Orfisme

En bysantinsk statue av Orfeus.

Orfisme var en mysteriekult innenfor gresk religion i antikken, som regnet Orfeus som grunnlegger og profet. Orfismen er kjent fra 500-tallet f.Kr., og dens praksis vedvarte kanskje fram til 400-tallet. Forskerne er uenige om hvor konsistent denne tradisjonen var, men er enige om at det ikke var noen organisert kultus med presteskap og doktriner.

Orfikerne hadde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innebyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra gresk mytologi. Ifølge én fremstilling av orfismens teogoni, sitert i Derveni-papyrusen, er gudene født av hverandre: Nyx gir liv til Uranos, som gir liv til Kronos, som igjen gir liv til Zeus, og alle disse etterfølger hverandre som gudenes konger. Orfikernes hovedgud er Dionysos, sønn av Zevs; som barn blir han revet i stykker av titanene, men gjenskapes av Zevs. Zevs utsletter deretter titanene med en tordenkile, og av den dampende asken etter dem oppstår menneskene. På 500-tallet f.Kr. oppsto det også tekster som ble tilskrevet Orfeus som opphavsmann. I det bysantinske forfatterleksikonet Suda nevnes 26 orfiske tekster, men bare De orfiske hymnene og Det orfiske argonautertoget er bevart. Andre tekster, som De orfiske rapsodiene, er kjent i fragmenter gjennom sitater i andre tekster.

Orfismen var inspirert av den eleusinske mysteriekultusen, og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt orfeotelestai.

Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden. Mens den eleusinske kulten var en éngangsinnvielse, mente orfikerne at «selv etter at man har blitt innviet, er det nødvendig å leve et rituelt renset liv i kontakt med det guddommelige». Orfikerne var mer opptatt av sjelens evige liv enn andre grekere i antikken, og forestillingene om at sjelen også kunne reinkarneres i et dyr, gjorde at vegetarianisme var utbredt blant orfikerne, men antagelig ikke obligatorisk. De så på menneskets natur som todelt, både guddommelig og ondt. Orfikernes tanker om sjelevandring ligner på de som fantes hos pytagoreerne.

I kulturskiftet mellom gresk religion og kristendommen ble elementer fra orfismen trukket fram av nyplatonikerne, og fremstilt som et alternativ til kristendommen, med en pakkeløsning av «et mytologisk språk og et rituelt apparat som lot seg forene med platonsk metafysikk». Det er mulig at orfismen også innenfor den antikke hellenske kulturen framsto som «en motkultur som aktivt kritiserer storsamfunnet gjennom sine myter». Religionshistorikeren Jacques Brosse oppfatter orfismen som en undergrunnsbevegelse som representerte en gjenoppvekking av pre-hellenske riter og tanker, tenkt som en reaksjon mot bystatenes politisk-religiøse system.

Litteratur

• Orfeus, og tekster fra den orfiske tradisjon. Utvalg og innledende essay ved Arve Omtvedt Berntzen; oversatt av Arve Omtvedt Berntzen mfl. Bokklubben, 2009. XL, 447 s. (Verdens hellige skrifter; 55). ISBN 978-82-525-7124-0