Hopp til innhold

Pauline Viardot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pauline Viardot
FødtMichelle Ferdinande Pauline García
18. juli 1821[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5][6][3]
Død18. mai 1910[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
Paris[7][3]
7. arrondissement
BeskjeftigelseKomponist, sanger, operasanger, vocal coach, pianist Rediger på Wikidata
Embete
  • Ledamot av Kungliga Musikaliska Akademien (1870–) Rediger på Wikidata
EktefelleLouis Viardot (1838–ukjent)[8]
FarManuel del Pópulo Vicente García[9][10]
MorJoaquina Briones
SøskenManuel Vicente García
Maria Malibran[11][6]
BarnPaul Viardot
Louise Héritte-Viardot
NasjonalitetFrankrike[6][12]
GravlagtCimetière de Montmartre[13]
Musikalsk karriere
SjangerOpera,[14] klassisk musikk
InstrumentPiano, vokal[15]
StemmetypeMezzosopran[14]
IMDbIMDb
Signatur
Pauline Viardots signatur
Pauline Viardot på Commons
Pauline Viardot

Michelle Pauline Viardot-García (1821–1910) var en berømt mezzosopran, pianist og komponist.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Pauline Viardot var datter av den spanske tenoren Manuel del Pópulo Vicente García. Søsteren var den legendariske mezzosopranen María Malibran, og broren Manuel Patricio Rodríguez García var barytonsanger og sangpedagog.

Hun utviklet seg til en utmerket sanger med et karismatisk foredrag og et stemmeomfang som gjorde at hun lett kunne veksle mellom alt og sopran. Snart feiret hun store triumfer på alle store operascener i Europa, som Paris, London, Berlin og St. Petersburg. I 1843 ble hun kjent med den russiske dikteren Ivan Turgenev, og utviklet et nært og livslangt vennskap med ham.

Ved siden av karrieren som sanger, utviklet hun seg til en fremragende pianist. Den unge Franz Liszt var en av hennes pianolærere.[16][17]

Viardot snakket fem språk: spansk på grunn av familiebakgrunnen, fransk på grunn av oppvekstlandet; italiensk på grunn av operakarrieren, tysk fordi hun i enkelte år bodde i Tyskland, og russisk fordi hun ofte opptrådte på russiske scener.

Under Chopins begravelse i Église de la Madeleine i Paris 30. oktober 1849 sang Viardot mezzosopranrollen i Mozarts Requiem, Tuba mirum-satsen. Vanligvis fikk kvinner opptre i kirka, men Chopins siste ønske var at Mozarts Requiem ble oppført i begravelsen, og siden verket krever kvinnelige sangere, ble det gitt dispensasjon mot at sangerinnene sto plassert bak et svart forheng.[18]

Pauline Viardot trakk seg tilbake fra scenen i 1863, og på grunn av ektemannens offentlige opposisjon mot keiser Napoleon III av Frankrike, forlot de Frankrike for å slå seg ned i Baden-Baden. Ekteparet fikk stor betydning i utviklingen av Baden-Baden til en internasjonal kulturby, og hun møtte her en rekke musikere, diktere, malere og andre av tidens betydningsfulle personligheter, eksempelvis keiserparet Vilhelm I av Tyskland og Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach og kansler Otto von Bismarck. Clara Schumann var en av Pauline Viardots nære venner, og sammen presenterte de musikk av Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms. På Pauline Viardots berømte matineer spilte også blant annet den verdensberømte pianisten Anton Rubinstein. Til gjestene i Viardots hus hørte hennes tidligere klaverlærer Franz Liszt, i tillegg til Richard Wagner og dikteren Theodor Storm. Camille Saint-Saëns dediserte operaen Samson et Dalila til henne.

I 1870 klarte Johannes Brahms å overtale Viardot til å synge under den første offentlige framførelsen av hans Alt-Rhapsodie i Jena.[19]

Etterhvert som Pauline Viardots stemme mistet glansen, egnet hun seg mer til komposisjon og undervisning, og hun opparbeidet seg et legendarisk ry som sanglærer. Hun hadde også flere norske sangelever. Den norske sopranen Amalie Harloff var elev hos henne fra 1883, og Viardot skal ha vært så begeistret for hennes stemme at da Amalie Harloff etter et års studier ville reise hjem, fikk hun tilbud om gratisundervisning dersom hun ble værende i Paris.[20] Andre norske sangere som studerte med Madame Viardot var Lalla Wiborg, Wilhelmine Holmboe-Schenström, Lona Gyldenkrone, Camilla Wiese og Hildur Schirmer.

Da Pauline Viardot døde i Paris 18. mai 1910 etterlot hun seg en rekke komposisjoner som først er blitt oppdaget den senere tid. Hun er gravlagt på Cimetière de Montmartre.

Komposisjoner

[rediger | rediger kilde]

Viardot begynte å komponere som ganske ung, men det var aldri meningen å bli en komponist, hun skrev hovedsakelig for å hjelpe studentene til å utvikle stemmen. Likevel holder komposisjonene hennes høy standard, og Franz Liszt mente at med Pauline Viardot hadde verden endelig fått en genial kvinnelig komponist.[21]

Til Viardots komposisjoner hører operettene Trop de femmes (1867), L'ogre (1868) og Le Dernier Sorcier (1869, «Den siste trollmannen»), som Johannes Brahms dirigerte i Viardots hus i 1869, alle med librettoer av Ivan Turgenev. Librettoene til sine to andre operetter, Le conte de fées (1879) og Cendrillon (1904; da var hun 83 år), skrev hun selv. Operettene (eller salongoperaene) har et lite format, men ble skrevet for gode sangere, og en del av musikken er vanskelig å framføre. Hun skrev også instrumentalverk, ikke minst for fiolin og piano.

Viardot tonesatte over femti sanger, mange til tekster av de tyske dikterne Eduard Mörike og Heinrich Heine. Hun skrev også sanger til franske, italienske, spanske og russiske tekster (Pusjkin, Turgenev), og bearbeidet blant annet instrumentalverk av Chopin, Haydn, Schubert og Brahms for sangstemme og klaver.

Verkliste

[rediger | rediger kilde]
Byste av Viardot i Baden-Baden
Birgit Stauch 2004

Opera

  • Trop de femmes (Turgenev, 1867)
  • L'ogre (Turgenev, 1868)
  • Le dernier sorcier (Turgenev, 1869)
  • Le conte de fées (1879)
  • Cendrillon (1904)

Korverk

  • Choeur bohémien
  • Choeur des elfes
  • Choeur de fileuses
  • La Jeune République

Sanger

  • Album de Mme Viardot-Garcia (1843)
  • L'Oiseau d'or (1843)
  • 12 Masurkaer for sang og piano – basert på Frédéric Chopins verk (1848)
  • Duo, 2 solostemmer og piano (1874)
  • 100 sanger blant annet 5 Gedichte (1874)
  • 4 Lieder (1880)
  • 5 Poésies toscanes-paroles av L. Pomey (1881)
  • 6 Mélodies (1884)
  • Airs italiens du XVIII siècle (oversatt av L. Pomey) (1886)
  • 6 chansons du XVe siècle
  • Album russe
  • Canti popolari toscani
  • Vokalarrangementer av Johannes Brahms, Joseph Haydn and Franz Schuberts instrumentalverk.

Instrumental

  • 2 airs de ballet for piano (1885)
  • Défilé bohémien for firhendig piano (1885)
  • Introduction et polonaise for firhendig piano (1874)
  • Marche militaire for 2 fløyter og , 2 oboer, 2 messingkor (1868)
  • Mazourke for piano (1868)
  • 6 morceaux for fiolin og piano (1868)
  • Second album russe for piano (1874)
  • Sonatine for violin og piano (1874)
  • Suite arménienne for firhendig piano

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pauline-Viardot, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2747, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, oppført som Pauline Garcia-Viardot, Musicalics komponist-ID 82420[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Q24361783[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ESBE / Viardo, Lui[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n50019659, besøkt 18. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Q105253884[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Q24462925[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ LIBRIS, Libris-URI 0xbdfxcj2t2t5qq, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b (på en) Library of Congress Authorities, Library of Congress, Library of Congress autoritets-ID n50019659, Wikidata Q13219454, https://authorities.loc.gov/ 
  15. ^ Н. С. (1892). «Виардо, Мишель-Полина». Entsiklopeditsjeskij slovar Brokgauza i Jefrona. Tom VIa, 1892. VIа: 613. Wikidata Q24361783. 
  16. ^ Musical criticism.com Arkivert 29. april 2009 hos Wayback Machine.
  17. ^ The Music Salon of Pauline Viardot, Rachel M. Harris Arkivert 7. mars 2007 hos Wayback Machine.
  18. ^ Frederick Niecks, The Life of Chopin, Novello, Ewers & Co., London and New York, 1888, vol. II, s. 325).
  19. ^ Michael Musgrave, The Cambridge Companion to Brahms
  20. ^ «Sangerinden Amalie Harloff». www.nb.no (på norsk). Dagbladet. 21. januar 1888. Besøkt 4. desember 2018. 
  21. ^ Amazon.co.uk

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ute Lange-Brachmann/Joachim Draheim (red.): Pauline Viardot in Baden-Baden und Karlsruhe. Baden-Baden: Nomos-Verl.-Ges. 1999. ISBN 3-7890-6372-X
  • Fitzlyon, A.:The Price of Genius. A biography of Pauline Viardot London 1964
  • Kesting, Jürgen:Die grossen Sänger Düsseldorf : Claassen, 1986
  • Dulong, Gustave:Pauline Viardot, tragédienne lyrique 2e éd. revue et corr. Association des amis d'Ivan Tourgueniev, Pauline Viardot et Maria Malibran, 1987 ISBN 2-903597-01-4
  • Friang, Michèle:Pauline Viardot au miroir de sa correspondance Paris : Hermann, 2008, ISBN 978-2-7056-6568-5
  • Steen, Michael:Enchantress of nations, Pauline Viardot: soprano, muse and lover, Thriplow : Icon books, 2007, ISBN 978-1-84046-843-4

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pauline_Viardot&oldid=24778977»