Tredemølle

Menneskedrevet tredemølle for å male korn.

Hestedrevet mølle for å male korn.

En tredemølle var et redskap for å drive en mølle med muskelkraft, enten det var mennesker eller dyr som holdt hjulet i gang for å trekke opp vann eller kverne korn. I britiske fengsler ble fanger fra 1819 satt til å trå en tredemølle som drev en kvernstein eller en vev, først i fengselet i Bury St Edmunds og i Surrey House of Correction, i dag omdøpt til Brixton Prison.

Rundt 1817 fikk ingeniøren William Cubitt (1785–1861) i Ipswich i oppdrag av en magistrat i Suffolk å finne opp noe som kunne sysselsette fangene i Bury St Edmunds. Cubitt tok utgangspunkt i en gammel innretning, tredemøllen, som minnet om et gigantisk hamsterhjul, men Cubitt hadde vrengt det, slik at fangene befant seg utenpå hjulet, noe som gjorde arbeidet vesentlig tyngre for underernærte fanger. De pådro seg dermed ofte skader; ammende kvinner mistet melken, og flere tredemøller kollapset og forårsaket alvorlige skader og dødsfall. Bare det å tråkke feil, medførte risiko for tap av lemmer, eller døden. Like fullt var det i 1824 tredemøller i 54 fengsler i Storbritannia, medregnet 3 i Wales. Også Irland og Australia kjøpte dem.

Noen, som tredemøllen i Coldbath fengsel i London, hadde skillevegger, så fangene stod i hver sin bås, uten å kunne se annet enn veggen foran seg. Fangene fikk fem minutters pause etter ti minutters innsats, i åttetimers skift. I ett fengsel drev møllen en diger vifte som ventilasjon, den «kvernet vind».

Oscar Wilde satt to år i fengsel som straff for å være homofil. I dikt beskrev han fangenes tilværelse:

We banged the tins, and bawled the hymns,

and sweated on the mill;

but in the heart of every man

terror was lying still.

Tredemølle som strafferedskap ble innført på USAs østkyst i årene 1822-24. Det eneste fengselet med en slik mølle i delstaten New York var Bellevue, der begge kjønn ble tvunget opp på hjulet for å kverne korn. Angivelig gjorde kvinner det noe bedre enn menn. Fangene tråkket i vei på møllen i ti timer daglig (med 20 minutters pause hver time), men ofte plaget av et flirende publikum fra spesielle tilskuerplasser.

I Bellevue-fengselet stod tredemøllen i en toetasjes bygg ved 26th Street, i nærheten av East River, og var så beryktet at vokteren James Hardie skrev en bok om den. I The History of the Tread-Mill hevdet han at det ikke var det pinefulle i innretningen som virket så avskrekkende, men den monotone ustoppelighet den beveget seg med. I England ble tredemøllen en straff heller enn et arbeid for fangene, og den skulle utmåles rettferdig. Dette var innviklet å regne ut, for fangenes slit var avhengig av hvor mange de var på tredemøllen. For å lette utregningen fikk inspektørene en spesiell regnestav til å utmåle straffen med. Likevel levde tredemøllen videre til 1898 da den ble endelig avskaffet i the Prisons Act of 1898.

En tredemølle til bruk for medisinske tester under sommer-OL 1980.

Amerikanske fengsler var derimot gått over til andre typer tvangsarbeid, som bomullsplukking, murerarbeid og steinbryting. Først på 1960-tallet fikk legen Kenneth H. Cooper tanken om at innretningen kunne brukes til trening, men det er i dag helt omdannet til et belte i bevegelse som en person kan trene på, ved å gå, løpe eller jogge i motsatt retning.