Hopp til innhold

Solsemhula

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Solsemhula
LandNorges flagg Norge
Kart
Solsemhula
65°03′41″N 11°34′22″Ø
Solsemhula på Commons

Solsemhula er ei hule sørvest på øya Leka i Leka kommune i Trøndelag. Hula er kjent for hulemaleriene som ble oppdaget i 1912, og som lenge var den eneste kjente forekomsten av hulemalerier i Norge.[1]

Det er funnet over tjue figurer malt på huleveggene. Hovedgruppa består av 13 menneskefigurer til venstre for en stor korsfigur. Man antar at bildene enten gjengir en form for rituell dans som har blitt utført av de som brukte hula, eller at figurene er avbildinger av de menneskene eller maktene som bodde inne i berget.

Stedet og funnet

[rediger | rediger kilde]
Hovedgruppa med den store korsfiguren.
Det er en bratt ned fra huleåpningen til bakkenivået inne i grotta.
Foto: Per Gjærder

Hula er dannet ved en forkastning i berget, og formet av brenninger og rullesteiner. Solsemhula er 40 meter dyp. Den er dermed den korteste av de kjente norske hulene med hulemalerier.[1] Fordi hula skifter retning to ganger, er den likevel mørk innerst.[1] Huleåpningen vender mot sørvest, og har utsikt over Solsemgrenda. Åpningen er 3 meter bred, og er sperret av en høy steinblokk som begrenser adgangen til hula. Bak steinblokken er det 3 meter fritt fall, hvor det i dag er montert ei trapp.

3. mai 1912 ble hula besøkt av tre unge menn fra bygda, gårdbrukeren på Solsem Johan Nikolaisen og to av hans venner.[2] De hadde med seg tau, stige og lykter for å utforske stedet.[3][4][5] Arkeolog Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet besøkte stedet i juli samme år.[6][7] En nærmere undersøkelse ble gjort av Petersen og arkitekt Claus Hjelte i 1913.[8] Petersen offentliggjorde den første vitenskapelige presentasjonen av funnet i 1914, i et festskrift til kollegaen Karl Ditlev Rygh.[9]

Etter Petersen og Hjelte har hula blitt undersøkt av den svenske arkeologen Gustaf Hallström i 1916 og den norske arkeologen Gutorm Gjessing i 1935. Professor Kalle Sognnes ved NTNU/Vitenskapsmuseet publiserte flere artikler om Solsemhula. Terje Norsted fra NIKU har besøkt og dokumentert hula i flere omganger fra 1996 til 2009, som et ledd i Riksantikvarens bergkunstprosjekt.[1]

Figurene og andre funn i hula

[rediger | rediger kilde]
Snitt og plan av Solsemhula. Solsemhula er unik i Skandinavia ved at det er funnet både hulemalerier og et kulturlag av gjenstander på samme sted.[10]
«Geirfuglen» er det mest iøynefallende av de få gjenstandsfunnene i hula. Th. Petersen har beskrevet figuren som «det vakreste stykke naturkunst» fra forhistorisk tid i Norge.[11] Det er usikkert om fuglen forestille en geirfugl, ærfugl eller and. Den er i alle fall laget av bein fra storfe, og kan med det ikke være eldre enn yngre steinalder.[12]
Foto: Per E. Fredriksen, NTNU VM

Det er 13-14 menneskefigurer i hovedgruppa, som står til venstre for en korsfigur med dominerende størrelse. Menneskene er av ulik størrelse, fra 30 til 100 cm høye. Korsfiguren er 264 cm høy, og 327 cm bred. Med menneskefigurene er hovedgruppa 6 meter bred. 13 av menneskefigurene er avklart. En av figurene har blitt tolket som ei klubbe[2] eller en fakkel.[1] Flere av figurene blir beskrevet som «falliske», det vil si at penis er markert. Tre av menneskene skiller seg ut fra de andre: nummer to fra venstre har en «hornlignende utvekst»[13] eller «antenne»[1] på hodet, den fjerde fra venstre holder ei klubbe, mens personen nederst til høyre trolig holder tak i den vannrette korsarmen.

På den venstre huleveggen er det funnet ni menneskelignende figurer på en 4,2 meter bredt felt. Denne gruppa er mindre samlet, fordi bergflaten er annerledes.[1] Alle figurene i hula er malt med rød farge på bergveggen. Fargen er dannet av jernoksider, trolig rørt ut i vann.[1]

Midtveis inn i hula ble det funnet et kulturlag som var 10-20 cm tykt, og inneholdt trekull, dyreknokler og rester av muslinger og snegler.[2][14] Petersen samlet inn i alt 1868 knokler, hvorav 1534 i kulturlaget og de øvrige mellom steiner på hulebunnen lenger inne i hula. Beinrestene omfatter bein etter torsk, flyndre, sild, flere selarter og en rekke fuglearter: svartbak, lirype, lomvi, geirfugl, lappfiskand, havørn, hønsehauk og klippedue. Alle disse artene gjenspeiler et samfunn som levde av fangst på og ved havet. Beinmaterialet inneholder også rester etter storfe, sau, geit og hester. Dette er dyr som knyttes til «bondesteinalderen» og senere tid.[2]

Under en av de malte figurene ble det funnet en samling av brente bein. Petersen tolket dette som et mulig offersted. Det ble også funnet rester av menneskeskjeletter, fra et spedbarn og minst to voksne mennesker.[2] Menneskerestene er ikke sikkert forklart eller tolket.[1]

Det ble også funnet noen få kulturgjenstander av stein og bein som var formet av mennesker: en 5 cm lang fuglefigur som forestiller ei and eller en geirfugl,[15] en 9 cm lang harpun-del av bein/gevir,[16] et leddbein av et dyr – formet med ansats til et menneskeansikt,[2][17] og en knokkel fra en måse som kanskje har blitt brukt som fløyte.[2][18]

Tolkning og datering

[rediger | rediger kilde]

Theodor Petersen beskrev hula som et bosted hvor det også hadde foregått magiske ritualer.[9][1] De fleste som har beskrevet og drøftet hula, er imidlertid enige om at hula ikke kan ha vært et vanlig bosted, eller oppholdssted, men har vært knyttet til ritualer og seremonier. Gjessing oppfattet både maleriene og gjenstandsfunnene som «minner efter en religiøs eller magisk kultus».[13] Professor Anders Hagen tolket bildene som «rituelle fellesdanser» og mente at hula har vært brukt til «hemmelige ritualer».[19][20] Professor Sverre Marstrander understreket også hula som sted for jaktmagiske seremonier.[21] Bjerck oppsummerer at både kulturlag, gjenstander og malerier må sees som en helhet, knyttet til hula som åsted for ritualer.[22]

Professor Kalle Sognnes oppfatter Solsemhula som et samlingssted for en «utvalgt liten gruppe av mennesker som […] var i besittelse av evner og krefter som gjorde dem i stand til å møte ikke-menneskelige krefter som holdt til i dette underjordiske annerledeslandet.»[2] Han viser til den rumensk religionshistorikeren Mircea Eliades begrep hierofani, et sted hvor det hellige markerer sitt nærvær.[10] Sognnes mener at hulemaleriene enten gjengir en form for rituell dans som har blitt utført av de som brukte hula, eller at figurene er avbildinger av de menneskene eller maktene som bodde inne i berget.[2]

Petersen og Gjessing mente at hulemaleriene og gjenstandsfunnene i kulturlaget var fra samme tid, og at hula bare hadde blitt brukt en kortere periode, trolig i bronsealderen.[2] Nye dateringsmetoder viser at hula har vært brukt som samlingssted i mer enn femten hundre år.[10] Karbondatering av ulike deler av beinmaterialet gir dateringer i eldre bronsealder (1600 f.Kr.), yngre bronsealder (800 og 600 f.Kr.) og førromersk jernalder (250 f.Kr.).[12] Sognnes peker også på at det er funnet et trestykke av gran i hula. I og med at grana kom sent til Namdalskysten, tyder dette på at hula ble brukt eller besøkt mot slutten av vikingtida.[2] En mulig forståelse av tidsperspektivet er at bruken av hula ble avbrutt da steinblokken falt ned og blokkerte huleåpningen.[10]

Ettersom Solsemhula var den første forekomsten av hulemalerier som ble funnet i Norge, blir den ofte nevnt som referansepunkt og sammenligningsgrunnlag i beskrivelser av andre hulemalerier i Norge. Alle kjente norske hulemalerier befinner seg i kystområder fra Namdalen og nordover til Bodø og ytre del av Lofoten.[22] Fingalshula i Gravvik, som ble oppdaget i 1961, ligger bare 10 kilometer i luftlinje fra Solsemhula.[23][24]

Området i dag

[rediger | rediger kilde]

Hulemalerier er en sårbar form for bergkunst. Solsemhula kan derfor bare besøkes sammen med guide. Hula er sperret med en trevegg og ei låst dør.[1] Inngangspartiet er tilrettelagt med trapp og rekkverk av tau.[25]

Solsemhula inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k Norsted 2011
  2. ^ a b c d e f g h i j k Sognnes 2013
  3. ^ 100 år siden funnet av Solsemhula; nrk.no, 3.5.2012
  4. ^ «Hulefund paa Leka». Nordtrønderen 1912.05.10. Namsos. 1912. s. 2. 
  5. ^ «Interessant hulefund paa Leka». Namdalens Blad 1912.05.11. Namsos. 1912. s. 1,2. 
  6. ^ P. (1912). «Hellemaleriene i Solsemshulen paa Leka». Trondhjems Adresseavis 1912.07.17. s. 4. 
  7. ^ «Hulefundet paa Leka». Aftenposten 1912.07.17. 1912. s. 1. 
  8. ^ «Hulefundet i Leka». Trondhjems Adresseavis 1913.09.20. 1913. s. 4. 
  9. ^ a b Petersen 1914
  10. ^ a b c d Sognnes 2009
  11. ^ Theodor Petersen (1922). «Fra hvilken tid stammer de naturalistiske helleristninger?». Naturen. Oslo: Universitetsforlaget. s. 88-108. 
  12. ^ a b Sognnes 1996
  13. ^ a b Gjessing 1936
  14. ^ T10814: Skjell; NTNU Vitenskapsmuseet, Samlinger på nett
  15. ^ T10815: Figur; NTNU Vitenskapsmuseet, Samlinger på nett
  16. ^ T10278: Harpun; NTNU Vitenskapsmuseet, Samlinger på nett
  17. ^ T10281: Ukjent; NTNU Vitenskapsmuseet, Samlinger på nett
  18. ^ T10816: Ukjent; NTNU Vitenskapsmuseet, Samlinger på nett
  19. ^ Hagen, Anders (1976). Bergkunst : jegerfolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder. Cappelen. s. 103–104. ISBN 8202034906. 
  20. ^ Hagen, Anders (1983). Norges oldtid. Cappelen. s. 222-225. ISBN 8202090679. 
  21. ^ Marstrander, Sverre (1955). Trøndelag i forhistorisk tid. Norsk faglitteratur. s. 51. . Særtrykk fra fylkesbindet av Norges bebyggelse.
  22. ^ a b Bjerck 1993
  23. ^ Lødøen 2010
  24. ^ Sverre Marstrander (1965). «Fingalshulen i Gravvik, Nord-Trøndelag».I: Viking. 1965. 
  25. ^ Solsemhula på Leka; visitleka.no
  26. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Solsemhula&oldid=23862311»