk av fargerike og mønstrede silkeskjorter. Disse er kjent som Madiba-skjorter, og han brukte dem selv ved formelle anledninger.

Som president tok han også enkelte kontroversielle avgjørelser. Han henvendte seg til, og søkte å forsone seg med de mest kritisk avvisende blant afrikanderne, nettopp for å sørge for at de ikke skulle sette i gang opprør. Han ble talsmann for en svært pragmatisk og diplomatisk linje, hvor han frafalt mange krav om omfordeling av ressurser og land, noe som tradisjonelt var viktig for ANC. Hans viktigste krav var «Én mann, én stemme» slik at flertallet i fremtiden kunne avgjøre landets skjebne. Dette har han i etterkant blitt kritisert for, men samtidig ble det sett som en effektiv måte å roe ned den hvite minoriteten på, som fortsatt var svært mektig, og hvor frykten for ANC var stor.

Invasjon av Lesotho

[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrikas første militære operasjon etter apartheid skjedde da Mandela beordret sørafrikanske tropper inn i Lesotho i september 1998 for å beskytte regjeringen til statsminister Pakalitha Mosisili. Handlingen kom etter et omstridt valg hvor den rasende opposisjonen truet den ustabile regjeringen.[80]

Bekjempelsen av aids

[rediger | rediger kilde]

Kommentatorer og kritikere, foruten aids-aktivister som Edwin Cameron, har kritisert Mandela for hans regjerings kraftløse bekjempelse av aids-krisen i landet.[81] Etter at Mandela ble pensjonert har han selv innrømmet å ha mislyktes i å få landet til å gi hiv/aids-epidemien den oppmerksomhet som den fortjente.[82]

Han har siden benyttet mange anledninger til å fremheve denne tragedien for Sør-Afrika og internasjonalt. 46664 er Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964–1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen 46664.com Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine..

Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen.[83]

Lockerbie-rettssaken

[rediger | rediger kilde]

President Mandela tok en spesiell interesse i å bidra til å løse den langvarige striden mellom Gaddafis Libya på den ene siden, og USA og Storbritannia på den andre siden, om å få stilt for retten to libyere som i november 1991 ble anklaget for å stå bak Lockerbie-katastrofen. (De var anklaget for å ha sabotert flyet, Pan Am Flight 103, slik at det styrtet over den skotske byen Lockerbie den 21. desember 1988 og 270 mennesker ble drept). Så tidlig som i 1992 tok Mandela uformelt kontakt med president George Bush med et forslag om at de to anklagede libyere kunne bli stilt for retten i et tredje land. Bush stilte seg positivt til forslaget, noe også president Mitterrand av Frankrike og kong Juan Carlos av Spania gjorde. I november 1994, seks måneder etter at Mandela var blitt valgt til president, foreslo han formelt at Sør-Afrika burde være møtested for rettssaken.[84]

Imidlertid avslo den britiske statsministeren John Major kontant forslaget ved å si at den britiske regjering ikke hadde tillit til et utenlandsk rettssystem.[85] Ytterligere tre år gikk uten at noe skjedde før Mandela gjentok forslaget til Majors etterfølger Tony Blair, da han besøkte London i juli 1997. Senere det samme året ved Samveldets møte for regjeringsledere[86] i Edinburgh i oktober 1997 kom Mandela med følgende advarsel:

«Ingen nasjon skal være klager, anklager og dommer!»

I stedet kom man frem til et kompromiss ved at rettssaken skulle avholdes ved Camp Zeist[87] i Nederland, ledet av skotsk lov, og president Mandela begynte å forhandle med oberst Gaddafi for å få overlevert de to anklagede, Megrahi og Fhimah, i april 1999.[88] På slutten av den ni måneder lange rettssaken ble dommen annonsert den 31. januar 2001. Fhimah ble frikjent, mens Megrahi ble funnet skyldig og dømt til å sone 27 år i et skotsk fengsel. Megrahis innledende anke ble avvist i mars 2002, og den forhenværende president Mandela besøkte ham i fengselet Barlinnie den 10. juni 2002.

«Megrahi er helt alene,» fortalte Mandela en tettpakket pressekonferanse i fengselets besøksrom. «Han har ingen han kan snakke til. Det er psykologisk forfølgelse at en mann må være alene med sin dom så lenge. Det ville være rettferdig om han ble overført til et muslimsk land — og der er muslimske land som Vesten stoler på. Det vil gjøre det lettere for hans familie å besøke ham om han var i et land som for eksempel Marokko, Tunisia eller Egypt».[89]

Megrahi ble senere forflyttet til fengselet Greenock og soner ikke lenger i isolasjon. Den 28. juni 2007 konkluderte det skotske tilsynet for kriminalsaker[90] i sin tre års gjennomgang av Megrahis domfelling, og kom til den beslutning at en juridisk feil hadde skjedd og overførte saken til ankedomstolen[91] for en andre anke.[92]

Pensjonisttilværelse

[rediger | rediger kilde]
Mandela i 2000

Da han i 1999 fratrådte som president, ble Mandela talsmann for flere forskjellige sosiale- og menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig fortsatte han sitt politiske engasjement i Sør-Afrika, hvor han stadig var å finne i nyhetene ved åpning av nye institusjoner og mottakelser av utenlandske statsledere. Samtidig ble han en av de tydeligste kritikere av enkelte linjer i hans etterfølgers politikk. Blant annet gikk han hardt ut mot Mbekis tilbakelente holdning i kampen mot aids, han kritiserte Sør-Afrikas stille diplomati i forhold til Zimbabwe, og han kritiserte gryende autoritære holdninger innen ANC. I 2002 støttet han 46 664 aids-pengeinnsamlingskampanjen, navngitt etter hans fangenummer.

I 2003 fordømte Mandela USAs og George W. Bushs utenrikspolitikk og krigen mot Irak. I 2005 uttalte Mandela at han nå var for sliten og gammel til å stille opp på samme måte som tidligere, og siden har han svært sjelden opptrådt offentlig.

I juli 2007, på sin 89 års fødselsdag, grunnla han sammen med sin kone Graça Machel og Desmond Tutu noe han kalte for The Elders, en verdensomspennende rådgivningskomite bestående av tidligere statsledere som skulle kunne bistå i globale kriser. I dette rådet sitter det flere nobelprisvinnere som ikke har vært statsledere. Fra Norge er Gro Harlem Brundtland med. Rådet skal ledes av Desmond Tutu.

I juni 2008, under en gallamiddag i London til ære for Mandela i forbindelse med hans 90-årsdag, kom han for første gang på flere år med politiske ytringer, hvor han blant annet beklaget "den tragiske mangelen på styre i vårt naboland Zimbabwe".[93]

Mandela stod frem til 2008 på USAs liste over terrorister. Begrunnelsen var hans aktivitet i ANC, som USA regnet som en terrororganisasjon. Saken var oppe til vurdering i 2001, men han ble da ikke fjernet fra listen på grunn av sin fortid fra væpnet kamp mot sørafrikanske myndigheter. I 2008 valgte imidlertid amerikanske myndigheter å fjerne Mandela fra listen. Dette innebar at han fra da av ikke ble nektet innreise til USA.[94] Denne bestemmelsen var imidlertid kun av formell karakter, ettersom Mandela hadde besøkt USA jevnlig uten å ha blitt hindret i dette, både som president for Sør-Afrika og som privatperson.

Død

[rediger | rediger kilde]
Blomster utenfor Mandelas hus.

I sine siste leveår var Mandela svært svekket, den siste tiden lå han i koma i respirator grunnet lungeinfeksjon. Han ble erklært død i mediene flere ganger. Til slutt, den 5. desember 2013 døde han 95 år gammel i sitt hjem i Houghton, Johannesburg. Familien var til stede rundt ham og ledelsen i ANC besøkte ham like i forkant. Selve dødsfallet var omfattende dekket i verdenspressen, og gaten utenfor huset hans, torg og samlingsteder ellers i landet ble fylt av sørgende med lys, brev og blomster. Sør-Afrikas president Jacob Zuma erklærte ti dagers landesorg. En omfattende rekke minnemarkeringer fant sted, båren hans ble flyttet rundt i landet og han lå i flere dager på likstrå utenfor regjeringsbyggene i Pretoria. Det hele ble avsluttet av statsbegravelse 15. desember i Qunu i Eastern Cape. Den 10. desember markerte landet «National Day of Reflection and Prayers» med minnestund på FNB-fotballstadion i Johannesburg. Her talte blant annet USAs president Barack Obama og Cubas president Raúl Castro. Over 90 statsledere deltok enten ved minnemarkeringen i Johannesburg eller selve begravelsen. Også en rekke tidligere statsledere og kjente personer deltok.

Obama taler i Mandelas minnemarkering på FNB stadion

Det var flere trekk ved begravelsen som viste splittelse og problemer i den frigjøringsbevegelsen Mandela hadde ledet. Blant annet ble president Zuma gjentatte ganger buet på da han skulle tale i ved den store minnemarkeringen i Johannesburg.[95] Antiapartheidaktivisten og nobelprismottakeren Desmond Tutu, som hadde vært kritisk til Zuma, men samtidig var en nær venn og støttespiller av Mandela, ble forsøkt forhindret fra å tale og delta i både minnemarkeringen og begravelsen.[96]

Viktige æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Han har mottatt mange utenlandske hedersbevisninger. Her er noen av de viktigste:

Det finnes nesten hundre veier oppkalt etter ham, flere kommuner, bydeler, parker, sportsarenaer og bygninger. Han er avbildet på Sør-Afrikas pengesedler. Det finnes også en hel rekke statuer av ham både i Sør-Afrika og i mange andre land. I etterkant av hans død kom det til en rekke nye til. Den største, ni meter høy, ble satt opp utenfor regjeringsbyggene i Sør-Afrika.[99] Utover dette er det tilegnet en rekke museer, bibliotek og studier til hans liv i Sør-Afrika.

Familie og privatliv

[rediger | rediger kilde]
Nelson Mandela og Evelyn Ntoko Mase giftet seg i 1944

Mandela har vært gift tre ganger. Han har til sammen seks barn, tyve barnebarn og stadig flere barnebarns barn. Et av hans barnebarn er høvding Mandla Mandela som har samme verv Mandelas far i sin tid ble fratatt av kolonimyndighetene.[100] Barn og barnebarn av Mandela har til dels høye stillinger i Sør-Afrika og nabolandene, og de følges tett av media. På den måten har familien Mandela nærmest en kongelig posisjon, og skandaler, skilsmisser, fødsler og dødsfall blir nøye dokumentert.

Første ekteskap

[rediger | rediger kilde]

Hans første ekteskap var med Evelyn Ntoko Mase. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1957 etter 13 år, grunnet at politikken for ham tok stadig mer tid, og at dette ble vanskelig for henne da hun gikk inn i Jehovas vitner, som krevde politisk nøytralitet. Evelyn døde i 2004. Med Evelyn hadde han fire barn. Sønnene Madiba Thembekile født i 1946, død i en trafikkulykke i 1969, Makgatho født 1950, døde i 2005 av Aids. Døtrene het begge Makaziwe, hvor den eldste døde som spedbarn. De var født i 1947 og 1953.

Andre ekteskap

[rediger | rediger kilde]
Winnie Mandela

Han var i 38 år gift med Winnie Madikizela Mandela. Hun var Johannesburgs første svarte sosionom, og gikk raskt inn i politikken. Winnie var etter at Mandela ble fengslet lenge den eneste som fikk besøke ham på Robben Island, og var også lenge den eneste fra ledelsen i ANC som hverken satt i fengsel eller hadde flyktet til utlandet. Ut fra denne posisjonen fikk hun svært mye oppmerksomhet, og ble også utsatt for grov sjikanering fra myndighetene.

Etter skandaler og mordanklager mot henne i slutten av 1980-årene ble forholdet mellom ektefellene vanskeligere, likevel ble bildet av de to som gikk hånd i hånd ut fra Victor Vester-fengselet legendarisk. Ganske raskt etter Nelsons frigjøring ble forholdet umulig, og de to ble separert i april 1992, og senere skilt i mars 1996. De politiske og personlige problemene og motsetningene mellom de to var lenge fokus i verdenspressen, og skandalene rundt Winne ble mer og mer omfattende. Det er likevel verd å merke seg at Mandela aldri har sagt noe negativt om henne offentlig.

Med Winnie Mandela hadde Nelson to jenter, Zenani (Zeni), født 1958, og Zindziswa (Zindzi) født 1960, død 2020. Zenani giftet seg i 1973 med prins Thumbumuzi Dlamini av Swaziland. Dette ga henne diplomatisk status, og hun var derfor lenge den eneste ved siden av Winnie som fikk besøke Nelson i fengsel. Da Mandela ble innsatt som president, fungerte datteren Zindzi som førstedame.

Tredje ekteskap

[rediger | rediger kilde]
Mandela med Graça Machel i 2000

På sin 80-årsdag, ble han gift med Graça Machel, enken etter Samora Machel, den tidligere presidenten i Mosambik og ANCs allierte, som var blitt drept i en flystyrt 15 år tidligere. Bryllupet ble fulgt av måneder med forhandlinger om brudepris eller lobaola, som skulle betales til hennes klan i Mosambik. Brudeprisen ble overlevert på vegne av Mandela av den tradisjonelle thembukongen Buyelekhaya Zwelibanzi Dalindyebo. Her ligger det en viss ironi i at dette er barnebarnet til kong Jongintaba, som da Mandela var ung hadde valgt ut en kone til ham. Det var jo dette som i sin tid fikk Mandela til å flykte til Johannesburg, hvor han begynte sin politiske karriere. Med dette gjorde Mandela opp for seg i forhold til thembuenes kongehus, han gjenopptok sin formelle og tradisjonelle posisjon som rådgiver for kongen, den samme posisjon som han en gang var tiltenkt. Nelson og Graça bosatte seg i Qunu i Transkei.

Hobbyer og interesser

[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom og i fengslet drev Mandela med boksing. Han begynte også å interessere seg for gartneri under fengselsoppholdet, og hadde sin egen kjøkkenhage på taket av fengselet i Polsmoore.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nelson-Mandela, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118730541, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Guardian, David Richard Smith, «Nelson Mandela, South Africa's first black president, dies aged 95», verkets språk engelsk, utgitt 6. desember 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014839, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Los Angeles Times, «Ex-wife challenges Nelson Mandela's will, demands homestead», verkets språk engelsk, utgitt 5. august 2014, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Long Walk to Freedom, side(r) 3, kapittel 1[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Business Insider, «Nelson Mandela Dead: Former South African President Has Died At 95», verkets språk engelsk, utgitt 5. desember 2013, besøkt 5. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e The Guardian, David Richard Smith, «Nelson Mandela, South Africa's first black president, dies aged 95», verkets språk engelsk, utgitt 6. desember 2013, besøkt 17. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.slate.fr[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ The Washington Post, «Graca Machel, a first lady twice over: The woman by Nelson Mandela’s side», verkets språk engelsk, utgitt 5. juli 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Long Walk to Freedom, side(r) 6, kapittel 1[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ CBS News, «Mandela's Son Dies Of AIDS», verkets språk engelsk, utgitt 6. januar 2005, besøkt 17. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Long Walk to Freedom, side(r) 119[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ The Daily Telegraph, «Nelson Mandela's family begins exhuming remains of children», verkets språk engelsk, utgitt 3. juli 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Nelson Mandela buried at Qunu ancestral home», publisert i BBC News Online, utgitt 15. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ The Times of India, «Mandela’s intimate connection with India», verkets språk engelsk, utgitt 7. desember 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Boletim da República[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ gazettes.africa[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.spelman.edu[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ Long Walk to Freedom, side(r) 611[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ Olympedia utøver-ID 1200086[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ www.cavavub.be[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ jis.gov.jm[Hentet fra Wikidata]
  33. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 499[Hentet fra Wikidata]
  34. ^ www.universiteitleiden.nl[Hentet fra Wikidata]
  35. ^ «REAL DECRETO 270/1999, de 12 de febrero, por el que se concede el Collar de la Orden de Isabel la Católica a su excelencia señor Nelson Rolihlahla Mandela, Presidente de la República de Sudáfrica», hefte 38, side(r) 6541, publisert i Boletín Oficial del Estado, utgitt 13. februar 1999[Hentet fra Wikidata]
  36. ^ BOE ID BOE-A-1999-3755[Hentet fra Wikidata]
  37. ^ Luxemburger Wort, «Grand Duke Henri to attend Mandela funeral», verkets språk engelsk, utgitt 6. desember 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  38. ^ Australian Honours Search Facility, honours.pmc.gov.au, Australian Honours-ID 882120[Hentet fra Wikidata]
  39. ^ www.mandela.gov.za[Hentet fra Wikidata]
  40. ^ News24, «National orders 'an inspiration'», verkets språk engelsk, utgitt 10. desember 2002, besøkt 20. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  41. ^ «Nelson Mandela hedersdoktor vid KI», publisert i Ny Teknik, utgitt 7. mars 2005[Hentet fra Wikidata]
  42. ^ www.ulpgc.es[Hentet fra Wikidata]
  43. ^ Journal officiel de la République française, legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  44. ^ www.univ-paris8.fr, besøkt 24. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  45. ^ www.royalgreenwich.gov.uk[Hentet fra Wikidata]
  46. ^ www.royalgreenwich.gov.uk[Hentet fra Wikidata]
  47. ^ www.world.rugby[Hentet fra Wikidata]
  48. ^ a b c «Names», Nelson Mandela Centre of Memory.
  49. ^ Mandela, Nelson (1994). Veien til frihet. Oslo: Aschehoug. s. 23. ISBN 8252525598. 
  50. ^ Limb, Peter: Nelson Mandela. A Biography, Greenwood Press, 2008, s. xiii.
  51. ^ a b «Biography» Arkivert 8. juli 2013 hos Wayback Machine., Nelson Mandela Centre of Memory.
  52. ^ «Questions and Answers», The Nobel Peace Prize 1993, Nelson Mandela, F.W. de Klerk, nobelprize.org.
  53. ^ «Why Mandela’s Communist Party membership is important». www.newstatesman.com. Besøkt 1. april 2016. 
  54. ^ «The ANC Freedom Charter». Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 01.04.2016. 
  55. ^ Anonymous. «Congress of the People and the Freedom Charter». www.sahistory.org.za. Besøkt 1. april 2016. 
  56. ^ a b Nelson Mandela Foundation. «Nelson Mandela Biography». Arkivert fra originalen 3. april 2016. Besøkt 01.04.2016. 
  57. ^ Anonymous. «Treason Trial 1956-1961». www.sahistory.org.za. Besøkt 1. april 2016. 
  58. ^ Nelsonmandela.org: Chronology Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  59. ^ Nelson Mandela, ANC (20. april 1964): «I am Prepared to Die Arkivert 17. oktober 1997 hos Wayback Machine.» - Nelson Mandelas utsagn fra tiltalebenken ved åpningen av forsvarssaken i Rivonia-rettssaken. Den afrikanske nasjonalkongress.
  60. ^ Mandela, Nelson (1994): Long Walk to Freedom. Little Brown and Company.
  61. ^ Sampson, Anthony ([1999] 2011): Mandela: The Authorised Biography. London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-743797-9, s. 236–241, 288–294
  62. ^ Meredith, Martin (2010): Mandela: A Biography. New York: PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-832-1, s. 292–295.
  63. ^ «Chronology» Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine., Nelsonmandela.org
  64. ^ Winter, Gordon: Inside BOSS, Penguin 1981
  65. ^ Lobster Magazine 18
  66. ^ «Chronology» Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine., Nelsonmandela.org
  67. ^ Sparks, Allister (1994): Tomorrow is Another Country. Struik.
  68. ^ Nelsonmandela.org: chronology Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  69. ^ jonas. «Nelson Rolihlahla Mandela». www.sahistory.org.za. Besøkt 6. april 2016. 
  70. ^ Sparks, Allister (1994): Tomorrow is Another Country. Struik.
  71. ^ Thabo Mbeki. «Thabo Mbekis radiotale: Make South Africa Ungovernable 1985». Arkivert fra originalen 16. april 2016. Besøkt 06.04.2016. 
  72. ^ Nelson Mandela Foundation Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  73. ^ Boipatong Massacre Arkivert 14. mai 2001 hos Wayback Machine.. ANC (18. juni 1992).
  74. ^ Mandela, Nelson (1994): Long Walk to Freedom. Little Brown and Company.
  75. ^ Sparks, Allister (1994): Tomorrow is Another Country. Struik.
  76. ^ Sampson, Anthony (1999): Mandela: The Authorised Biography. HarperCollins, 217.
  77. ^ Mandela becomes SA's first black president. BBC On This Day.
  78. ^ Artikkel fra BBC: SA's Ramaphosa back in the limelight
  79. ^ Losnegård, Aleksander (24. juni 2020). «Mandelas støtte til gammelt apartheidsymbol forente Sør-Afrika: – En genistrek». NRK. Besøkt 24. juni 2020. 
  80. ^ Bethuel Thai (4.10.1998). Lesotho to hold re-elections within 15 to 18 months. Lesotho News Online.
  81. ^ Robinson, Simon (11.04.2007). The Lion In Winter. TIMEeurope Magazine.
  82. ^ Quist-Arcton, Ofeibea (19.7.2003). South Africa: Mandela Deluged With Tributes as He Turns 85. allAfrica.com.
  83. ^ Mandela-ånden lever videre Arkivert 30. oktober 2007 hos Wayback Machine. (20.06.2006).
  84. ^ Families say SA trial site acceptable Arkivert 22. august 2009 hos Wayback Machine.
  85. ^ The Guardian 11. mai 1999, side 13: «Mandela's parting shot at Major over Lockerbie»
  86. ^ Commonwealth Heads of Government Meeting (CHOGM)
  87. ^ Den skotske domstol i Nederland
  88. ^ «Analysis: Lockerbie's long road», BBC, 31.01.2001.
  89. ^ «Mandela appeals on behalf of Lockerbie bomber», Guardian Unlimited, 10.06.2002.
  90. ^ Scottish Criminal Cases Review Commission
  91. ^ Court of Criminal Appeal
  92. ^ SCCRC refers Megrahi's case back for a second appeal Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine.
  93. ^ Dagbladet: Endelig snakket Mandela
  94. ^ Adressa.no: USA fjerner endelig Mandela fra terroristlisten Arkivert 17. desember 2013 hos Wayback Machine., 28.06.2008
  95. ^ Mataboge, Mmanaledi. «Mandela memorial: Booing crowd steals Zuma's shine». The M&G Online. Besøkt 1. april 2016. 
  96. ^ «Tutu til Mandelas begravelse likevel». Aftenposten. Besøkt 1. april 2016. 
  97. ^ «Statement on the Ataturk Award given to Nelson Mandela» Arkivert 1. oktober 2006 hos Wayback Machine.. African National Congress, 1992
  98. ^ «Past winners of the Mo Ibrahim Prize», The Telegraph, 10. oktober 2011.
  99. ^ «18 facts about the new Mandela statue». www.southafrica.info. Besøkt 4. april 2016. 
  100. ^ Madibaklanens slektstre

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Bibliografi
  • Mandela, Nelson (2014): Samtaler med meg selv (originaltittel Conversations with myself). Oversatt av Kirsti Vogt, Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-42922-5
  • Mandela, Nelson (2003): Veien til frihet. (Oversatt av Per Malde, Kjell Olaf Jensen m.fl.); Aschehoug. ISBN 978-82-03-20756-3
Biografi

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Sør-Afrikas president
27. april 1994–14. juni 1999 		Etterfølger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nelson_Mandela&oldid=24444457»