Samtid
| Samtid | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Olav Duun | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Utgitt | 1936 | ||
| Forlag | Olaf Norlis Forlag | ||
Samtid er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1936.[1][2][3][4] Romanen gir «et bilde av krig og splittelse i en bygd som nok er ment å skulle representere verden» ifølge Daniel Haakonsen,[5] og «er ei skildring frå ei norsk bygd, men vi skimtar ein heil verdsstrid gjennom det som hender», ifølge Rolv Thesen og andre kritikere både i samtida og ettertid.[6][7][8][9]
Innhold
[rediger | rediger kilde]Synsvinkelen i romanen ligger hos hovedpersonen Agnar, og det meste av boka kan oppfattes som hans indre monolog.[4][6] Duun-forskeren Einar Vannebo sier at den indre monologen hos Agnar «er som eit ekko av røyster frå personane omkring han og frå det bygdekollektivet han lever i. Det anddre har sagt, blir gjennom heile romanen ofte referert i replikkform, men renn meir eller mindre umerkande over i Agnars tankar om kva som kan ligge bak eller under ytringane.»[6] Romanen har et handlingsplan, som utspiller seg noen høstuker en gang i 1930-åra, og et fortidsplan.[6][10] Tidfestinga til 1930-åra er gjort med markører som «funkisvindauge», sølvrevoppdrett og strømledninger, men ellers er tidsplanene i boka tvetydige.[10] Bygda er ikke nærmere stedfestet, men den ligger ved sjøen, og ligner på Duuns vanlige omgivelser, ei namdalsk fjordbygd, skriver både Kari Dalen og Sigurd Hoel om romanen.[4][11]
Det konkrete utgangspunktet for striden mellom folk fra austbygda og vestbygda er uenighet om grenser, utmarksrettigheter, sauebeite og laksefiske. Bak dette ligger mistenksomhet og retthaveri.[12] Konflikten mellom grendene virker mobiliserende, og alle blir tvunget av bygdekollektivet til å slutte opp om sin side i striden.[4]
Agnar er en ung mann som når romanen tar til er i ferd med å komme seg etter tapet av tvillingsøstera Margit i et forlis.[4] Han inntrykk av menneskene er preget av at han som ung leste om folkemordet på armenerne, og han er også preget av at han to ganger har blitt berget fra drukningsdøden. Agnar blir i løpet av romanen kjæreste med Torhild, etter at Torhilds forrige kjæreste og Agnars beste venn Birger kommer på sanatorium. Lest som typer har Duun-forskeren Grethe Fatima Syéd karakterisert flere av bipersonene slik: Agnars storebror Alek, som gjennomgående kalles 'Aleksander den store', representerer det før-kristne greske, den strenge Isak representerer det gammeltestamentlige, og den pragmatiske Martin representerer den protestantiske nyttemoralen. Birgers stemor Elina «blir forstått mer eller mindre som en personifisering av ondskap», mens ungjenta Oddny, som blir gal, representerer samvittigheten.[10]
Romanen slutter med en dødsulykke. Det skal sprenges som del av en dugnad i bygda. Etter at lunta er tent blir de oppmerksomme på at ei lita jente, datter av Alek, befinner seg på sprengningsstedet. Både Alek og Agnar springer for å berge henne, men Agnar er raskest.
Tolkninger
[rediger | rediger kilde]Det har vært vanlig å oppfatte Samtid og Mennesket og maktene som «profetiske» bøker, hvor Duun analyserte kriser i samtida og forutså større kriser.[13] Denne måten å lese Duuns siste bøker (inkludert Carolus Magnus) ble mer utbredt etter andre verdenskrig enn den var i samtidsanmeldelsene.[14][15]
Vannebo mener at Agnars utvikling «fram mot ei erkjenning av sin eigen del av skylda for vondskapen dannar den sentrale handlingslina i 'Samtid'.»[6]
Et sentralt tema i diskusjonene om boka er ulykken og dødsfallene i det siste kapitlet, og om Agnar har en «soningstrang».[4] Jostein Fet har i en gjennomgang karakterisert de fleste offerhandlinger i Duuns bøker som tvetydige, men gjør et unntak for offeret i Samtid og for Odins død i I stormen. [16] Åsfrid Svensen mener på sin side at også Agnars offerdød i Samtid er tvetydig skildret.[17] Roar Eide mener at Agnars redningsaksjon ikke skal forstås som offer, men som en spontan medmenneskelig handling.[18] Daniel Haakonsen mener at selv om motivene for å ofre seg kan være sammensatte, er ekte offervilje et sunnhetstegn.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Duun, Olav (1936). Samtid. Norli.
- ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 26.
- ^ Samtid; aschehoug.no
- ^ a b c d e f Dalen, Kari Johanne (1971). Olav Duuns Samtid. Universitetsforlaget.
- ^ a b Daniel Haakonsen (1987). Tolkning og teori. Aschehoug. s. 145. ISBN 8203154905.
- ^ a b c d e Einar Vannebo (1997). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 11 : Gud smiler ; Samtid. Aschehoug. s. 343-354. ISBN 8203174957.
- ^ Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Norli. s. 312–317.
- ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1975). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 545–7. ISBN 8202154790.
- ^ Heming Gujord (2007). Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug. s. 424-428. ISBN 9788203190759.
- ^ a b c Grethe Fatima Syéd. «Olav Duuns realisme – Om tid- og stemmeforhold i Samtid (1936)» I: Edda; nr 2, 2009
- ^ Hoel, Sigurd (1955). «Samtid». Tanker om norsk diktning. Oslo: Gyldendal. s. 161-167. Først publisert i Dagbladet, 9. oktober 1936
- ^ Sigurd Fjær (1936). «Olav Duun: Samtid». Kirke og kultur. s. 562-569.
- ^ Grethe Fatima Syéd (2015). Olav Duun : kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget. s. 25. ISBN 9788279902980.
- ^ Otto Hageberg. «Litteraturforsking som motstand. Refleksjonar med utgangspunkt i Rolv Thesens bok om Olav Duun». Norsk Litterær Årbok 1995; side 151–162
- ^ Grethe Fatima Syéd (2010). «Hevn over teksten? : tekst, tolkning, resepsjon, med nedslag i Olav Duuns forfatterskap». Norsk litterær årbok. s. 125–155.
- ^ Jostein Fet (1966). «Sjølvsviket – eit motiv i Olav Duuns dikting». Syn og segn. Samlaget. s. 305–317.
- ^ Svensen, Åsfrid (1978). «Utviklingsliner gjennom Olav Duuns romanar etter 'Juvikfolke'». Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Novus. s. 125-147. ISBN 8270990396.. Artikkelen sto først i Syn og Segn 1976
- ^ Roar Eide (1968). «Menneskenes rike : livssyn og livsholdning i Olav Duuns siste verker». Edda. s. 39–69.