Hopp til innhold

Yngre dryas-teorien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Yngre dryas-teorien er en arkeologisk teori om hva som motiverte overgangen til jordbruk – den såkalte neolittiske revolusjonen.

Arkeologene A. M. T. Moore og G. C. Hillman (1992), med bidrag fra Ofer Bar-Yosef og R. H. Meadow (1995) peker på at det varme klimaet i starten av holocen førte til en spredning av vitale dyre- og plantearter nordover i den fruktbare halvmåne, og at det påfølgende tørre og kalde klima i yngre dryas inntraff en matvarekrise som tvang de økte befolkningene til å intensivere husdyrhold og dyrking.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ A. M. T. Moore og G. C. Hillman, «The Pleistocene to Holocene transition and human economy in Southwest Asia: The impact of the Younger Dryas», i American Antiquity 57, 1992, side 482-494.