Indre Eidsfjord og Straumen, i finværet

Woho! Padlesøndag og sannelig ble det knallvær! Padlevarsel til klubben ga ikke allverdens respons, utover flere som vil padle i påsken, men vi ble nå tre stykker i hvert fall. Det var jo tre ganger så mange som om jeg hadde padlet alene, så det får være suksess. :) Her er vi klare ved Rækøya, for der visste vi at det kom til å være isfritt og plass å parkere bilene. Det har kommet så pass med snø i det siste at det har litt å si dessverre.

Ulf hadde oppdaget på morran at han hadde et reparasjonsprosjekt han må i gang med etter uværene, så han måtte i lånekajakk i dag. Heldigvis så det bare ut til å være i gelcoaten, så det skal ikke være allverdens vanskelig å fikse, det bare må gjøres. Her ser vi forresten Ræka i bakgrunnen, fra denne vinkelen ser den ganske spiss ut. 

Plan A i dag var at vi skulle padle til 10 på skjæret-posten ved Straumen like forbi Håkabogen, og så samle Indre Eidsfjord på vei til eller fra. Men siden det var så tidlig på året skulle terskelen være lav for å legge turen litt kortere og heller bare samle den sistnevnte, dersom noen merket at de hadde dårlig padleform for dagen.

Her har vi kommet til Indre Eidsfjord-posten, som dokumenteres. Det er en liten og ordinær holme, men i dag var den ganske spesiell!

Det kom nemlig ei ørn susende forbi oss da vi hadde kurs mot holmen, og jammen valgte den å sette seg der. Ikke bare det, men den ble sittende også. Så nær er det sjelden man kommer, som denne her. Jeg ble nesten litt bekymret, så nært var det, men den så jo helt ok ut da den kom seilende, så den var nok bare ikke så nervøs av seg i dag.

Her har vi kommet så langt at fasongen på fjellet har endret seg, nå har det mer tverrfasong. Det er nok denne som har gitt det navnet. 

Strålende padleføre. Det var en skikkelig fin dag for tur, her ser vi etter et sted å gå i land en snartur for å se på et par pedaler. Når noe blir vondt eller ubehagelig i en kajakk så kan det være lurt å prøve å få gjort noe med det så snart som mulig, før vondten får satt seg og fortsetter å være vond uansett hva man gjør.  

Det kunne virke som at ungdommens føtter var blitt litt lengre siden forrige tur for noen måneder siden, og det er jo ikke helt usannsynlig. Det skal ikke nødvendigvis så mye til før ting kan endre seg, sånn at man må justere litt. Resten av turen gikk helt fint, så både diagnose og medisin virket å være riktig. 

Her har de voksne fått en fiks idé, ungdommen tar en relax i kajakken mens vi er oppe på land og rekognoserer. På dette stedet har jeg nemlig tenkt tidligere, at det kunne kanskje vært noe å dra over på land istedenfor å padle rundt, og nå lå det jo snø. Da er det enda mye lettere å dra kajakken på land, så hvis jeg noengang skulle gjøre det så var det antagelig nå. Det ligger passe med snø for å dra, samtidig som den ikke er veldig dyp å grynne i.

Joda, det ble oversleping på land. Tracket fra turen viser vel at det ikke var allverdens å spare på det, men det ble nå litt variasjon fra de andre gangene man padler denne ruta. Så er det nå litt skøy med slike «stunts», også. 

Siden vi kom over innerst i bukta, så kom vi jo også forbi denne brygga, som stort sett står ute i vannet. Det er ganske kult da.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Særlig kult at det gikk fint an å komme gjennom under den, så klart.

Her passerer vi Håkabogen, og er straks framme ved Straumen. Like før vi kom hit så oppdaget vi små brune klumper på vannflata, som tydelig svømte bortover. Lurte først på om det kunne være mink med små unger, men det viste seg da de kom på land å være en liten oter. Den så bare litt annerledes ut under svømming enn de som oftest gjør. Den var også tydelig mindre enn en vanlig, voksen oter.

Ved Straumen var det flo da vi kom fram. 

Jeg ble skikkelig lurt av det jeg så innover Straumen, der det lå speilblankt vann, is og snø, jeg syntes det så ut som det gikk kjempelangt ned til innsiden. At straumen gikk for full fart innover – men tvertimot var det omtrent straumstille. Skikkelig pussig synsbedrag. 

Vi gikk i land litt bortenfor Straumen, og fikk oss en god pause før returen, med varm mat og drikke. 

På returen fikk vi se en skarv på ganske nært hold, men den var dessverre for kjapp til å få bilde av. Men det var ganske kult, det er stilige fugler. 

På hjemveien fikk vi bittelitt vind delvis i ryggen, akkurat sånn at det ble et halvt hakk artigere å padle. Det skal ikke så mye til før det blir litt hjelp.  

Den siste kilometeren ble tung for armer som ikke hadde padlet siden i fjor, men nå er nok kroppen i gang for året, tenker jeg. Virkelig flott påsketur dette her!

17. mai på Hamarøya - Storsvakollen

Wenche vant straumpadlekurs på Vinterpadletreffet i 2024, og skulle ta med seg meg. Så 17. mai-helgen hadde vi booket oss inn på Hamarøya. Riktignok ikke for straumpadlekurset, for det var blitt avlyst, men vi beholdt bookinga på hytta og dro av gårde med kajakker på taket og annet turutstyr i bilen, for ei turhelg uansett. Værmeldinga var litt suspekt, men det var i hvert fall flott på 17. mai!

Vi var egentlig litt sent ute i forhold til de andre som skulle til Hamarøya. Det var imidlertid fordi jeg var ganske sliten, så vi stresset ikke men kjørte med god tid til ferga, så det ble en softis på fergeleiet, blant annet.

Dermed var de tidlig klart at vi ikke kom til å bli med de andre på dagens padletur, så da vi fant ei turløype som ifølge internett'n skulle være både lett og fin, så stoppet vi og gikk heller en tur til fots. 

Første stopp var en liten avstikker, antagelig ei sånn kjempelett-løype som lokale bruker når de bare skal ha seg en ytterst kjapp tur. Men det var jo fint her, da. Furuskog e fine greier, det er jo det jeg liker med Hamarøya.

Sånn som denne her for eksempel, viltvoksende bonsai-furu. Ekstremt kul, spør du meg. (I og med at dette er min blogg, så er det faktisk fasiten at den er det, he he.)

Helt oppe ved Storsvakollen så fant vi også furuer som var store nok til å klatre i dem. Kule de også. 

Til og med på nært hold! Skikkelig fine mønstre på furuer, og farge.

Turen nedover var selvfølgelig av den lette sorten. I solskinnet ble den litt fuktige steinen skikkelig glinsende kul. Nesten som at vi gikk på en sølvsti nedover, slå den du. (Ok, en gullsti hadde vel vært enda mer stas, men dog.)

Etterpå fant vi frem til campingplassen vi skulle bo på, og traff flere av de andre. De hadde visst hatt en helt fantastisk tur på yttersida den samme dagen. Det var forresten ikke så verst på campingen heller, som vi ser. Selv om hytta var av den enkle sorten. Den fungerte utmerket til å sove i likevel. 

Silsandholmen og Lille Skjervøya

Fint vær, men vinden var litt annerledes enn jeg trodde, så plan A ble byttet ut med plan B. Jeg satte ut fra båthavna i Sandnes, for å padle i hvert fall til Silsandholmen og Holmsnesøya, men kanskje også til Skjervøyan. Det er jo en post på Lille Skjervøya, som jeg gjerne også ville samle på samme turen, om mulig.

Jeg hadde knapt kommet meg ut av småbåthavna før naturopplevelsene begynte. Det satt lite ørn langs fjæra da jeg kjørte, så de har nok begynt hekkingen. Men like bortenfor båthavna satt denne i toppen av et tre. Det er ganske uforståelig hvordan en så stor fugl klarer å sitte i ro på så tynn kvist, og beite på knopper. Det ser helt naturstridig ut, akkurat som om de har fått opphevet tyngdekraften på noe vis?

Det var litt vind imot i dag, men ikke sånn at det ble tungt å padle. Den var heller ikke så kald og sur som vintervinden har vært. Det var rett og slett litt vårlig i dag. Så vårlig at jeg hadde tatt sommerhjelmen.

Sånn parkerer man på sandstrand! Da slipper man både sand i skoene, og på kajakken. Jeg gikk nemlig en liten tur på land her, for det var en stund siden sist nå. Jeg fant spor etter oter, noen ferske også, men klarte ikke å finne noe sted den pleier å gjemme seg. Men en fast spiseplass, det tror jeg den har her. 

Derfra gikk turen videre til Holmsnesøya, der Wenche og jeg var på overnattingstur sist sommer. I dag var det langt fredeligere, fuglene der har ikke begynt hekkinga ennå. Fint sted, men nå hadde jeg sett at det ikke var allverdens med verken tungsjø eller vind, så jeg padlet videre for å sikte på Skjervøyan.

Men først måtte jeg ta bilde av et pålitelig vårtegn. 

Gåsa er nemlig kommet! Disse her satt i tydelig profil mot himmelen, nesten som at de ba om å bli fotografert. Foreløpig er det imidlertid bare grågås jeg har sett, de store flokkene med hvitkinngås og kortnebbgås har jeg ikke sett noen av ennå. Men nå må de være like rundt hjørnet, tror jeg.

Ved enden av Holmsnesøya fikk jeg bekreftet at det var rolige nok forhold til å sette kursen videre utover. Sannelig skulle jeg få samlet begge postene i dag, det hadde jeg egentlig ikke trod da jeg satte ut. Kult! Men jeg kjente dessverre godt at padleformen er i vintermodus – altså ganske begredelig. Det må padles mer fremover, det er helt klart. 

Vel framme ved posten merket jeg at jeg var blitt sulten. Så jeg tok turen i land og laget meg litt varm mat før jeg tok fatt på returen. Fin liten plass, dette. 

Jeg var egentlig forberedt på at jeg kunne bli nødt til å legge returen en annen vei, hvis vinden tok seg opp. Men det slapp jeg, for det ble fine forhold der også på returen. Et par plasser bygger sjøen seg litt opp, men det er ikke så mye at det blir et problem når det er så lite tungsjø. Lite trøkk i sjøen i dag.

Fint lys ble det også!

På returen kom jeg akkurat over ved Silsandholmen, så jeg fikk tatt snarveien.

Det var i grunnen greit, for siden jeg hadde vært en tur på land og laget meg mat, så var jeg senere tilbake enn jeg hadde tenkt. Så jeg padlet korteste vei. 

Tilbake ved småbåthavna ble jeg møtt av en gjeng hestehov som jeg ikke hadde lagt merke til da jeg satte ut. De er jo veldig tidlig ute på våren, så de var blitt en hel gjeng allerede. Jeg var veldig spent da jeg skulle være kajakken opp til bilen, på hvordan ryggen hadde tålt skulderbæring før turen og halvannen mils padling. Det gikk aldeles strålende, så da har jeg omsider blitt merkbart bedre! Hurra! 

Teistpollen midtvinters! Går det an?

Å sette kursen mot Teistpollen om vinteren er nesten dømt til å mislykkes, men siden jeg allerede hadde mislyktes med plan A (finne et sted å parkere og sette ut et annet sted) så gjorde jeg det likevel. Det er bra båthavn i Skjellfjorden, der man bare kan vippse en liten avgift og så er det alles gut at man står parkert der. I kontrast til en del andre båtforeninger, som heller vil være bobilparkering enn parkering for folk som vil bruke havet. Nok om det, her er jeg på vei ut Skjellfjorden, akkurat i tide til flott lys.

Det hadde nok vært helt fantastisk flott å padle på yttersida denne dagen, lysmessig, men sørvesten varierte veldig i styrke så det var ikke så aktuelt nå på vinteren. Innaskjærs er ikke vindstyrken like nøye.

Her har jeg satt ut før, men denne dagen var det ikke mulig å få parkert. Like greit egentlig, for det er et helsikes liv å få kajakken opp igjen den skråninga. 

En gang jeg padlet her i området så ble jeg overrasket av et ekstrem kraftig vindkast. Det var rundt her et sted, for det kom vind på langs av fjorden, og så samtidig over skaret til venstre her. Så møttes vinden og da skjedde det noe sprøtt. Men i dag var det fine forhold, selv om det kom en og annen rosse. Det var ikke i nærheten av den samme styrken, og det var nok bedre vindretning også.

Kult lite bygg, som har steinmurt vegg her. Ble dessverre litt på avstand, og lyset hadde begynt å bli dårlig. Jeg var fryktelig seint ute, siden jeg hadde gitt opp og egentlig var på vei hjem, da jeg plutselig stoppet satte ut.

Jeg skulle mot lyset, Teistpollen blir rett nedenfor der. Så jeg måtte med andre ord krysse fjorden. Siden det er kjedelige greier når det er så lite bølger, så valgte jeg å padle inn til der fjorden er smalest, og krysse der.

Det gikk helt fint, og til min halvstore overraskelse så møtte jeg ingen is i åpningen. Jeg padlet innover, og rundt her har det begynt å bli klart at jeg kommer faktisk til å komme meg helt inn til posten – midtvinters! Jeg har måtte snu grunnet isforhold så mange ganger at jeg ikke vet hvor mange en gang. Så dette var overraskende!

Hit, men så kom jeg ikke lenger. Men nå var jeg helt inne ved posten, faktisk. Det lå bare is helt innerst, så dette mildværet må virkelig ha gjort susen – og vinden har kanskje fraktet isen ut av pollen etter hvert som den har brukket opp, også. Det var jo faktisk 7–9 grader denne dagen, altså som en relativt vanlig sommerdag med gråvær.

Her fikk jeg bekreftet det som ante meg da jeg satte på den nye luka til skottet bak setet. Den er både glatt og stiv, og helt umulig for meg å få opp når jeg sitter i kajakken. Det har ikke skjedd før når jeg har byttet ut tidligere, så det er ganske irriterende. Det skal faktisk ikke være noe problem å få opp denne luka. Minuspoeng til Valley der altså. Det er for dårlig.

Returen gikk i skumring, så den er det lite bilder fra, men den foregikk da også ganske så midt utpå fjorden, for å få maks ut av medvinden.

Den forbaskede GPSn logget ikke en eneste meter før den slo seg av. Den tåler ikke å bare bli slått på, rett og slett. Hvis ikke jeg gjør noe i menyene så slår den seg visst bare rett av igjen ser det ut for, jeg testet nemlig tre ganger etterpå, og det samme skjedde. Men ruta var noe sånt som på bildet her. Snirkling langs land mens det var høvelig lyst, kortere vei da mørket begynte å komme.

Ikke så langt eller veldig spennende, men det ble nå litt padling for ryggen og frisk luft samtidig. Det var langt bedre enn å bare kjøre rett hjem igjen, som jeg først var i ferd med. Får være fornøyd med dét.