Tórshavn
| Tórshavn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
|
| |||
| Land |  Danmark | ||
| Autonomt område |  Færøyene | ||
| Landsdel | Suðurstreymoy | ||
| Kommune | Tórshavn | ||
| Ligger ved | Sandá[1] | ||
| Grunnlagt | 10. århundre (Julian) | ||
| Oppkalt etter | Tor | ||
| Tidssone | WET (UTC+0) | ||
| Postnummer | FO 100 | ||
| Areal | 117 km² | ||
| Befolkning | 13 326[2] (2019) | ||
| Bef.tetthet | 113,9 innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 24 meter | ||
 Tórshavn 62°00′00″N 6°47′00″V | |||
Tórshavn er hovedstaden på Færøyene. Tórshavn ligger på østsiden av Streymoy, beskyttet av øya Nólsoy. Tórshavn og omegn har over 20 000 innbyggere.
Tórshavn er oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tors hammer, Mjølner, er med i byvåpenet. Tinganes kan ha blitt tatt i bruk som tingsted på 800-tallet, da Færøyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn. Rundt tingstedet ble det drevet handel. Fra og med 1500-tallet var det fast bosetning på stedet. Samtidig ble Tórshavn befestet med Skansin for å beskytte byen mot sjørøvere. Mange trehus fra 1500- og 1600-tallet er bevart, ettersom Tórshavn aldri har blitt rammet av noen stor bybrann.
Færøyenes landsstyre har kontorer på Tinganes, mens Lagtinget, domstolen og den danske riksombudsmannens kontor ligger lengre oppe i byen.
Tórshavn er en travel fiskerihavn. Det er også passasjertrafikk på ferger og cruiseskip samt godstrafikk. Årlig anløpes Tórshavn av 3 400 skip, og 680 000 tonn med varer føres over havnen. Ved havnebassenget i Tórshavn og tilliggende havner finnes fiskemottak, skipsverft og annen industri. Handel, tjenesteyting og reiseliv er også viktige næringsveier. Færøyenes universitet ligger i Tórshavn.
Tórshavnar kommuna omfatter hele landsdelen Suðurstreymoy samt Kollafjørður i Norðurstreymoy. Byen har vokst utover de gamle bygrensene, så Hoyvík i nord og Argir i sør oppfattes vanligvis som deler av Tórshavn.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Tórshavn er geografisk lokalisert midt i øyriket, på østkysten av den største øya, Streymoy, på 62° nordlig bredde og 6° vestlig lengde. I øst ligger den forholdsvis flate øya Nólsoy, som effektivt skjermer byens naturlige havn. Halvøya Tinganes deler havnen inn i Eystaravág og Vesteravág. Den lille elven Sandá har sitt utløp ved Sandagerði, og danner skillet mellom Tórshavn og Argir. Sandá har sine kilder i Havnardalur, vest for byen. Havnadalsvatn er byens drikkevannskilde.
Nordvest for byen ligger fjellet Húsareyn (347 moh.), og i sørvest Kirkjubøreyn (351 moh.) ved bygda Kirkjubøur. Streymoys sydspiss kalles Kirkjubønes. Før fergehavnen Gamlarætt ble bygd like i nærheten av Kirkjubøur, gikk fergen fra Tórshavn til Hestur, Koltur og Sandoy rundt Kirjubønes. Tórshavn ligger i et av de flatere områdene på Færøyene, og havklipper er det få av, spesielt i umiddelbar nærhet av byen.
Klima
[rediger | rediger kilde]Tórshavn har et relativt temperert og stabilt atlanterhavsklima, i all hovedsak med jevne temperaturer hele året. Gjennomsnittstemperaturen i perioden 1961–1990 lå på 6,5 °C. Det pleier ofte å legge seg tåke over fjorden, og i 1961–1990 lå det årlige gjennomsnittet på 40 tåkedager, 49 frostdager og 44 snødager. Den årlige nedbørsmengden overstiger alltid 1 000 mm.
| Måned | jan | feb | mar | apr | mai | jun | jul | aug | sep | okt | nov | des | Årssnitt |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Temperaturnormal (°C) | 3,4 | 3,6 | 3,8 | 5,0 | 7,0 | 9,1 | 10,3 | 10,5 | 9,1 | 7,4 | 4,6 | 3,7 | 6,5 |
| Nedbørsnormal (mm) | 133 | 95 | 132 | 88 | 70 | 61 | 70 | 83 | 128 | 155 | 127 | 142 | 1 284 |
| Kilde: Hagstova Føroya | |||||||||||||
Samfunn
[rediger | rediger kilde]Utdanning
[rediger | rediger kilde]Tórshavn er sentrum for videregående utdannelse på Færøyene. Grunnskolen på Færøyene kalles Fólkaskúlin, og her undervises det på færøysk, mens det er opplæring i fremmedspråkene dansk, engelsk og tysk fra henholdsvis 3., 4. og 8. klasse.
I byen ligger det flere høyere utdannelsesinstitusjoner. I 1937 ble det opprettet en videregående skole i form av et kurs. I 1964 ble kurset utvidet til et reelt gymnasium som fortsatt befinner seg i Hoyvík, nemlig Føroya Studentaskúli og HF-skeið, som i dag er Færøyenes største videregående skole. I Tórshavn ligger også en handelsskole Føroya Handilsskúli som tilbyr en rekke utdannelser, en teknisk skole, samt navigasjons- og maskinmesterskolen Vinnuháskúlin.
Aller viktigst er allikevel Fróðskaparsetur Føroya, Færøyenes eneste universitet, hvor det er mulig å studere naturfag, færøysk språk, samfunnsfag og historie. Færøyenes lærer-, pedagog- og sykepleierskoler er underordnet universitetet.
Andre skoler er folkehøyskolen Føroya Fólkaháskúli, som ble grunnlagt i 1889 av selvstyrepolitikeren, forfatteren og dikteren Símun av Skarði. Skarði har blant annet skrevet Færøyenes nasjonalsang, «Tú alfagra land mítt». Hovedstaden er også sentrum for landets musikkskole.
Samferdsel
[rediger | rediger kilde]
Tórshavn er den viktigste havnen på Færøyene, og har fergeforbindelser til 2 av øyene. Man kan også komme til Tórshavn fra utlandet, vel å merke om man velger sjøveien. Byhavnen er hjemhavn for MS «Norröna», en moderne ferge som seiler til Danmark og Island. Havnen har omtrent 2 kilometer kaiplass i alt.
Det eneste offentlige transportmiddelet er buss. Foruten trafikken inne i selve byen, forbinder bussene Tórshavn med de øvrige tettstedene i øyriket. Busstrafikken ivaretas av to offentlige selskaper, de røde og blå linjene, hvor Bussleiðin (rød) har fem linjer innenfor bygrensene og til forstedene samt en skolebussordning, mens Bygdaleiðir (blå) trafikkerer rutene til de øvrige tettstedene rundt øya. Bybussene i Tórshavnar kommuna har vært gratis siden januar 2007. Blå bussene trafikkerer også strekningen til Vágar lufthavn via Vágatunnilin.
I Tórshavn har man også taxiselskapene Bil - MiniTaxi og Auto Taxi. Atlantic Airways opererer med helikopterforbindelse mellom Tórshavn og de mest avsideliggende bygdene i landet.
Politikk
[rediger | rediger kilde]
Midt i havneområdet ligger halvøya Tinganes, hvor Lagtinget, som er et av de eldste parlamenter i verden, opprinnelig lå. I dag er Tinganes hjemsted for Færøyenes regjering. Lagtinget ligger lengre oppe i byen. Danske myndigheter er representert ved riksombudet. En rekke fremmede stater, deriblant Norge, er representert med egne konsulater i byen.
Tórshavnar kommuna var opprinnelig en liten bykommune, men er utvidet ved en rekke kommunesammenslåinger. Den er Færøyenes mest folkerike kommune; i 2022 bodde 42 % av alle færøyinger i kommunen.
Kommunestyret, eller byrådet (færøysk: býráðið), er på valg hvert fjerde år. Kommunestyret ledes av borgermesteren.
Byen har lavest valgdeltagelse i landet, ved både kommunestyre- og lagtingsvalg, men deltagelsen er fortsatt svært høy sammenlignet med øvrige nordiske land og byer. Ved kommunestyrevalget i 2016 var den 79,5 %. Velgerne i Tórshavn tenderer også til å være mer venstreorienterte og kulturradikale enn resten av øyene.
Næringsliv
[rediger | rediger kilde]
Tórshavn er sentrum for industri og handel på Færøyene, og avspeiler også landets største næring, fiskeriet, med fiskerihavn, flere fiskefabrikker og et skipsverft.[4] Utover dette har byen også flere maskinfabrikker, bryggeriet Restorffs Bryggjarí, Færøyenes eneste meieri, såvel som servicebedrifter og to store kjøpesentre. Landets eneste gågate, Niels Finsens gøta, ligger sentralt i byen, og er en viktig handlegate. I enden av gaten ligger torget Vaglið med H.N. Jacobsens Bókahandil. Byen har også hovedkontoret til den offentlige posttjenesten Posta (før 6. august 2009 kalt Postverk Føroya), som også står for frimerkeutgivelser. Færøyske frimerker er populære blant filatelister, og mange frimerker eksporteres til samlere over hele verden. Virksomheten beskjeftiger ca. 290 medarbeidere.
I 1960-årene fant en enorm utvikling i Tórshavn sted, både økonomisk og i infrastrukturen. Dette medførte mange nye skoler samt nye veier og hoteller. Etter 30 år med vekst rammet en økonomisk krise Færøyene, og byens fiskerinæring fikk hard medfart. Svært mange færøyinger utvandret, og Tórshavn opplevde for første gang på mange hundre år et fall i folketallet. Mange har aldri kommet tilbake, men folketallet har allikevel steget igjen, og på slutten av 1990-tallet var økonomien stabilisert.
Nest største næringsvei på Færøyene er turismen. Det kan nevnes især to hoteller i Tórshavn, Hotel Føroyar og Hotel Hafnia, hvor sistnevnte ligger midt i byen. Det finnes dessuten også noen mindre hoteller i byen, samt en campingplass.
Historie
[rediger | rediger kilde]Landnåm og middelalder
[rediger | rediger kilde]Tidslinje over Tórshavns historie
|
Byens navn kommer av norrønt Þórshǫfn, som viser til guden Tor (Þórr, moderne færøysk: Tór).
Kildematerialet for Tórshavns tidlige historie er svært sparsomt, ettersom det ikke finnes noen skriftlige kilder fra byens første 600 år.[5] Stedet er første gang omtalt i Færøyingesaga, og er sannsynligvis grunnlagt i tiden rundt de første bølgene av landnåm på øyene.[6] Færøyingasaga kan fortelle at norske emigranter som flyktet fra Harald Hårfagres hardstyre bosatte seg på Færøyene på 800-tallet. De etablerte et eget tingsted på Tinganes i Tórshavn allerede samme århundre. Lagtinget på Tinganes er, på bakgrunn av dette, en av verdens eldste, lovgivende forsamlinger. Etterhvert ble det også etablert tingsteder på de største av de andre øyene, noe som la grunnlaget for senere politisk-administrative inndelinger.
Tingstedene ble ofte lagt til nøytrale og ubebodde steder, slik at ingen kunne dra fordeler av, eller kreve eierskapet til, tinget. Det ble holdt vår- og høstting, og disse var oftest på to forskjellige steder. Øyboerne møttes på Tinganes hver sommer, hvor de overnattet i telt. Vikingtiden sluttet ved Olav den helliges død i slaget ved Stiklestad i 1030, og Tinganes ble liggende nært et stadig voksende handelssted. I 1075 ble Tórshavn første gang nevnt skiftlig, og betraktes derfor som en av Nord-Europas eldste hovedsteder.
Gjennom hele middelalderen utgjorde Tinganes størstedelen av Tórshavn. Den tilhørte to bønders utmark, selv om Tórshavn, ulikt de øvrige færøyske bygdene, aldri var et bondesamfunn. I 1271 ble et kongelig handelsmonopol etablert i Tórshavn av den norske kronen, og flere embetsmenn slo seg ned på stedet.[7] I løpet av 1100-tallet ble all handel mellom Norge og Færøyene sentralisert i Bergen.[5] Ifølge et dokument fra 1271 seilte to skip regelmessig til Tórshavn fra Bergen med salt, tømmer og korn i lasten. Tórshavn hadde derfor mer kontakt med omverdenen enn de andre bygdene. Under det norske, og senere det danske styret, ble Tórshavn gjort til sete for kongsmaktens utsendinger. Alle disse faktorene medvirket til at Tórshavn utviklet seg i en annen retning enn de andre bygdene.
Reformasjon og handelsmonopol
[rediger | rediger kilde]
Kilder nevner først faste bebyggelser i Tórshavn etter reformasjonen i slutten av 1530-årene. I andre halvdel av 1500-tallet ble Færøyene relativt ofte utsatt for sjørøvere, og å beskytte byen og dens handel ble derfor gitt høy prioritet. Det ble opprettet en garnison og forsvarsanlegg. Omkring 1580 bygde Magnus Heinason den lille skansen ved byen, Skansin. Dette gjorde ham til nasjonalhelt, ettersom byen ble fri for sjørøvere en tid.[5] Senere ble små befestninger oppført på Tinganes.
I 1584 hadde Tórshavn 101 innbyggere. Innbyggerne var delt i tre like store, sosiale grupper av henholdsvis bønder med deres familier og hjelpere, handels- og administrasjonsfolk, samt folk som eide hverken land eller andre goder. De sistnevnte inkluderte landløse arbeidsfolk fra andre bygder, som i denne perioden kom til Tórshavn for å søke arbeid. Disse ble dessuten pålagt ulønnet vakthold på Skansin, og det de hadde av klær og mat var avhengig av landeierne. Grunnet dette ble fattige mennesker i Tórshavn ofte omtalt i nedlatende ordelag som tiggere. Fiskeriet ble til slutt deres levebrød.
I 1655 ble statsmannen Christoffer Gabel tildelt Færøyene av Frederik III av Danmark og Norge.[5] Gabelfamiliens styre fra 1655 til 1709 er kjent som Gabeltiden, Gablatíðin. Det er trolig det dystreste kapittelet i Tórshavns historie. Gabels administrasjon undertrykte Tórshavns befolkning på forskjellige måter. Monopolhandelen var i familiens hender, og det var ikke tilpasset den færøyske befolkningens behov. Folk fra hele landet bragte varene sine inn til byen, og måtte nøye seg med hvilken som helst pris. Samtidig var importerte varer begrenset og dyre. Det kom svært mange klager fra øyfolket på urettferdig behandling fra den sivile administrasjonen i Tórshavn. De det ble klaget på, inkluderte ikke bare de personene som var ansvarlige for handelsmonopolet, men også fogden og andre. Det var i denne perioden, i 1673, at Tinganes ble rasert av en brann. Et kruttlager gikk i luften, mange hus brant helt ned, og mange færøyske nedtegnelser forsvant sammen med Gabels dokumenter.
Levekårene i Tórshavn forbedret seg da handelsmonopolet gikk over til å bli et kongelig monopol igjen i 1708.[5] Monopolutsalget ble forsynt med varer fra København tre ganger i året. Dog ble Tórshavn rammet av en koppeepidemi i 1709 som tok livet av 250 av byens 300 innbyggere. Det var i andre halvdel av 1700-tallet at Tórshavn virkelig begynte å utvikle seg til en liten by. Dette var mens Niels Ryberg stod for handelsmonopolet. Fra 1768 og de neste tyve årene stod Ryberg for en handel som primært baserte seg på smugling til England, en virksomhet som var muliggjort av den engelsk-franske krigen. Ryberg var den første personen som tenkte på å få økonomisk profitt fra fiskeriet, en næring som senere ble en svært viktig økonomisk faktor for øyene.
Industrialisering
[rediger | rediger kilde]
| År | Bef. | ±% |
|---|---|---|
| 1801 | 554 | — |
| 1840 | 714 | +28,9% |
| 1860 | 823 | +15,3% |
| 1890 | 1 303 | +58,3% |
| 1901 | 1 656 | +27,1% |
| 1911 | 2 097 | +26,6% |
| 1916 | 2 303 | +9,8% |
| 1921 | 2 496 | +8,4% |
| 1925 | 2 896 | +16,0% |
| 1935 | 3 611 | +24,7% |
| 1950 | 5 607 | +55,3% |
| 1975 | 11 329 | +102,1% |
| 1985 | 12 330 | +8,8% |
| 1990 | 13 124 | +6,4% |
| 1995 | 11 568 | −11,9% |
| 2000 | 12 278 | +6,1% |
| 2005 | 12 605 | +2,7% |
| 2010 | 12 338 | −2,1% |
| 2015 | 12 640 | +2,4% |
| 2019 | 13 326 | +5,4% |
| Kilde: Offentlig statistikk.[8][9][10][11][12] Tórshavn unntatt Argir og Hoyvík. | ||
På begynnelsen av 1800-tallet hadde folketallet steget til omkring 500, og i 1856 ble frihandelen innført på Færøyene, hvilket åpnet øyene for andre land, og totalt forandret de økonomiske forholdene. Jorden det ble drevet landbruk på var utleid til bygdeboerne, som senere kunne kjøpe den om de ønsket det. Disse små jordstykkene styrket folks livsgrunnlag betydelig. Helt siden da har byen vært Færøyenes hovedstad, og i 1909 fikk Tórshavn kjøpstadsrettigheter på samme måte som tilsvarende byer i Danmark. I 1929 ble en mer moderne havn bygd ved Tórshavn, noe som gjorde det mulig for større skip å legge til.[3]
Fra midten av 1800-tallet, da folketallet steg mye mer enn tidligere, ble det klart at byen måtte utvides. En plan fra 1888 tok utgangspunkt i to nye gater, Tróndargøta og Tórsgøta, som ble bygd omkranset av småplasser og gaterom. I dag fremstår gatene som meget tettbygde, men dette veies opp av en sjeldenhet – de grønne lungene som er bevart. Samtidig med at man bygde disse to gatene, anla man også en vei i den østlige delen av byen, Tinghúsvegur.[3]
Under britenes okkupasjon av Færøyene under andre verdenskrig, ble Skansin brukt som hovedkvarter for Royal Navy. Okkupasjonen var avklart med færøyingene på forhånd, og de britiske soldatene ble godt mottatt da de ankom Tórshavn. Okkupasjonen skånet Tórshavn i stor grad mot krigens herjinger, selv om tyskerne bombet byen flere ganger.
I dag er Tórshavn velstående og full av aktivitet med mange av de elementene som gjør en by til en moderne hovedstad.[7]
Kultur
[rediger | rediger kilde]
Den færøyske kulturen er i høysetet når det årlig i slutten av juli feires Ólavsøka (Olsok) i Tórshavn. Her dyrkes både tradisjonell, færøysk dans og kapproing i tradisjonelle, færøyske båter, som har vært hovedbegivenhet for festlighetene siden slutten av 1800-tallet. En annen båtkonkurranse er Sommerfestivalen som avholdes hvert år ved Ólavsøka, hvor det færøyske flagget blir ført gjennom byen av menn til hest, og det forøvrig avholdes idrettsarrangementer, konserter og lignende.
Etter en arkitektkonkurranse utlyst av Nordisk ministerråd, ble kulturhuset Norðurlandahúsið (Nordens hus) oppført og åpnet i 1983. I Norðurlandahúsið arrangeres det konserter, teaterforestillinger, utstillinger og annet, og ofte folkemøter, paneldebatter og lignende i forkant av valg. Av øvrige museer kan nevnes kunstmuseet Listasavn Føroya, nasjonalmuseet Føroya Fornminnissavn, samt den alternative kunstutstillingen i Skipasmiðja, en tidligere verftshall ved Tórshavns skipsverft.
I Tórshavn finnes et aktivt musikkliv med blant annet en musikkskole og Føroya Symfoniorkestur. Tórshavnar jazz-, fólka- og bluesfestival har blitt arrangert årlig siden 1983.[13] Selv om det ikke er noen egentlige spillesteder i byen, er det ofte levende musikk på flere av byens barer og kafeer i helgene, hvilket bidrar til et festlig natteliv i en av verdens minste hovedsteder.[14] Tórshavn er samlingspunkt for massemediene i landet. Allmennkringkasteren Kringvarp Føroya, med fjernsynskanalen Sjónvarp Føroya og radiostasjonen Útvarp Føroya, har tilhold i byen. Det gjelder også redaksjonene til Færøyenes to største dagsaviser, Sosialurin og Dimmalætting.
Byens største forfatteren er William Heinesen (1900–1991). Hans roman De fortapte spillemenn fra 1950 er en tragikomisk oppvekstskildring og kunstnerroman fra byen slik den var tidlig på 1900-tallet.
Religion
[rediger | rediger kilde]
Tórshavn er Færøyenes religiøse midtpunkt. Færøyene er i seg selv et svært religiøst samfunn, med et stort flertall av troende kristne. Til tross for at Tórshavn er det tettstedet ble høyest innvandring (1 117 fra andre bygder og 556 fra utlandet i 2008)[15], er andelen medlemmer av Fólkakirkjan 83,6 prosent, mot 83,1 prosent i hele landet.[16] 1. januar 2008 hadde Fólkakirkjan 15 590 medlemmer i Suðurstreymoyar prestagjald, fordelt på Suðurstreymoyar vestara og Suðurstreymoyar eystara prestagjald. Tórshavn domkirke er sete for Færøyenes biskop og Suðurstreymoyar eystara prestagjald, mens Vesturkirkjan betjener Suðurstreymoyar vestara prestagjald. En katolsk menighet benytter Mariukirkjan. Det finnes ingen ikke-kristne trossamfunn i byen.
Arkitektur
[rediger | rediger kilde]Generelt er Tórshavn arkitektonisk preget av at den har vokst fra å være en fiskerbygd til en hovedstad i svært hurtig tempo, hvilket har skapt en blanding av gamle og nye stilarter. Den færøyske byggteknikken er allikevel fortsatt holdt i hevd, og mange steder brukes de tradisjonelle gresstakene fortsatt. De fleste husene med gresstak ligger i den gamle bydelen omkring Tinganes, men man kan også se dette på blant annet Norðurlandahúsið. Utover dette har det i de senere årene blitt skapt en stil på Færøyene hvor man maler husene i ulike, iøynefallende farger. Da denne stilen ble utbredt, aksepterte man det fra myndighetenes side, og et eksperimentelt prosjekt med hus i denne stilen ble påbegynt i den nordlige delen av Tórshavn. Et annet eksempel på nyere byggestil kan betraktes i form av Vesturkirkjan fra 1975.
I den nyere delen av byen ligger det arkitektonisk spesielle kjøpesenteret SMS med 28 butikker, hvor taket er lagd av glass designet av kunstneren Tróndur Patursson fra Kirkjubøur.[17]
Idrett
[rediger | rediger kilde]
De viktigste idrettsanleggene i Tórshavn ligger i Gundadalur. Her finnes blant annet fotballstadionet Tórsvøllur med plass til 6 000 tilskuere, som fungerer som hjemmebane for Færøyenes herrelandslag. I området ligger også to andre fotballbaner, innendørs tennisbaner, badmintonbaner og en svømmehall. Byen har flere fotballklubber, inkludert tre klubber som spiller i den færøyske eliteserien: Havnar Bóltfelag, B36 Tórshavn og Argja Bóltfelag. Det er tre håndballklubber: Kyndil, Neistin og H71. Byen har også en sjakklubb, Havnar Talvfelag
Vennskapsbyer
[rediger | rediger kilde]Tórshavn har vennskaps- og samarbeidsavtaler med følgende byer:[18]
Tórshavn deltar også i samarbeidet mellom hovedstedene i Norden:[18]
Helsingfors i Finland
København i Danmark
Mariehamn på Åland
Nuuk på Grønland
Oslo i Norge
Reykjavík på Island
Stockholm i Sverige
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ coastalcare.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://statbank.hagstova.fo/pxweb/en/H2/H2__IB__IB01/fo_vital_md.px/table/tableViewLayout1/?rxid=cf651d66-f6ab-4b9f-b802-8abfce145ce7.
- ^ a b c Gregoriussen, Jákup Pauli (2000). Tórshavn, vár miðstøð og borg II. Tekningar úr Havn (på færøysk). Velbastaður: Forlagið í Støplum. s. 11–15. ISBN 99918-914-4-7.
- ^ Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne. Et land i Norden (på dansk). Forlaget Klematis. s. 24. ISBN 87-7905-728-4.
- ^ a b c d e Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne. Et land i Norden (på dansk). Forlaget Klematis. s. 6–9. ISBN 87-7905-728-4.
- ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (på færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 15. juli 2015. Besøkt 24. desember 2014.
- ^ a b Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne. Et land i Norden (på dansk). Forlaget Klematis. s. 34–35. ISBN 87-7905-728-4.
- ^ «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur, bygd og mánaðir» (på færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 18. januar 2023.
- ^ «Tórshavn í tølum» (på færøysk). Tórshavnar kommuna. 2009. Arkivert fra originalen 24. desember 2014. Besøkt 24. desember 2014.
- ^ Trap, J.P. (1901). Kongeriget Danmark (på dansk). 5 (3 utg.). København: G.E.C. Gads Boghandel. s. 855.
- ^ Blangstrup, Chr. (1927). «Thorshavn». Salmonsens konversationsleksikon (på dansk). 13 (2 utg.). København: J.H. Schultz Forlagsboghandel. s. 393–395.
- ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 221.
- ^ Roth, Robert. «Overviews of the Collections. The Icelandic and Faroese Collections at the Library of Congress» (på engelsk). Library of Congress. Besøkt 24. desember 2014.
- ^ Thomsen, Anina Holbæk (mai 2008). «Nordens hovedstæder: Tórshavn». Balder (på dansk). Foreningen Nordens Ungdom: 4–5.
- ^ Hagstova Føroya Arkivert 13. november 2009 hos Wayback Machine.
- ^ Hagstova Føroya Arkivert 13. november 2009 hos Wayback Machine.
- ^ «To timer til fjeldheden». Nordjyske Stiftstidende (på dansk). 12. juni 2008.
- ^ a b «Vina- og samstarvsbýir» (på færøysk). Tórshavnar kommuna. Arkivert fra originalen 6. oktober 2016.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gregoriussen, J.P. (1989). Tórshavn, vár miðstøð og borg. Tekningar úr Havn (på færøysk med dansk og engelsk sammendrag). bd. 1. Gøta: Aldan. OCLC 33163604.
- Gregoriussen, J.P. (2000). Tórshavn, vár miðstøð og borg. Tekningar úr Havn (på færøysk). bd. 2. Velbastaður: Forlagið í Støplum. ISBN 99918-914-4-7.
- Heinesen, William (1974). Fortællinger fra Thorshavn (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-00-78402-8.
- Heinesen, William og Davidsen, John (1986). Tann deiliga Havn (på færøysk og dansk). Med tegninger av Ingálvur av Reyni (2 utg.). Tórshavn: H.N. Jacobsens Bókahandil. OCLC 874480089.
- Helmsdal, Mikkjal (1994). … verjir fyri Havnarvág. Tórshavnar havn í søguni (på færøysk). Tórshavn. OCLC 35178532.
- Nolsøe, Jens Pauli A. (2004–2009). Havnar søga (på færøysk). bd. I–V. Tórshavn: Tórshavnar kommuna.
- Viderø, Kristian Osvald (1994). «Saga Thórshavnar». Saga Streymoyar og Nólsoyar (på færøysk). Tórshavn: Bókagarður. s. 183–225. OCLC 35318369.
- Ziska, Andreas J. (1959). Tórshavn. Lív og vøkstur (på færøysk). Tórshavn. OCLC 28319280.
- Havnin, bøkur og greinar – eitt úrval (på færøysk) (3 utg.). Tórshavn: Býarbókasavnið. 2004. Arkivert fra originalen 4. august 2017.
- Tórshavnar býaratlas (på færøysk). Tórshavn: Tórshavnar kommuna. 2007. ISBN 978-99918-62-09-5. Arkivert fra originalen 12. august 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en)
Tórshavn hos Wikivoyage - «Tórshavnar kommuna» (på færøysk og engelsk).
- «Visit Tórshavn» (på dansk og færøysk og engelsk). Arkivert fra originalen 30. april 2017. Besøkt 4. august 2017.
 | Sentrum |  | |
|---|---|---|---|
| Omegn | Hestur · Hvítanes · Kaldbak · Kaldbaksbotnur · Kirkjubøur · Koltur · Kollafjørður · Mjørkadalur · Nólsoy · Norðradalur · Oyrareingir · Signabøur · Sund · Syðradalur · Velbastaður | ||