Xerxes I av Persia

Xerxes I av Persia Konge av Perserriket
Bergrelieff av Xerxes ved hans grav i Naqsh-e Rustam
Født		519 f.Kr. Iran
Død		465 f.Kr. (54 år) Persia
Beskjeftigelse		Statsmann
Embete		King of Kings (485 f.Kr. – 465 f.Kr.) farao
Ektefelle		Amestris og flere andre
Far		Dareios I av Persia
Mor		Atossa
Søsken		10 oppføringer Artazostre Gobryas Arsames Artobazanes Ariamenes Ariabignes Abrocomes Masistes Achaemenes Arsames av Persia
Barn		Artaxerxes I (med Amestris), og flere andre
Nasjonalitet		Akamenide-dynastiet
Gravlagt		Iran
Annet navn		Khashâyârshâ
Regjeringstid		486 - 465 f.Kr.
Xerxes I av Persia på Commons

Xerxes I av Persia (gammelpersisk: Khashâyârshâ i betydningen «hersker over helter»; nypersisk: خشایارشا; gresk: Ξέρξης, ksérksɛːs; hebraisk: אֲחַשְׁוֵרוֹשׁ), også omtalt med epitetet «den store» (født 519, død 465 f.Kr.), var den fjerde av kongenes konge i akamenidenes Perserriket. Han var sønn av Dareios I og Atossa, og ble far til Artaxerxes og farfar til Xerxes II.

Xerxes er kjent for sin store invasjon av antikkens Hellas, men nederlaget i slaget ved Salamis i 480 f.Kr. forhindret videre erobring av Europa. Han er også sannsynligvis identifisert som Ahasverus i Esters bok i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente). Den jødisk-romerske historikeren Josefus identifiserte derimot Ahasverus med Artaxerxes I.

Liv og virke

Ungdom og vekst til makt

Umiddelbart etter å ha tatt kongsmakten, giftet Dareios I av Persia (sønn av Hystaspes) seg med Atossa (datter av Kyros den store). De var begge etterkommere av akamenidedynastiet, men fra ulike slektsgrener. Ved å gifte seg med en datter av Kyros styrket Dareios sin posisjon som konge. Dareios var en aktiv hersker, opptatt med store byggeprogram i Persepolis, Susa, Egypt, og andre steder. Mot slutten av sitt styre besluttet han å straffe den gresk polis Athen som hadde gitt hjelp til opprørere i Anatolia. Men det brøt ut et nytt opprør i Egypt, antagelig ledet av en persisk satrap (guvernør), som han måtte slå ned først. Under persisk lov måtte akamenidekongene først velge en etterfølger før de kunne dra ut på en slik alvorlig krigføring. Da han besluttet å dra (487–486 f.Kr.), forberedte han sin grav ved det som i dag heter Naqsh-e Rostam og utpekte Xerxes, sin eldste sønn med Atossa, som sin etterfølger. Hans sviktende helse førte likevel til at han ikke kunne lede krigstoktet, og han døde i oktober 486 f.Kr.

Artabazanes krevde kronen som den eldste alle barna til den avdøde. Det var en etablert skikk over hele verden at den aller eldste hadde forrett. Xerxes, på den annen side, hevdet at han nedstammet fra Atossa, datter av selveste Kyros den store, og at det var Kyros som hadde gitt perserne deres frihet. En del moderne forskere har også vurdert den uvanlige beslutningen til Dareios å gi tronen til Xerxes som resultatet av hans vurdering av de unike posisjonene som Kyros og hans datter Atossa hadde hatt. Broren Artobazan var født som «Dareios' undersått» mens Xerxes var den eldste sønn født i purpur etter Dareios selv hadde blitt hersker, og Artobazans mor var en ordinær kvinne mens Xerxes' mor var datteren av ingen ringere enn grunnleggeren av riket.

Xerxes ble kronet og etterfulgte sin far i oktober–desember 486 f.Kr. da han var rundt 36 år gammel. Overgangen til å bli hersker gikk glatt grunnet i stor grad den autoritet som Atossa hadde og at hans tiltredelse til kongelig makt ikke ble utfordret av noen person ved hoffet eller hans familie.

Bortimot øyeblikkelig viste Xerxes seg som handlekraftig og nådeløs hersker ved å knuse opprør i Egypt og Babylon som hadde brutt ut året før. Han utpekte sin bror Akaimenes som satrap over Egypt. I 484 f.Kr. opprørte han babylonerne ved på brutalt vis å konfiskere og smelte ned gullstatuen av Ble (Marduk i akkadisk mytologi), hendene som den rettmessige konge av Babylon måtte omfavne på hver nyttårsdag. Denne vanhelligelse førte til at babylonerne gjorde opprør i 484 og 482 f.Kr. og samtidige babylonske dokumenter viser at Xerxes avviste sin fars tittel som konge av Babylon og lot seg isteden navngi som konge av Persia og Media, storkonge, kongenes konge (sjah), og nasjonenes konge (det vil si av verden). Dette er vist i Daiva-inskripsjonene til Xerxes, linjene 6-13.

Selv om gresk Herodotos omtale i Historier har skapt debatt angående Xerxes' religiøse overbevisning, har moderne historikere forstått ham som troende i zoroastrismen.

Felttog

Invasjon av det greske fastlandet

Dareios døde mens han forberedte en andre stor hær for å invadere det greske fastlandet, og oppgaven å straffe Athen, Naxos, og Eretria ble overlatt til hans sønn Xerxes. Grunnen var at disse grekerne hadde blandet seg inn i det joniske opprøret, brent ned byen Sardis i Anatolia, og ikke minst deres seier over perserne ved Maraton. Fra 483 f.Kr. forberedte Xerxes sitt krigstokt: en kanal ble gravd gjennom landtangen på halvøya ved fjellet Athos i nordlige Hellas, provisjoner ble lagret ved stasjoner langs veien i Trakia, og to flytebroer ble bygd over Hellespont. Soldater av mange nasjonaliteter tjenestegjorde i hans hær, inkludert assyrere, fønikere, babylonere, egyptere og jøder.

I henhold til Herodotos var Xerxes' første forsøk på å bygge bro over Hellespont mislykket grunnet at en storm ødela tauene i bruene. Som gjengjeldelse beordret han at Hellespont (sundet i seg selv) skulle bli straffet ved at det ble pisket tre hundre ganger, og fikk fotlenker kastet i vannet. Hans andre forsøk på å legge bro over sundet var derimot vellykket. Xerxes gjorde avtale om allianse med Kartago, og således fratok grekerne støtte fra de mektige greske monarkene i Siracusa og Akragas. Mange mindre greske stater lot seg overtale til å støtte perserne, særlig Thessalia, Theben og Argos. I de innledende kampene mellom perserne og grekerne var Xerxes seierrik.

Xerxes satte ut våren 480 f.Kr. fra Sardis med en flåte og en hær som Herodot beregnet til bortimot på en million menn sammen med 10 000 elitesoldater kalt for de persiske udødelige. Moderne beregninger har dog beregnet den persiske styrken på rundt 60 000 kjempende. For sikre seg lojalitet til hans person var mange av de øverste generalene beslektet med kongen og den kongelig familie. Eksempelvis var Mardonios (persisk: Mardoniye), en av de seks hærlederne, kongens svoger, og Masistes (Masistês) som var bror av Xerxes.

Thermopylene og Athen

I slaget ved Thermopylene klarte en liten gresk styrke ledet av kong Leonidas I av Sparta å stå imot en langt større persisk styrke, men ble til sist nedkjempet. I henhold til Herodot, brøt perserne den spartanske falanks etter at en gresk mann ved navn Efialtes forrådte sitt land ved å fortelle perserne om en annen fjellovergang rundt fjellene. Etter Thermopylene ble Athen erobret og athenerne ble fordrevet tilbake til deres siste forsvarslinje ved Korinteidet og i Saroniabukta.

Hva som skjedde deretter er preget av en del kontrovers. I henhold til Herodot, da perserne kom til Athen, som var forlatt og folketomt, lot Xerxes i et raseri som var lite karakteristisk selv for persiske konger, byen brenne ned i grunnen. Neste dag skal derimot ha angret seg og beordret gjenoppbygging. Imidlertid skal persiske forskere ha bestridt dette som gresk propaganda ved å argumentere at det var ikke Athen, men Sparta som var Xerxes' fremste fiende i hans angrep på det greske fastlandet, og at han ingenting på å vinne ved å ødelegge det fremste senteret for handel som Athen hadde vært.

På samme tid var de antipersiske følelsene sterke blant grekerne, og ryktene om at Xerxes hadde ødelagt byen spredte seg raskt, selv om det er sannsynlig at brannen hadde startet da athenerne flyktet fra byen. At det også var en bevisst handling av «brent jord» for å frata Xerxes' hær byen som krigsbytte er også en mulighet.

Ved Artemision i Euboia hadde store stormer ødelagt greske skip og slaget stoppet tidlig da grekerne mottok nyhetene om nederlaget ved Thermopylene, og de trakk seg tilbake mens perserne erobret Boiotia og Attika. Xerxes ble påvirket av beskjeden fra den athenske hærføreren Themistokles om at han nå stilte seg på persisk side, noe som var en psykologisk krigslist. Xerxes ville angripe straks, ivrig etter en endelig seier over grekerne, men hans greske allierte Artemisia fra Halikarnassos, som selv hadde fem skip i den persiske flåten, advarte imot det. Han overhørte hennes råd og beordret angrep på den greske flåten til tross for at forhold var ugunstige. En bedre strategi hadde vært å sende en del av sine skip til Peloponnes og vente på oppløsningen av den greske hæren. Slaget ved Salamis ble utkjempet i september 480 f.Kr. i sundet mellom det greske fastlandet og Salamis, en liten øy i Saroniabukta ved Pireus nær Athen. Selv om de greske allierte i stor grad var underlegen i antall, lot de seg overtale av Themistokles til å gå i kamp mot den persiske flåten på nytt i håp om at en mulig seier ville forhindre angrep på Peloponnes. Den persiske flåten seilte inn i stredet ved Salamis og forsøkte å blokkere begge ankomstene. I de trange forholdene til stredet var det store persiske antallet en aktiv hindring da skipene strevet med å manøvre og de ble uorganisert og kaotiske. Grekerne grep anledningen, dannet en linje og vant en avgjørende seier.

Resultat av det persiske nederlaget var at Xerxes trakk seg tilbake til Asia med det meste av hæren og overlot til hærføreren Mardonios å fortsette erobringen av Hellas. En årsak på at han trakk seg tilbake var beskjeden om opprør i Babylon. Det påfølgende året ble den gjenværende persiske hæren avgjørende beseiret i slaget ved Plataiai og den persiske flåten gikk på et nytt nederlag i slaget ved Mykale. I tiden etter gjorde perserne ingen flere forsøk på å erobre det greske fastlandet. Disse slagene ved Salamis og Plataiai markerte et vendepunkt i krigene mellom Hellas og Persia; fra da av var de greske bystatene som ble den angripende part. Et antall historikere mener at en persisk seier ved Salamis ville ha ført til en lammelse av utviklingen av antikkens Hellas, og i forlengelsen også den vestlige sivilisasjon, og det har ført til konklusjonen at Salamis er et av de mest betydningsfulle sjøslag i historien.

Byggeprosjekter

Etter de militære nederlagene i Hellas, var Xerxes tilbake i Persia. Tilbaketoget var preget av nederlag. I de regionene de reiste gjennom var det knapt med mat, og de ble tvunget til å spise bark, løv og gress. Soldatene var herjet av sykdom og mange døde av dysenteri, og da de krysset Hellespont og nådde Sardis var hæren allerede kraftig redusert. Bitter av nederlaget, som moderne historikere betraktet som begynnelsen på nedgangen for akamenidedynastiet, trakk Xerxes seg tilbake til Susa og Persepolis. Fiendtlighetene mellom perserne og grekerne fortsatt i ytterligere tretten år, men Xerxes selv involverte seg i liten grad.

Xerxes engasjerte seg isteden i å overvåke og fullføre store byggeprosjekter som var etterlatt ufullført av hans far i Susa og Persepolis. Han fulgte byggingen av Nasjonenes port og den største og mest imponerende strukturene av palasset i Hallen av et hundre søyler, også kalt for Tronerommet, begge i Persepolis (70 km nordøst for den moderne byen Shiraz i Iran). For det sistnevnte greide han bare å fullføre brulegningen og fundamentet for veggene. Veggene og dekorasjonen av den store søylehallen ble fullført av hans etterkommer Artaxerxes. Foruten et Skattekammer overvåket Xerxes fullførelsen av Apadana (audienshallen), kongens palass med en stor hall hvor det var plass til flere tusen. Kongens arkitekter arbeidet fra en forent plan med et stort omfang, som inkluderte Tripylon, en gigantisk terrasse. Disse bygningene markerte en utvikling mot det kolossale og en stil som var mer pretensiøs enn hva som var typisk under Dareios' styre. Hans estetiske og arkitektoniske smak var lik hans fars, bare i enormt større skala. Han utbygget også den kongelig vei som hans far hadde bygd, og fullførte Porten i Susa og dessuten et storslagent palass der.

Dette ble gjort mulig ved å utnytte de enorme ressursene han hadde samlet ved mangfoldig beskatning. De enorme kostnadene i disse byggeprosjektene, som kom i tillegg til utgiftene til den feilslåtte invasjonen av det greske fastlandet, la store belastninger på hans undersåtter. Xerxes synes ikke å ha betraktet det som et problem og fortsatte å gjøre som han selv ønsket.

Død

Lite er kjent om de siste årene av Xerxes' liv. Etter nederlaget i Hellas synes han ha trukket seg inn i seg selv og lot seg bli dratt inn i intriger hoffet og haremet hvor han selv ble en spillbrikke. Den greske historikeren Herodotos har kommet med en utledning av disse hvor han til slutt fjernet hele sin brors familie på krav fra dronningen, men i hvilken grad man kan stole på Herodotos' informanter for detaljer er uvisst da historikeren selv ikke kunne studere intrigene og politikken i Persepolis direkte. I henhold til Herodot lot Xerxes sine personlige vakter fungere som dronning Amestris' bødler, og de lemlestet hustruen til broren Masistes: «Hun [Amestris] skar av henne brystene og kastet dem til bikkjene, skar av henne nesen, ørene, leppene og tungen, og sendte henne deretter hjem, fullstendig skamfert.»

Uhyggeligheter av denne karakter var ikke ukjent for perserne. Også i Hellas var perserne villige til ytterliggående grusomheter, som halshogging og spidding av lik, kastrering av unge gutter, og i Xerxes' eget tilfelle, la en far bli flådd og deretter la skinnet bli strukket og dekke setet på den tronen han benyttet. Disse anekdotene sto i kontrast til de greske verdiene av selvbeherskelse, måtehold og rettferdighet.

Etter mishandlingen av hustruen forsøkte broren Masistes å gjøre opprør i Baktria, langt øst i riket, men Xerxes fanget ham inn og fikk ham drept sammen med hans sønner og de menn som deltok. Xerxes' videre byggeplaner ble avbrutt da han selv ble drept i 465 f.Kr., myrdet av sin fremste minister Artabanos (ikke forveksles med Xerxes' onkel av samme navn), antagelig enten vesir eller kommandant av hans livvakter. I attentatet ble Xerxes' sønn Dareios drept. Artabanos var en av de mektigste i hoffet, og hans framgang hadde tilsynelatende sin årsak i at han var populær i de religiøse delene av hoffet, og grunnet intrigene i haremet. Han plassert sju sønner i nøkkelposisjoner og planla å styrte akamenidedynastiet. Det ble forhindret da Xerxes' nest eldste sønn Artaxerxes drepte Artabanos (og antagelig også hele hans familie), tok tronen og overtok sin fars storslåtte byggeprogram i sitt eget navn og for sin egen ære.

En annen variant av detaljene er at Xerxes ble drept av sin mektige vesir som deretter anklaget Xerxes' sønn Dareios for udåden, men Xerxes' andre sønn rykket inn og drepte både Dareios og Artabanos for selv å kunne ta tronen. I henhold til Aristoteles hadde Artabanos drept Dareios først og deretter Xerxes. Da Artaxerxes oppdaget mordene, fikk han drept Artabanos og hans sønner. Deltagende i disse intrigene var hærføreren Megabyzos, som ved å skifte side bidro til at akamenidedynastiet ikke tapte den persiske tronen.

Xerxes' familie og barn

Med dronning Amestris:

• Amytis, hustru av Megabyzos (sønn av Zopyres), satrap av Babylon
• Dareios, den førstefødt, drept i kjølvannet av farens død
• Artaxerxes I, den andrefødte, tok tronen
• Hystaspes, den tredje sønnen, antagelig drept av broren Artaxerxes
• Achaemenes, drept av egyptere
• Rhodogune, datter

Med ukjente hustruer:

• Artarios, satrap av Babylon.
• Tithraustes
• Arsames (eller Arsamenes eller Arxanes eller Sarsamas), satrap av Egypt.
• Parysatis, datter
• Ratashah

Kulturelle beskrivelser

Xerxes er en sentral figur i dramaet Perserne (472 f.Kr.) av Aiskhylos. Perserne fokuserer på det populære greske temaet hybris (overmot) ved å legge årsaken på Persias nederlag på stoltheten til landets konge. Han er også hovedfigur i operaen Serse av den tysk-engelske barokkomponisten Georg Friedrich Händel. Det ble framført i King's Theatre i London den 15. april 1738.

Mordet på Xerxes, henrettelsen av kronprinsen Dareios, og Artaxerxes som tok tronen, er romantisert av den italienske poeten Pietro Metastasio i hans operalibretto Artaserse som første gang fikk musikk av Leonardo Vinci (ikke til å forveksles med Leonardo da Vinci), og siden av andre komponister som Johann Adolf Hasse og Johann Christian Bach.

Senere generasjoners fascinasjon med antikkens Sparta, og i særdeleshet slaget ved Thermopylene, har ført til at Xerxes har blitt portrettert i en rekke populærkulturelle verker, ofte i et negativt lys, fra usympatisk til fullstendig stormannsgal. Han ble eksempelvis framstilt av David Farrar i spillefilmen De 300 spartanere fra 1962 hvor han ble framstilt som en grusom, stormannsgal despot og dårlig hærfører. Den grafiske romanen eller tegneserien 300 (1998) av Frank Miller, og tilsvarende i filmatiseringen av denne i 300 (2007) hvor han ble framstilt av den brasilianske skuespilleren Rodrigo Santoro, var han portrettert som en mektig gudekonge. Dette portrettet var kontroversielt, særlig i Iran.

Gore Vidal, i hans historiske roman Creation (1981), beskrev framveksten til akamenidedynastiet, særlig Dareios I av Persia, og presenterte livet og døden til Xerxes. I Vidals versjon av perserkrigene skiller seg fra den tradisjonelle framstillingen til greske historikere, og er fortalt via den fiktive figuren Cyrus Spitama, halv gresk, halv persisk, og sønnesønn av profeten Zarathustra (eller Zoroaster). Takket være denne familieforbindelsen vokser han opp ved det persiske hoffet etter mordet på Zarathustra og blir barndomsvenn med Xerxes, og senere en diplomat som ble sendt til India og deretter til hellas, og som således har tilgang til mange av de ledende historiske figurene fra perioden.

Litteratur

Antikke kilder

• The Sixth Book, Entitled Erato i Historier av Herodot.
• The Seventh Book, Entitled Polymnia i Historier av Herodot.

Moderne kilder

• Barkworth, Peter R. (1993): «The Organization of Xerxes' Army» i: Iranica Antiqua 27, s. 149–167. doi:10.2143/ia.27.0.2002126.
• Boardman, John; al., et (1988): The Cambridge Ancient History V. Cambridge University Press. ISBN 0-521-22804-2.
• Boyce, Mary: «Achaemenid Religion» i: Encyclopaedia Iranica 1. Routledge & Kegan Paul.
• Dandamaev, M. A. (1989): A political history of the Achaemenid empire. Brill Publishers. s. 373. ISBN 90-04-09172-6.
• Dandamayev, M. A (1999): «Artabanus» i: Encyclopædia Iranica. Routledge & Kegan Paul.
• Frye, Richard N. (1963): The Heritage of Persia. Weidenfeld and Nicolson. s. 301. ISBN 0-297-16727-8.
• Gershevitch, Ilya; Bayne Fisher, William; A. Boyle, J. (1985): The Cambridge History of Iran 2. Cambridge University Press. ISBN 0-521-20091-1.
• Macaulay, G. C. (2004): The Histories. Spark Educational Publishing. ISBN 1-59308-102-2.
• McCullough, W. S.: «Ahasuerus» i: Encyclopaedia Iranica 1. Routledge & Kegan Paul.
• Schmeja, H. (1975): «Dareios, Xerxes, Artaxerxes. Drei persische Königsnamen in griechischer Deutung (Zu Herodot 6,98,3)» i: Die Sprache 21, s. 184–188.
• Schmitt, Rüdiger: «Achaemenid dynasty» i: Encyclopaedia Iranica 3. Routledge & Kegan Paul.
• Schmitt, Rüdiger: «Atossa» i: Encyclopaedia Iranica 3. Routledge & Kegan Paul.
• Shabani, Reza (1386 [Iransk kalender AP]): «Khshayarsha (Xerxes). What do I know about Iran?» No. 75 (på persisk). Cultural Research Burreau. s. 120. ISBN 964-379-109-2.
• Shahbazi, A. Sh.: «Darius I the Great» i: Encyclopaedia Iranica 7. Routledge & Kegan Paul.