Hopp til innhold

St. Augustine’s Abbey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Augustine's Abbey
   UNESCOs verdensarv   
Middelalderporten som leder til ruinene av St. Augustine's Abbey
LandStorbritannias flagg Storbritannia
StedCanterbury
Innskrevet1988
Kriterium KULTUR (I)(II)(VI)
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
ReferanseUNESCO nr. 496
St. Augustine’s Abbey ligger i England
St. Augustine’s Abbey
St. Augustine’s Abbey (England)

St. Augustine's Abbey er et tidligere kloster i Canterbury i grevskapet Kent i England. Det tilhørte benediktinerordenen. Det var et av de viktigste klostrene i middelalderens England. I nesten 1000 år var det et senter for læring og spiritualitet. Det ble etablert som et resultat av oppdraget om å bringe kristendommen tilbake til England og som et gravsted for de angelsaksiske kongene av Kent.[1] Det var i bruk fra formelt fra år 598 til 1538 da det ble redusert til ruiner under Henrik VIIIs oppløsningen av landets klostrene under den engelske reformasjonen. Etter klosterets oppløsning gjennomgikk det en gradvis demontering fram til 1848. Siden da har en del av stedet blitt brukt til utdanningsformål, blant annet benyttet som pensjonater og et bibliotek av for Englands eldste offentlige skole, The King's School i Canterbury,[2] og klosterruinene har blitt bevart for sin historiske verdi.[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Fra stiftelse til oppløsning

[rediger | rediger kilde]
Flyfoto av kirke- og klosterområdet

I 597 ankom Augustin til England. Han var blitt sendt på misjonsoppdrag fra pave Gregor den store for omvende angelsakserne.[4] Kongen av Kent på denne tiden var Æthelberht. Selv om han helliget i et hedensk tempel like utenfor murene til Canterbury øst for byen, var Æthelbert gift med en kristen kvinne, Bertha, datter av den frankisk kong Karibert I. Det var avgjørende for at Æthelbert tok imot Augustin med velvilje. Ifølge tradisjonen ga kongen ikke bare sitt tempel og dets distrikter til Augustin for å bygge en kirke og et kloster,[4] han beordret også at den kirken som skulle reises skulle «bli praktfull, dedikert til de salige apostlene Peter og Paulus, og utstyrt den med en rekke gaver.» Et formål med opprettelsen var å skaffe en bolig for Augustin og hans munker. Både Æthelbert og Augustin forutså klosteret som et gravsted for abbeder, erkebiskoper og kongene av Kent.[5]

William Thorne, en krøniker av klosteret på 1300-tallet, registrerte år 598 som året for opprettelsen av klosteret.[5] Klosterbygningene var mest sannsynlig av tømmer i den stil som angelsakserne var vant med bygningsstrukter. Det tok imidlertid lengre tid å bygge en kirke av solid murstein, som kirkene Augustin hadde kjent i Roma.[6] Kirken sto ferdig og innviet i år 613. Kanskje i overkant av et år senere grunnla Ædbald, sønn og etterfølger av Æthelbert, en annen kirke et lite stykke lenger østover, dedikert til jomfru Maria og kongene av Kent skulle gravlegges.[7] Klosteret ble kjent som St Augustine's etter grunnleggerens død.[8]

I to århundrer etter grunnleggelsen var St Augustine's det eneste viktige religiøse huset i kongeriket Kent.[9] Historikeren George F. Maclear karakteriserte St Augustine's som en «misjonærskole» hvor «klassisk kunnskap og engelsklæring blomstret».[10] Over tid skaffet St Augustine's Abbey et omfattende bibliotek som omfattet både religiøse og sekulære skrifter. I tillegg hadde det et scriptorium for å produsere manuskripter.[11]

Dunstans reform

[rediger | rediger kilde]

Dunstan, erkebiskop av Canterbury fra 959 til 988, sørget for en omorganisering av klosteret for at det skulle samsvare med benediktinsk styre. Bygninger ble utvidet og kirken gjenoppbygd. Dunstan endret også dedikasjonen av klosteret, fra de opprinnelige sankt Peter og Paulus, ved å legge til sankt Augustin i 978.[12] Siden den gang har klosteret vært kjent som St Augustine's.[13][3]

Invaderende daner

[rediger | rediger kilde]

De invaderende daner sparte ikke bare St Augustine's, men i 1027 overførte kong Knut som konge i England alle eiendelene til Minster-in-Thanet til St Augustine's. Disse eiendelene omfattet blant annet den bevarte legemet til sankt Mildrith (Mildred). Troen på den mirakuløse kraften til denne relikvien hadde spredt seg over hele Europa, og den brakte mange pilegrimer til St. Augustine's, hvis gaver beriket klosteret.[14]

Normannisk erobring

[rediger | rediger kilde]
Plan over klosteret som viser de forskjellige byggeperiodene.[15]

Etter den normanniske erobringen av England i 1066, konfiskerte Vilhelm Erobreren jordeiendommer, men han respekterte Kirkens eiendom.[16] Ved St Augustine's Abbey ble de angelsaksiske bygningene fullstendig bygget om i form av et typisk normannisk benediktinerkloster.[8] I 1100 hadde alle de opprinnelige bygningene forsvunnet under et romansk byggverk. Det ble ytterligere gjenoppbygging som følge av den store brannen i 1168.[17] Brannens ødeleggelse forklarer mangelen på historiske dokumenter for den foregående perioden.[18]

Fra ca. 1250 og utover var det en periode rikdom der «bygningen som lyktes med å bygge».[19] Denne perioden har blitt karakterisert som en tid med «verdslig storhet», preget av «overdådige utgifter» til nye bygninger, kongelige besøk og banketter med tusenvis av gjester. I tillegg påla pavedømmet mange avgifter på klosteret. Den store gjelden som ble pådratt av disse utgiftene kunne ha senket klosteret om det ikke hadde vært for sjenerøse velgjørere som kom til unnsetning.[20]

Korsgang, refektorium (spiserommet) og kjøkkenet ble fullstendig gjenoppbygd. Et nytt losji for abbeder og en stor riddersal ble lagt til. På begynnelsen av 1300-tallet ble det anskaffet land for en vinkjeller (bo- og arbeidskvarter for kjelleren som var ansvarlig for å sørge for klosterets cellarium, det vil si et underjordisk kjeller for lager), et brygghus, et bakehus og en ny inngjerdet vingård. Et Lady chapel, det vil si et kapell dedikert for jomfru Maria, ble bygget øst for kirken.[8]

Porten Fyndon's Gate

[rediger | rediger kilde]
Statue av Æthelbert.
Statue av Bertha.

Klosterets porthus ble gjenoppbygd fra 1301 til 1309 av abbed Thomas de Fyndon. Den har siden vært kjent som Fyndon's Gate eller den store porten. Kammeret over inngangen var det statlige sengekammeret til klosteret. I 1625 sov Karl I av England og dronning Henrietta Maria i dette kammeret, etter deres ekteskap ble inngått i Canterburykatedralen.[21] I 1660, etter at monarkiet var blitt gjeninnført, bodde Karl II og hans brødre, hertugene av York og Gloucester, i porthuset på vei til London.[22]

Fyndon's Gate fikk så stor skade av bomber fra Nazi-Tyskland under andre verdenskrig at den måtte gjenoppbygges.[21] Porten vender mot et lite torg kjent siden regjeringstid til kong Karl I som Lady Wootton's Green, etter enken etter administratoren Edward, Lord Wootton av Marley, som bodde i palasset til hennes død i 1658.[21] Statuer av kong Æthelberht av Kent og dronning Bertha står på torget.[21]

St Annes kapell

[rediger | rediger kilde]

På 1360-tallet finansierte Juliana Leybourne, en meget rik adelskvinne, byggingen av Countess's Chapel («Grevinnens kapell») eller mer vanligvis St Anne's Chapel som ble bygget på siden av klosteret. Dette var et lite firkantet kapell som hadde sine egne strebepilarer. Inne i kapellet var graven til abbeden av Bourne som døde i 1334 og abbeden av Colwel som døde i 1375.[23] Leybourne ble gravlagt i kapellet. Hun ga herregården Dene i Thanet til klosteret og betalte for egen kirketjeneste for å be daglige bønner for henne etter hennes død.[23]

Oppløsningen av klostrene

[rediger | rediger kilde]

Det tidlige 1500-tallet og fram til oppløsningen av klostrene har blitt beskrevet som «dager med dekadanse».[24] Selv om klosteret eide eiendommer i hele Kent på 19 862 dekar, har historikere konkludert med at «historiske bevis beviser definitivt at selv om Henrik VIII aldri hadde oppløst dem, var de engelske klostrene allerede dømt ved at pavedømmets «utpressende krav» ville til sist ha ført til konkurs.[25]

Imidlertid skjedde den engelske reformasjonen ledsaget av oppløsningen av klostrene før konkursen inntraff. Fra et politisk forhold var det uholdbart at folket tjente to herrer, kongen og paven, og at kirken eide store eiendommer som innbar store rikdommer ble ført ut av landet og til Roma. Fra et religiøst forhold førte reformasjonen til paven ble erstattet (en geistlig) med en monark (en lekmann) ved at paven ikke lenger var den øverste leder av den engelske kirke, men kongen. Parlamentets underhus styrket lekfolkets makt kontra presteskapets makt. Disse handlingene var en del av den engelske reformasjonens store overføring av makt, både økonomisk og religiøs, fra kirkelige til sekulære myndigheter.[26]

Som en del av den nye maktfordelingen, ga parlamentet kong Henrik VIII myndighet til å oppløse klostrene og konfiskere de religiøse eiendommene til fordel for kronen. Den rasjonelle begrunnelsen var «at de religiøse husene hadde sluttet benytte deres eiendommer til de særskilte religiøse bruksområdene som de opprinnelige ble gitt for.»[16]

Den 30. juli 1538 ankom kongens kommissærer for å overta myndigheten av St Augustine's Abbey. Den siste abbeden og munkene bøyde seg og forlot klosteret. Klosteret med dets bygninger, varer, eiendommer, landområder og alle andre eiendeler, ble kronens eiendom. Denne oppløsningen avsluttet over 940 år med tilstedeværelse av klostre over hele England, og således opphevet den uavhengige staten (kirken) i staten.[27][28]

Demontering

[rediger | rediger kilde]
Kapellet til St Augustine's College
Levningene av kirken St. Pancras

Under resten av regjeringstiden til Henrik VIII ble St Augustine's Abbey eid av kronen med noen av bygningene omgjort til en kongelig residens. I andre deler av klosteret begynte imidlertid demontering og salg av materiell i 1541.[29] Noe av steinen ble brukt i festningsverkene til Pale of Calais, et engelsk område i dagens Frankrike,[30] men mer av den ble solgt lokalt. Biblioteket, som inneholdt to tusen manuskripter, ble ødelagt og dets rikdommer plyndret.[31]

Den kongelige residensen ble tidvis brukt av monarken så sent som i regjeringstiden til dronning Elizabeth, hvor bygningene ble leid ut til en rekke adelsmenn.[29][31] I 1564 leide dronningen palasset til William Brooke, lord Cobham, og i september 1573 besøkte hun Canterbury og overnattet i palasset til St Augustine's. Den 7. september, bursdagen hennes, deltok hun på et ball i erkebiskopens palass, og vendte tilbake ved midnatt til St. Augustine's.[32][33] Lord Cobham var bosatt i Kent som hadde tjent henne trofast som diplomat og parlamentariker.[34] Etter at Lord Cobham ble dømt for forræderi i 1603 under regimet til Jakob I, ble residensen gitt til Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury.[33]

Etter at Cecil døde i 1612, leide kong Jakob I ut palasset til lord Edward Wotton (også skrevet som Wootton) for en årlig leie på £20, 13s og 4d.[32] Wotton ansatte naturalisten og gartneren John Tradescant den eldre til anlegge formelle hageanlegg.[35] I 1618 ga kong Jakob I tillatelse til i syv år til å lete etter «skattefunn, tallerkener, juveler, klesplagg, bøker og lignende ting som var skjult, eller antatt å være skjult i klostre, kirker, kapeller og andre steder i riket.» Som et resultat ble klosteret ransaket og noe av eiendommene rundt det ble gravd ut.[32]

Wotton døde i 1626, men Lady Wotton levde videre i palasset til hennes død i 1658. Den åpne plassen foran porten er fortsatt kjent som Lady Wootton's Green.[35]

Adelsmannen og medlem av parlamentet Edward Hales (1626–1684) overtok eiendommen etter Lady Wottons død, og han ble selv etterfulgt av sønnen Edward Hales (1645–1695). I stedet for å bevare eiendommen, demonterte disse nye eierne bygningene og bar brukte steiner for å bygge et nytt hus på Hales Place nord for Canterbury,[36] i dag benyttet blant annet som studentboliger.

Fra da av til 1844 fortsatte ødeleggelsen til kirken, klosteret, kjøkkenet og spisesalen var blitt oppslukt.[32] Andre deler av stedet ble også forringet. Fra 1770 til 1844 ble et bryggeri operert av firmaet Alfred Beer & Company innenfor klosterområdet.[37] I 1804 ble en del av stedet delt opp i partier og solgt. Riddersal ble brukt som bowlingbane og kjeglebane. Æthelberttårnet, det gjenværende tårnet i det normanniske klosteret, ble revet ned i 1822.[31] Historikeren Robert Ewell konkluderte med at i første halvdel av 1800-tallet hadde nådde klosteret sitt absolutt laveste punkt i nedbrytningen.[36]

Fra restaurering og til nåtid

[rediger | rediger kilde]
Inngang til English Heritages ved Longport til ruinene av St Augustine's Abbey[31]

Tilstanden til klosteret gikk ikke upåaktet hen. I 1844 besøkte en rik ung grunneier, et parlamentsmedlem og en sjenerøs kirkemann, Alexander Beresford Hope, ruinene, fant dem høyst beklagelige og kjøpte dem. Inspirert av misjonæriveren til pastor Edward Coleridge, ga Hope og andre givere ekstra penger til å restaurere og bygge bygninger for etableringen av en høyskole for å utdanne unge menn som misjonærer i de britiske koloniene.[31] De så for seg et dobbelt formål for høyskolen: (a) å utdanne misjonærer og (b) å bedrive utgravninger og samtidig bevare levningene av det tidligere klosteret.[29] St Augustine's Missionary College eksisterte fram til 1947.[38] Natten til 31. mai 1942 ble imidlertid bygningene så hardt skadet av bambeangrep under Baedeker Blitz fra Nazi-Tyskland at høyskolen ble tvunget til å stanse driften.[39]

Fra 1952 til 1967 ble Missionary College-bygningene brukt som høyskole tilknyttet Den anglikanske kirke, nå hetende St Augustine's College i Kent.[40] Fra 1969 til 1976 ble høyskolen brukt av den teologiske avdelingen ved King’s College London som base for forberedelse av siste års ordinasjon.

Siden 1976 har høyskolebygningene, sammen med noen nye, blitt brukt av The King’s School i Canterbury, til internat og skolebiblioteket. Denne delen av St Augustine's Abbey-området ble kjøpt av skolen i 1994.[41]

I 1940 ble ruinene av klosteret overtatt av den britiske regjeringen[15] og administreres nå av English Heritage,[42] en britisk etat med ansvar for å bevare og administrere historiske monumenter i England og for administrasjon av bygningsvern. Klosteret er også utpekt av UNESCO som en del av verdensarven.[43]

Bevarte ruiner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «History of St Augustine’s Abbey», English Heritage
  2. ^ «The King's School, Canterbury», British Council
  3. ^ a b «St Augustine's Abbey», Britain Express, Passionate about British Heritage
  4. ^ a b «Kent», England's Christian Heritage
  5. ^ a b Page, William, red. (1926): «Houses of Benedictine monks: The abbey of St Augustine, Canterbury», A History of the County of Kent: bind 2, via British History Online, s. 126-133
  6. ^ Boggis, Robert James Edmund (1901): A History of St Augustine’s Monastery, Canterbury : Cross & Jackman; s. 9-10
  7. ^ Kelly, S.E. (2004): "Eadbald (d. 640), Oxford Online Dictionary of National Biography krever tilgang
  8. ^ a b c «St Augustine's Abbey, Canterbury», Sacred-destinations.com
  9. ^ Boggis (1901), s. 19
  10. ^ Maclear, George Frederick (1888): S. Augustine's, Canterbury: Its Rise, Ruin, and Restoration, Wells Gardner, Darton & Co., kapittel 1
  11. ^ Roebuck, Judith (1997): St Augustine's Abbey, English Heritage, s. 4-5.
  12. ^ Lapidge, Michael: «Dunstan [St Dunstan] (died 988)», Oxford Dictionary of National Biography
  13. ^ Alston, George Cyprian (1912): «Abbey of Saint Augustine», The Catholic Encyclopedia, bind 13. New York: Robert Appleton Company
  14. ^ Ewell, Robert (1896): Guide to St. Augustine’s Monastery and Missionary College, Canterbury: Cross and Jackman
  15. ^ a b Clapham, Alfred (1955): St. Augustine's Abbey, Canterbury, Official Guidebook. London: Her Majesty's Stationery Office (HMSO).
  16. ^ a b Dunkley, C., red. (1885): The Official Report of the Church Congress Held at Portsmouth on October 6th, 7th, 8th and 9th, 1885, Bemrose & Sons; s. 455.
  17. ^ Sandys, Charles (1851): A History of Gavelkind and Other Remarkable Customs in The County of Kent, 100. Sitert i Historic Canterbury: St. Augustine's Monastery.
  18. ^ Boggis, Robert James Edmund (1901): A History of St Augustine's Monastery, s. 19.
  19. ^ France, Canon W.F. (1952): St Augustine's, Canterbury: A Story of Enduring Life, SPCK, s. 7.
  20. ^ Boggis, Robert James Edmund (1901): A History of St Augustine's Monastery, s. 70, 85, 96, 103
  21. ^ a b c d Ross, David: Fyndon Gate, Britain ExpressPassionate about British Heritage
  22. ^ Ewell (1896), s. 14-15, 19
  23. ^ a b Council, Kent County (25. januar 2008): «Exploring Kent's Past», Kent.gov.uk
  24. ^ Boggis, Robert James Edmund (1901): A History of St Augustine’s Monastery, Canterbury : Cross & Jackman
  25. ^ Boggis, Robert James Edmund (1901): A History of St Augustine’s Monastery, Canterbury : Cross & Jackman, s. 11-118, 122
  26. ^ Dickens, A.G. (1991): English Reformation, Pennsylvania State University, s. 167.
  27. ^ Roebuck, Judith (1888): St Augustine's Abbey, s. 11. Utgitt av English Heritage i 1997.
  28. ^ Maclear, G.F. (1888): S. Augustine's, Canterbury: Its Rise, Ruin, and Restoration, Wells Gardner, Darton, & Co., s. 27.
  29. ^ a b c Roebuck, Judith (1997): St Augustine's Abbey, English Heritage, s. 13.
  30. ^ Rose, Susan (2008): Calais: An English Town in France, 1347–1558, Boydell & Brewer, Boydell Press; s. 107, 156.
  31. ^ a b c d e «St Augustine's Abbey: information for teachers» (PDF), English-heritage.org.uk
  32. ^ a b c d Maclear, G.F. (1888): S. Augustine's, Canterbury: Its Rise, Ruin, and Restoration, London: Wells Gardner, Darton & Co., kapittel III
  33. ^ a b Ewell (1896), s. 14
  34. ^ Hasler, P.W., red. (1981): «Brooke, alias Cobham, Henry I (1538-92), of Sutton at Hone, Kent», The History of Parliament: the House of Commons 1558-1603, Boydell and Brewer
  35. ^ a b “Lady Wootton’s Green, Canterbury Historical and Archaeological Society
  36. ^ a b Ewell (1896), s. 15
  37. ^ «Alfred Beer & Co», Machadoink.com
  38. ^ Canterbury Historical and Archaeological Society (CHAS)
  39. ^ France, Canon W.F. (1952): St Augustine's, Canterbury: A Story of Enduring Life, London: S.P.C.K., s. 11, 12.
  40. ^ Cragg, Kenneth (1990): The Central College of the Anglican Communion 1952–1967, Anglican and Episcopal History, 59(2), s. 224-242.
  41. ^ «St Augustine's», Kings-school.co.uk. Arkivert fra originalen den 22. oktober 2013
  42. ^ «St Augustine's Abbey». English Heritage
  43. ^ «Canterbury Cathedral, St Augustine's Abbey, and St Martin's Church», UNESCO

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) St Augustine's Abbey, Canterbury – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=St._Augustine’s_Abbey&oldid=24667326»