Marfans syndrom

Tilstanden forekommer hos om lag én av 20 000 personer og er like vanlig hos kvinner og menn. Forekomsten er imidlertid usikker fordi ikke alle med syndromet blir diagnostisert, kriteriene for diagnosen har forandret seg, og det finnes andre bindevevssykdommer som kan forveksles med Marfans syndrom. En sykdom som likner, er bindevevssykdommen Loeys-Dietz' syndrom. Først i 2004 ble det oppdaget at Loeys-Dietz' syndrom er en egen tilstand med andre genetiske årsaker enn Marfans syndrom.

Marfans syndrom skyldes en sykdomsgivende variant i genet FBN1, som inneholder oppskriften på kroppens produksjon av bindevevsproteinet fibrillin type 1 (fibrillin-1). Fibrillin er en del av bindevevet i mange organer i kroppen, og i tillegg til i skjelettet, øynene, huden og hovedpulsåren (aorta) finnes det blant annet i sener, ledd og hinner i kroppen. Den sykdomsgivende varianten gjør at bindevevsfibrene blir svake fordi det dannes for lite eller unormalt fibrillin-1. I de fleste tilfellene er varianten nedarvet fra en av foreldrene, men hos om lag 25 prosent er den nyoppstått hos pasienten.

Arvegangen er autosomal dominant, noe som innebærer at det vil være 50 prosent sannsynlig at pasientens barn arver sykdommen. Ordet autosomal betyr at sykdomsgenet sitter på ett av kromosomene som ikke er X eller Y. Dominant betyr at man bare trenger én slik variant for å få sykdommen.

En sykdomsgivende variant i FBN1 er verken nødvendig eller tilstrekkelig for å få diagnosen Marfans syndrom. Det blir påvist en sykdomsgivende variant i FBN1 hos mer enn 95 prosent av dem som oppfyller de diagnostiske kriteriene for syndromet. Det er likevel ikke gitt at enhver sykdomsgivende variant i FBN1 gir Marfans syndrom. Ulike sykdomsgivende varianter i FBN1 (allelisk heterogenitet) kan gi åtte forskjellige arvelige bindevevssykdommer. Likevel, i en familie med Marfans syndrom er det denne sykdommen man vil få om man arver familiens variant.

Sykdomstegn utvikler seg vanligvis med årene. Derfor sies det at man kan «vokse seg inn i diagnosen». Bare enkelte har uttalte symptomer fra fødselen, da oftest fra bevegelsesapparatet.

For å diagnostisere Marfans syndrom brukes de internasjonale diagnostiske kriteriene som ble vedtatt av en ekspertgruppe i den belgiske byen Gent i 2010 (Gent-II-kriteriene). Kriteriene baserer seg på både kliniske og bildediagnostiske funn i tillegg til undersøkelse av genet FBN1. Det blir påvist en sykdomsgivende variant i FBN1 hos mer enn 95 prosent av dem som oppfyller kriteriene, men et genfunn er verken nødvendig eller tilstrekkelig for å få diagnosen.

Det er vanlig at personer med Marfans syndrom blir diagnostisert fordi en av deres nære slektninger har syndromet. Ved symptomer som gir mistanke om at de har eller er i ferd med å utvikle syndromet, kan legen som bekrefter symptomene bestille den genetiske undersøkelsen. Personer som ennå ikke har symptomer, men som ønsker å få vite om de har arvet den sykdomsgivende varianten, henvises til en avdeling for medisinsk genetikk der de kan få den genetiske veiledningen som er lovbestemt før prediktiv genetisk testing. Unge mennesker som får påvist en sykdomsgivende variant i FBN1 oppfyller ofte ennå ikke de diagnostiske kriteriene, men vil vokse seg inn i diagnosen med årene. Så lenge en person kun har positiv gentest, men ikke oppfyller kriteriene, har personen ikke diagnosen.

Genetiske syndromer kan diagnostiseres av den legen som har pasienten til diagnostikk eller behandling av et symptom. En del personer blir gentestet og får bekreftet diagnosen Marfans syndrom i forbindelse med besøk hos øyelege. I noen familier blir Marfans syndrom påvist etter et uventet dødsfall der obduksjon viste at dødsårsaken var sprekkdannelse av aorta.

Mange mennesker som er uvanlig høye får høre at de kan ha Marfans syndrom, noe som ofte er feil. Selv om personer med Marfans syndrom ofte er høye, gjelder det ikke for alle med syndromet. Forholdet mellom lengden på lemmene og høyden samt formen på brystkassen og ansiktstrekkene er bedre tegn.

Personer med Marfans syndrom tilbys vanligvis årlige kontroller med ultralydundersøkelse og/eller CT-undersøkelse av aorta i brystkassen for å måle aortas diameter. Ved utvidelse kan det tilbys en operasjon som kan forebygge rift- (disseksjon) eller sprekkdannelse (ruptur) av aorta.

Forventet levetid ved Marfans syndrom har lenge vært redusert, men forventes å bli bedre på grunn av forbedret genetisk diagnostikk, bildediagnostikk, blodtrykksbehandling og kirurgiske metoder.

Tilstanden er oppkalt etter den franske barnelegen Antoine Bernard-Jean Marfan (1858–1942), som beskrev en seks år gammel jente med tegn på tilstanden i 1906. Det er tvilsomt om Marfans pasient faktisk hadde det vi i dag kaller Marfans syndrom. Det har også vært antatt at den amerikanske presidenten Abraham Lincoln og den italienske fiolinisten Niccolò Paganini hadde Marfans syndrom, men heller ikke dette er bekreftet.

• medisinsk genetikk
• bindevevssykdommer