Slaget ved Kapp Ecnomus

Slaget ved Kapp Ecnomus
Konflikt: Den første punerkrig
Dato 256 f.Kr. Sted Poggia di Sant'Angelo, Sicilia 37°3'18"N 13°53'55"Ø Resultat Seier til Roma
Stridende parter
Den romerske republikk	Karthago
Kommandanter og ledere
Marcus Atilius Regulus Lucius Manlius Vulso Longus	Hamilcar Hanno
Styrker
330 skip	350 skip
Tap
24 skip	30 skip sunket og 65 tatt til fange

Første punerkrig
Agrigentum – Lipariøyene – Mylae – Sulci – Tyndaris – Kapp Ecnomus – Adys – Tunis – Panormus – Drepana – Egadiøyene

Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Slaget ved Kapp Ecnomus (ved Kapp Ecnomus, dagens Poggia di Sant'Angelo, sør-kysten av Sicilia, 256 f.Kr.) var et sjøslag mellom Karthago og den romerske republikk under den første punerkrig. På grunn av alle skipene og mannskap involvert, var dette det største sjøslaget i oldtiden, og blir av noen regnet som et av de største sjøslag i historien.

Innledning

Etter slaget ved Agrigentum bestemte romerne seg for å bygge en flåte og utfordre Karthagos dominans i Middelhavet. Romernes manglende erfaring ble kompensert ved bruk av corvus, et beleiringsinstrument som gjorde det mulig for romerne å borde skip og utkjempe nærkamper til sjøs. Serien av romerske sjøseire, som for eksempel ved Mylae, gav romerne selvtillit til en invasjon av karthagensk land i Afrika.

En slik operasjon krevde en enorm mengde med skip for å transportere de romerske legionene og deres utstyr til Afrika. Karthagos flåte patruljerte kysten av Sicilia og tvang dermed romerne til å transportere sine styrker i militærbåter, som triremer og quinqueremer, med begrenset lastekapasitet. Derfor bygde romerne en større flåte, omtrent 200 skip, for å gjøre kryssingen av Middelhvaet mer sikker. Konsulene Marcus Atilius Regulus og Lucius Manlius Vulso Longus fikk kommandoen. Karthagenerne på sin side ville ikke la denne trusselen få passere i fred, og sendte en tilsvarende flåte til Sicilia for å stoppe romerne, anført av Hanno den store og Hamilcar (seierherren ved Drepanum, ikke Hannibal Barca).

Slaget

Slaget ved Kapp Ecnomus

På denne tiden var de romerske sjøkrigstaktikkene relativt godt utviklet. Flåten seilte langs den sicilianske kysten i full krigsformasjon, der krigsskipene var plassert i tre skvadroner (se figur til høyre). Første og andre skvadron, kommandert av konsulene, ledet an i kileformasjonen. Transportskipene seilte rett bak, og den tredje skvadronen beskyttet akterut. Karthagenerne ventet at de to flåtene skulle møtes ved den sørlige kysten av Sicilia, utenfor Mount Ecnomus. Karthagos umiddelbare krigsformasjon var den tradisjonelle linjen, der sentrum var kommandert av Hamilcar, og med de to flankene, den høyre kommandert av Hanno, en smule foran.

Da de to formasjonene endelig møttes, gikk de to romerske frontskvadronene til angrep på karthagenernes sentrum. Admiral Hamilcar simulerte deretter en retrett for å skape en åpning til de romerske transportskipene, som var hovedmålet hans. Etter denne manøvreren gikk begge de karthagenske flankene til angrep på kolonnen som var etterlatt. Angrepet kom fra sidene for å unngå å møte de romerske corvusene. Transportskipene ble jaget mot den sicilianske kysten og de romerske forsterkningene ble nødt til å gå inn i slaget for å møte Hannos angrep.

Karthagos sentrum ble beseiret etter en langvarig kamp og rømte slagstedet. Deretter vendte de to romerske frontene om for å forsvare forsyningsskipene bak. Konsul Vulsos første skvadron jaget den karthagenske venstresiden, som holdt på å ta de romerske transportskipene. Den tredje skvadronen, med Regulus, gikk til angrep på Hanno. Uten hjelp fra resten av flåten, gikk karthagenerne på et massivt nederlag. Konsekvensene var at omtrent halve Karthagos flåte ble senket eller erobret.

Ettervirkning

Etter slaget gikk romerne i land på Sicilia for å hvile og reparasjon. Bevisene på de erobrede, karthagenske skipene ble sendt til Roma for utsmykking av det romerske podium ved Forum, som følge av tradisjonene startet ved Mylae. Ikke lenge etter seilte romerne til Afrika for å begynne erobringen av Karthago. De etterfølgende slagene ble derfor utkjempet på karthagensk jord, med seirer til begge parter.

Litteratur

• Polyb, I.25-29
• Adrian Goldsworthy, The Fall of Carthage (Cassel)
• W. L. Rodgers, Greek and Roman Naval Warfare (Naval Institute Press, 1937) pp. 278-291