Hopp til innhold

Svartedauden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Svartedauen»)
Utbredelsen av Svartedauden i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika (1346–1353).
«Pesta i trappa», tegning av Theodor Kittelsen 1894–95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900

Svartedauden, den sorte død, digerdøden eller den store mannedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1346–1353. Det er en av de verste pandemiene i historien. Pesten hadde sin opprinnelse i Asia. Norge ble rammet av svartedauden 1349–50.

Svartedauden antas å ha fått navnet sitt på grunn av misfarging av mange pestdøde. I Europa omkom anslagsvis 75–200 millioner mennesker av pesten,[1] som nådde en topp i Europa i tidsrommet 1347–1351.[2][3] Rundt 1400 hadde Europas befolkning sunket med 50 prosent; i 1430 var folketallet opptil 70 prosent lavere enn i 1290.[4] Norge ble antagelig rammet langt hardere enn nabolandene Sverige og Danmark, ettersom folketallet falt under den kritiske grensen som forutsettes for et effektivt riksstyre.[5] Ved svartedaudens første utbrudd antas at rundt ⅔ av befolkningen døde, og at Oslos befolkning ble redusert med 80 prosent mellom 1350 og 1400.[6]

Pestens opphav og tidlige spredning

[rediger | rediger kilde]

Pest er en sykdom hos gnagere som kan overleve i et pest-reservoar (område med så mange gnagere at de ikke utryddes av et sykdomsutbrudd). Svartedauden skyldtes bakterien Yersinia pestis spredt av lopper. Yersinia pestis kan ha vært alminnelig forekommende i loppepopulasjoner opprinnelig båret av gnagere, slik som murmeldyr.

De tidligste kjente spor av Yersinia pestis hos mennesker er rundt 5 000 år gamle, funnet mange steder i Europa og Asia.[7]

Det er tidligere blitt foreslått at utbruddet som er kjent som svartedauden, begynte enten i Kina, Sentral-Asia, Vest-Asia, Nord-India eller Uganda,[8] men forskningsresultater bygget på DNA-analyser av tannmateriale som ble offentliggjort i magasinet Nature[9] i 2022 kan tyde på en opprinnelse i Sentral-Asia i nærheten av innsjøen Issyk-Kul i dagens Kirgisistan.[10]

I Kina medførte de mongolske erobringer på 1200-tallet at både jordbruk og handel fikk en knekk. På begynnelsen av 1300-tallet tok handelen seg opp igjen, og det mongolske storrike medførte større trafikk av handelsvarer langs Silkeveien. I 1330-årene, og nærmere historisk daterbart til 1331 og fremover, førte en rekke naturkatastrofer og sykdomsutbrudd til hungersnød i Yuandynastiets Kina, og snart etter kunne man antagelig tale om dødbringende pest.[11] Pestens herjinger i Kina og Sentral-Asia på 1300-tallet kan ha kostet rundt 25 millioner mennesker livet, allerede før svartedauden gjorde sitt inntog i Konstantinopel i 1347).[12]

I oktober 2010 mente medisinergenetikere å kunne slå fast at alle de tre store historiske utbrudd av pesten (i tillegg til svartedauden den tidligere justinianske pest på 500–600-tallet og den senere pesten i Kina og India på 1890-tallet) kan ha hatt sitt utspring i Kina.[13] Kina-hypotesen står sterkest, og av de to foreslåtte opprinnelsesområder står området i det som i dag er nordvestre Indre Mongolia vesentlig svakere enn de tropiske fjellområder langs dagens grense mellom Yunnan og Burma. Argumentene for dette området er svært sterke.[14]

I 1331 brøt det ut pest i Hubei-provinsen sentralt i Kina. Kilden var altså trolig en latent smitte blant smågnagere i Yunnan og Burma, 800 km lenger sør. De neste tyve årene spredte smitten seg til resten av Kina. Etter folketellinger å dømme omkom minst 20 millioner. Kamelkaravanene langs Silkeveien brakte smitten vestover.[15]

Sykdommen i Kina og omegn må etter alt å dømme dreie seg om samme dødbringende epidemi som svartedauden, selv om den kinesiske epidemiens karakteristika i seg selv ikke er presist beskrevet i samtidige historiske kilder. Det anses for et alt for stort tidsmessig sammentreff, hvis to så store epidemier i tilgrensende områder langs samme handelsrute ikke skulle ha noe med hverandre å gjøre. Sykdommen kan ha beveget seg vestover til lands og etter hvert også til vanns med handelsreisende.[16]

Pesten kan ha oppstått i mongolkhanatet Den gylne horde i 1346 og ikke i Kina.[17] Nestorianske graver datert til 1338–9 nær innsjøen Issyk-Kul i Kirgisistan har inskripsjoner som nevner en sykdomsepidemi som noen forskere mener kan ha oppstått omtrent der og da. Derfra kan den kan blitt spredt utover både øst- og vestover.[18] I området nordvest for Det kaspiske hav finnes pestsmitten også i dag.

Tysk kobberstikk med satiriske vers og illustrasjon til Doctor Schnabel von Rom («Doktor Nebb fra Roma») 1656. På 1300-tallet begynte europeiske pestleger å iføre seg nebbmasker med duftende urter som skulle beskytte mot luftbåren smitte. Senere fikk de også heldekkende drakter med hansker.

Den marokkanske reisende Ibn Battuta var i 1344 vitne til en stor epidemi i sørøstre India. Senere forskere har antatt at det han hadde observert var selve svartedauden. Men det finnes ingen holdepunkter i hans skildring for at det var samme sykdom. Heller ikke omtales noen større epidemi i dette tidsrom i samtidige indiske kilder. Det kan snarere se ut som om India ble spart for pesten, og likeså Asia sør for Kina.[19] Derimot ble det rapportert et utbrudd i Surat i India høsten 1994. Dette forårsaket store oppslag i media, men enda mange av byens 2,5 millioner innbyggere flyktet i panikk, og pesten dermed spredte seg til en rekke indiske storbyer, ble sluttsummen bare 56 dødsfall i Surat.[20] Delvis skyldtes nok dette at leger og soldater i løpet av det første døgnet delte ut antibiotika til nesten en million mennesker i Surats slum, og store områder i og rundt byen ble sprøytet med insektgift. Våren 1995 kunne man si sikkert at dette var et utbrudd av Yersinia pestis, mens den minimale smittespredningen forklares med at bakterienes genetikk ble funnet svakt avvikende, og dette var nok til å redusere smittefaren.[21]

Svartedauden i Europa

[rediger | rediger kilde]

Feodosia var havneby for den italienske bystaten Genova. I 1343 ble Feodosia – som italienerne kalte Caffa – beleiret av khanen Jani Beg og hans armé av krimtatarer da svartedauden brøt ut blant tatarene. De kastet sine døde over murene slik at den beleirede befolkningen også ble smittet, og dermed er dette kjent som ett av de første eksempler på biologisk krigføring.[22][23] Pestutbruddet tvang khanen til å gi opp beleiringen og trekke seg tilbake; men smitten fant veien videre til Europa da skip fra Genova og Venezia forlot Feodosia i desember 1346 med kurs for Italia. Med på skipene var pestbakterien, Yersinia pestis.[24]

Italia ble dermed rammet i 1347, selv om Milano ble sagt å ha sluppet lett fra det fordi herskeren Luchino Visconti innførte streng kontroll ved byportene. Da tre familier likevel ble smittet, lot hans etterfølger Bernabò Visconti dem uten videre mure inne i hjemmene sine.[25] Men de samtidige kronikørene Peter Azarius (Liber gestorum in Lombardia[26]) og Giovanni da Bazzano fra Modena[27] forteller at Milano i likhet med andre italienske byer også var hardt rammet av pesten.[28]

Polen skal angivelig også ha klart seg ved å stenge grensene, men Ole Jørgen Benedictow har påpekt at forskning om dette er mangelfull, og at lønnsutviklingen i området var sterkt stigende på 1350-tallet, slik det skjedde i andre europeiske land som følge av den enorme nedgang i befolkningstallet.[29] Fra Italia spredte presten seg via handelsveier – til Norge i løpet av 1348, og til Nord-Afrika og Midtøsten. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa og til sist Russland i 1351.

Island ble delvis spart, men katastrofen er omtalt i islandske annaler: «På denne tiden kom den store drepsotten over den nordre halvdelen av verden, at aldri hadde det kommet slik siden landene ble bebodd. Først kom sotten til Babylon i Serkland, ut i Afrika. Siden fór den like til Jorsaland og Jorsalaborg og la nesten hele byen øde. Siden fór den nordover Jorsalahavet og over Romerriket nordover landet og til pavegarden. Og la nesten alt øde.»[30]

Svartedauden i Norge

[rediger | rediger kilde]

En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen sommeren 1349, men i dag vet man at pesten brøt ut i Oslo alt høsten 1348, selv om det ser ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349. I løpet av noen måneder hadde den utslettet rundt 60 % av Norges befolkning. Den siste man vet døde av pesten, var biskopen av Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.[31]

«Musstad», tegning av Theodor Kittelsen Musene rår grunnen etter at pesten har herja.

Smitten kom fra skip som la ut fra England. Via testamenter kan pestens ferd gjennom Norge følges i 1349.[32] I februar samme år ble det opprettet et alter for St. Sebastian i Oslo domkirke, noe som bekreftes i et diplom datert Oslo 20. februar 1349.[33] St. Sebastian var de pestsmittedes skytshelgen på bakgrunn av den symbolske koblingen av hans martyrdød for pileskudd og pestens «pileskudd» mot de smittede.[34]

I årene etter svartedauden var Norges befolkning redusert med 63 %. Dette skyldtes ikke bare pesten, men også klimaforverring og en bølge av senere epidemier.[35] Følgevirkningene var likevel enorme. Pesten rev grunnen bort under den norske statsorganisasjonen, og fra 1350 ble Norges politiske historie i lang tid hovedsakelig bestemt av nabolandene. Danmark og Sverige kom seg igjen i løpet av rundt 100 år, mens Norge ikke maktet dette.[36]

Rundt 1450 var om lag 60 prosent av alle gårder i landet lagt øde, og hele bygder var avfolket, særlig der det var dårlige vekstforhold. Sørkedalen ved Oslo og Geiranger ble folketomme områder. Folkestrømmen gikk motsatt vei, med fraflytning av indre strøk, og flere bosetninger langs kysten.[37] Jostedalen var fremdeles øde i 1500, og først i 1600 var jordbruksproduksjonen på høyde med nivået før 1350.[38] På reformasjonstiden var varebyttet fortsatt mye mindre, nasjonalformuen lavere og staten svakere enn før pesten, og landskylden fra gårdene var kun en fjerdedel av hva den hadde vært før pesten.[38] Dette betydde et enormt inntektstap for lavadelen, den standen som hadde utgjort forbindelsen mellom stat og folk. Etter pesten måtte lavadelen livnære seg som bønder istedenfor å delta i rikstjenesten. Dermed opphørte tilknytningen til kongen.[38]

Andreas Holmsen skrev at «ødegårdstiden» rammet Osloherad hardere enn bygdene rundt, og at ødegårdenes tilstedeværelse strakte seg over 300 år, altså frem mot 1650. Utarmingen rammet også kongehuset. Rundt år 1370 satt dronning Margrethe på Akershus slott og skrev til kongen som befant seg i Danmark, at også hun merket nøden.[38] For å få drevet inn landskyld fra den utarmede norske befolkningen, måtte kongens folk bryte gammel lov og rett, noe som drev en dyp kløft mellom folk og stat.[38]

I Norge døde alle bispene på én nær. Så sent som i 1371 hadde Nidaros bare 40 prester – mot før 300. Bare to lagmenn overlevde. Riksrådet mistet en rekke av sine viktigste medlemmer, og av riksembetsmennene var kansleren den eneste overlevende. Dermed var en stor del av den skrivekyndige del av befolkningen borte.[39]

Typer pest

[rediger | rediger kilde]

Man skiller mellom tre typer pest med tilhørende symptomer og sykdomsforløp – byllepest, lungepest og septikemisk pest. Alle er forårsaket av bakterien Yersinia pestis (også kalt Pasteurella pestis). Den klassiske pesten som trolig ga sykdommen navnet «svartedauden», er byllepest. Etter bitt fra et insekt (f.eks. loppe eller lus) transporteres bakteriene til en lymfeknute som svulmer opp til mørke byller i armhulene, lysken og på halsen. Sykdomsforløpet varer 5-7 dager med en dødelighet på over 50%. Bakterien kan bekjempes ved hjelp av antibiotika streptomycin og tetracyclin, men penicillin virker ikke. Lungepest smitter direkte fra menneske til menneske ved dråpesmitte og dreper 100% av de smittede i løpet av 2-3 dager. Septikemisk pest er en form for blodforgiftning hvor mennesker smittes av et insekt, som ved byllepest, men i stedet for å ende opp i lymfen, går bakterien rett i blodet og formerer seg der. Resultatet er død etter få timer i 100% av tilfellene. Alle de tre typene pest var kjente og fryktet i middelalderen.[40]

Ofrene etter pesten i Tournai begraves. Detalj fra et miniatyrmaleri fra abbeden Gilles Li Muisis' (1272-1352) krønike i Belgia.

Spredning

[rediger | rediger kilde]

Det har tradisjonelt vært hevdet at svartedauden i hovedsak ble spredd av rotter; at pestsykdommen oppsto blant en populasjon av gnagere i naturen og spredde seg til svarte rotter (Rattus rattus). Når disse rottene ble bitt av smittebærende lopper (Xenopsylla chopsis) ble de syke og døde, noe som gjorde at loppene gikk over på mennesker som levde i tett nærhet til rottene. Denne teorien er i hovedsak basert på observasjoner av pestutbrudd i Kina på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.[17] Denne teorien har imidlertid møtt sterk kritikk de siste årene.

Nyere forskning peker mot at svartedauden ikke ble spredd på samme måte som pesten Kina i moderne tid, men at de skyldige var menneskelopper (Pulex irritans) og kanskje også menneskelus (Pediculus humanus). Forskere fra Pasteur-instituttene undersøkte for mer enn 60 år siden pestepidemier i Nord-Afrika og Iran uten å finne spor av rotter eller rottelopper, men derimot store mengder av Pulex irritans. Deres konklusjon var derfor at pest kan spres mellom mennesker av menneskelopper.[41]

Både den raske spredningen, manglende beskrivelser av døde rotter i middelalderen (i Norge også manglende funn av svarte rotter[42]) og analyser av hvordan bakteriesykdommen arter seg hos ulike loppearter, tyder på at den svarte rotta ikke har hatt en så sentral rolle i middelalderen som det har vært hevdet. Ole G. Moseng har kommentert[43] at tross disse nye funnene tror han at pesten spredde seg på flere ulike måter.

En annen årsak til at forskerne tviler, er rottebestanden i perioden da pesten herjet. Det er ikke tvil om at det fantes massevis av rotter i byene, men utover på landsbygda kan det virke som om gnagerproblemet var mindre. Dette synet baserer de blant annet på oppdrett av duer på den engelske landsbygda i middelalderen. I dueslagene hadde de reirplasser helt nede ved bakken. Hvis rotter hadde vært et problem, ville reirplassene vært plassert høyere oppe, slik at rottene ikke kunne ta eggene. Hvis man tar et eksempel fra mer hjemlige trakter, kan man se på «burene» til oppbevaring av mat, i våre dager kjent som stabbur. Disse bygningene ble ikke satt på stabber før på 1700-tallet, og grunnen til at de hevet buret fra bakken, var nettopp for å holde gnagere unna. Dermed kan det se ut som om gnagerproblemene var mindre i perioden pesten herjet, og dette gjør teorien om rottespredning av pesten mindre troverdig.

I 2012 kartla den norske professoren Egil Lien de strategiene Yersinia pestis benytter seg av for å snike seg ubemerket inn i organismen uten at immunsystemet varsles. Den smittede er dermed alvorlig angrepet før immunsystemet rekker å gå til motangrep. Liens forskning vil omsider gjøre det mulig å fremstille en vaksine mot pest.[44]

Ettervirkninger

[rediger | rediger kilde]

Svartedauden etterlot seg et grunnleggende endret samfunn, der skillet var så markant at flere brev er datert «så og så mange år etter den store manndøden».[45] Pesten reduserte inntektene til konge og aristokrati i slik grad at kirkemakten fremstod styrket, og først ble svekket da kongemakten innførte statskirken.[46]

I 1350 ga Magnus Eiriksson påbud om offentlige bots- og bededager i håp om at det skulle hjelpe mot svartedauden. Røyking av einerbær ble prøvd, likeså omslag av den sykes ekskrementer mot byllene.[47]

Gårdsnavn som Ødegård, Øygard, Øyjord og Aune stammer fra gårdsbruk som lå forlatt, til gårdsdriften senere ble gjenopptatt.[48]

Borremynte, brukt i «fire-tyvers-eddik» som angivelig beskyttet mot pestsmitte.

I biskop Eysteins jordebok for Oslo bispedømme fra rundt 1400, også kjent som Rødeboken, fremgår at bispedømmets tiende fra rundt 1400 var rundt 60 % lavere enn i 1315. Dette kan skyldes flere faktorer enn nedgang i folketallet, blant annet omlegging i jordbruket, eller at kirken var mindre effektiv i tiendeinnkrevingen.[49] Av en jordebok for Bergen bispedømme fremgår av innførslene fra Sogn at det før 1350 var 52 kirker og kapeller der med ialt 42 geistlige. I 1596 var tallet redusert til 38 kirker og kapeller og bare ti geistlige i Sogn.[50]

Pesten var årsak til at det nye pest-reglementet som i 1348 ble sendt ut fra alle skolastiske og medisinske fakulteter, ikke innledes med standarduttrykkene «Som sagt av Galenus» eller «Som sagt av Avicenna», men med formuleringen «visis effectibus», dvs «(etter at) vi har sett virkningen (av pesten)». Få år senere skrev en nedertysk lege at «vi europeiske lenger vet nå mer om pesten enn alle leger i oldtiden og islam». Svartedauden fikk større påvirkning på alminnelig renslighet og synet på sykdomssmitte enn noe annet før kolerautbruddene på 1800-tallet.[51]

Four thieves' vinegar (fire-tyvers-eddik) inngikk i folkemedisinen. Eddiken ble sagt å være en medisin kjent av fire dødsdømte tyver, som slapp å bli hengt mot å gi fra seg oppskriften som angivelig hadde spart dem for pestsmitten. Denne oppskriften ble fremvist på Musée de Paris i 1937, og skal være korrekt avskrift av oppskriften som ble slått opp på veggene i Marseille under et pestutbrudd: Ta tre pints (3 x 568 ml) av sterk hvitvinseddik. Slå i en håndfull av hver av disse urtene: Malurt, mjødurt, oregano og salvie, femti nellikspiker, røtter av klokkeblomster, to unser rosmarin, kvann og borremynte,[52] samt rikelig kamfer. La blandingen trekke i 15 dager. Rist den og gni på hender, ører og tinninger før kontakt med en pestsmittet.[53]

Svartedauden på film

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lawton, Graham (25. mai 2022): «Plague: Black death bacteria persists and could cause a pandemic», New Scientist. London. ISSN 0262-4079. Arkivert fra originalen den 30. mai 2022
  2. ^ «Health: De-coding the Black Death». BBC 3. oktober 2015. Arkivert fra originalen den 7. juli 2017
  3. ^ «Economic life after Covid-19: Lessons from the Black Death», The Economic Times 29. mars 2020
  4. ^ Brøgger (2002), s. 41
  5. ^ Brøgger (2002), s. 40
  6. ^ Brøgger (2002), s. 36
  7. ^ «Stone Age Yersinia pestis genomes shed light on the early evolution, diversity, and ecology of plague», Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), 12. april 2022
  8. ^ Ziegler 1998, s. 25
  9. ^ Maria A. Spyrou, Lyazzat Musralina, Guido A. Gnecchi Ruscone, Arthur Kocher, Pier-Giorgio Borbone, Valeri I. Khartanovich, Alexandra Buzhilova, Leyla Djansugurova, Kirsten I. Bos, Denise Kühnert, Wolfgang Haak, Philip Slavin og Johannes Kraus (15. juni 2022). «The source of the Black Death in fourteenth-century central Eurasia» (på engelsk). Nature. doi:10.1038/s41586-022-04800-3. Arkivert fra originalen 15. juni 2022. Besøkt 16. juni 2022. 
  10. ^ Gina Kolata (15. juni 2022). «Where Did the Black Death Begin? DNA Detectives Find a Key Clue.» (på engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 16. juni 2022. Besøkt 16. juni 2022. 
  11. ^ The Cambridge History of China: Alien regimes and border states, 907–1368, s. 585
  12. ^ Kohn, George C. (2008). Encyclopedia of plague and pestilence: from ancient times to the present. Infobase Publishing. s. 31. ISBN 0-8160-6935-2. 
  13. ^ Nicholas Wade (31. oktober 2010). «Europe’s Plagues Came From China, Study Finds». The New York Times. Besøkt 1. november 2010. 
  14. ^ Mark Harrison: Contagion: How Commerce has Spread Disease, Yale University Press, New Haven / London, 2012, s. 1-23
  15. ^ Cyril Aydon: Menneskets historie (s. 157), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-02-30383-9
  16. ^ «Black Death may have originated in China». The Daily Telegraph. 1. november 2010. 
  17. ^ a b Ole Jørgen Benedictow. «Svartedauden enda verre enn antatt». forskning.no. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2008. Besøkt 10. august 2008. 
  18. ^ Raoult; Drancourt (2008). «Paleomicrobiology: Past Human Infections». Springer: 152. 
  19. ^ Mark Harrison: Contagion: How Commerce has Spread Disease, Yale University Press, New Haven / London, 2012, s. 5
  20. ^ Godshen Robert Pallipparambil: The Surat Plague and its Aftermath, universitetet i Montana
  21. ^ Pestutbruddet i Surat, Illustrert vitenskap 4/1996
  22. ^ Mark Wheelis: «Biological Warfare at the 1346 Siege of Caffa», Emerging Infectious Diseases bind 8 (s. 971-75)
  23. ^ «Dorsey Armstrong: «Caffa, the Black Death's port of entry into Europe», Wondrium daily». Arkivert fra originalen 14. juni 2023. Besøkt 10. juli 2023. 
  24. ^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 37), Rowman and Littlefield, ISBN 0-7425-1754-3
  25. ^ Mads Ilebekk Johansen: To what extent was Milan affected by the Black Death from 1348-1350? (s. 9-10), Norsk forskningsråd
  26. ^ Petri Azarii Liber gestorum in Lombardia
  27. ^ Giovanni da Bazzano: Cronaca di Modena
  28. ^ Ole Jørgen Benedictow i e-post på s. 18
  29. ^ Dorsey Armstrong, Ph.D., Purdue University: How Poland and Milan escaped the Black Death Arkivert 10. juli 2023 hos Wayback Machine., 18. september 2021
  30. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 41), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  31. ^ «Svartedauden i Norge», NDLA
  32. ^ Diplomatarium Norvegicum bind XI, diplom 39 (besøkt 30. januar 2014)] og Diplomatarium Norvegicum bind XI, diplom 40, jf. Benedictow 2002, s. 65.
  33. ^ Diplomatarium Norvegicum bind II, diplom 298 (besøkt 30. januar 2014)
  34. ^ St. Sebastian og svartedauden, PubMed
  35. ^ «Svartedauden», Arkivverket på Wayback Machine
  36. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0
  37. ^ Hans Jacob Orning. «Ødegårdene». UiO. 
  38. ^ a b c d e Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  39. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 77)
  40. ^ Lars Walløe: «Var middelalderens pester og moderne pest samme sykdom?» (s. 18), Historisk Tidsskrift nr. 1, 2010, Universitetsforlaget.
  41. ^ «Var Yersinia pestis årsak til svartedauden?»
  42. ^ Anne Karin Hufthammer og Lars Walløe: Om utbredelsen av rotter i Norge i middelalderen og tidlig nytid. Kan rotter ha vært mellomverter for spredning av pestepidemier?, Historisk Tidsskrift nr. 1, 2010, Universitetsforlaget.
  43. ^ «forskning.no: Vil frikjenne rotta, 2010». Arkivert fra originalen 5. november 2013. Besøkt 29. august 2013. 
  44. ^ Tore Oksholen. «Vaksine mot Svartedauden». forskning.no. Arkivert fra originalen . Besøkt 7. oktober 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. februar 2014. Besøkt 7. oktober 2012. 
  45. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 88)
  46. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 247)
  47. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 164), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  48. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 78), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  49. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 43-44)
  50. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 60)
  51. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 463), Gyldendal, 1963
  52. ^ Vetlesen, Kari: «borremynte» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. juli 2023 fra [1]
  53. ^ Rene-Maurice Gattefosse: Gattefosse’s Aromatherapy (CW Daniel Company, Ltd, men først utgitt i Paris i 1937 av Girardot & Cie.) s. 85–86

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Pesta, personifiseringa av svartedauden i norske sagn

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartedauden&oldid=24627519»