Såing
Såing er å tilføre et ryddet og klargjort stykke land frø av ønsket art og sort. I alle jordbrukskulturer har såing vært omfattet med stort alvor, og det har vært ritualer preget av magisk tenkning knyttet til handlingen og til tidspunktet for såingen. I Bibelen og i kunsten er det mye symbolikk knyttet til såing. «Hør!» sa han. «En mann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt (Mark. 4, 3-4)
I ikke-mekaniserte landbrukskulturer har såing normalt vært utført ved breisåing (eng. broadcasting), dvs. ved at man kaster frø ut med hendene. En økning i frøprisene i England på 1600-tallet resulterte i at man begynte å eksperimentere med maskiner som kunne så mer presist og dermed med mindre mengde frø. Såmaskinen regnes å være oppfunnet av Jethro Tull i 1701.
Moderne såmaskiner består av ei såkasse, et utmaterverk og rørformede sålabber som går i jorda i ønsket dybde. Ved maskinell såing kommer altså frøet i jorda i rader (radsåing). Det er vanlig å utstyre såmaskiner med dobbel såkasse og to sett labber for samtidig utsåing av kunstgjødsel (kombimaskin). Vanligvis er såbedet klargjort ved pløying og harving, men det finnes kraftige såmaskiner som kan så direkte i stubbåker (direktesåing). Etter såing er det vanlig å tromle. Vanlig radavstand er 12 cm for korn og opptil 60 cm for rotvekster.
I norsk jordbruk er det mest vanlig å så om våren (vårsæd), men både gras og korn kan såes om høsten og overvintre som unge spirer (høstsæd). Isbrann kan da være et problem.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Urbanus (sådagen)