influensavirus

Influensavirus klassifiseres i fire hovedtyper:

• Influensa A-virus (IAV): Infiserer både mennesker og dyr, inkludert fugler, svin og hester. Det er denne typen som er ansvarlig for de fleste pandemier, da den gjennomgår store genetiske endringer.
• Influensa B-virus (IBV): Infiserer hovedsakelig mennesker og forårsaker sesonginfluensa. IBV er mindre variabel enn type A og deles inn i to genetiske linjer: Victoria- og Yamagata-linjen.
• Influensa C-virus (ICV): Infiserer mennesker og enkelte dyrearter. Sykdomsbildet er vanligvis mildt, og ICV har liten epidemiologisk betydning.
• Influensa D-virus (IDV): Påvist hos storfe og svin, men har ikke vist seg å forårsake sykdom hos mennesker.

Influensavirus infiserer vertsceller gjennom følgende trinn:

1. Binding og opptak: HA-proteinet binder seg til sialinsyrer på vertscellens overflate, noe som fører til endocytose av viruspartikkelen.
2. Uncoating: Virusets genetiske materiale frigjøres i cellens cytoplasma.
3. Kjernetransport og replikasjon: RNA-genomet transporteres inn i cellekjernen, hvor virusets polymerasekompleks starter replikasjon og transkripsjon av virusets RNA.
4. Proteinsyntese: Virale proteiner syntetiseres i cytoplasmaet og transporteres til cellekjernen for videre virusmontering.
5. Frigjøring av nye viruspartikler: Nye virioner settes sammen og frigjøres ved knoppskyting, en prosess som involverer NA for å hindre re-binding til vertscellen.

Influensavirusenes genetiske fleksibilitet skyldes to hovedmekanismer:

• Antigendrift: Små, gradvise mutasjoner i HA- og NA-genene som fører til endringer i virusets antigenstruktur. Dette er hovedårsaken til de årlige variasjonene i sesonginfluensa og behovet for årlig oppdatering av vaksiner.
• Antigenshift: En plutselig, større endring som oppstår når to forskjellige influensavirus infiserer samme vert og bytter genetiske segmenter. Dette kan resultere i nye subtyper som befolkningen har liten immunitet mot, og kan føre til pandemier.

Influensa spres hovedsakelig via dråpesmitte, men kan også overføres gjennom kontakt med kontaminerte overflater. Inkubasjonstiden er 1–4 dager.

Symptomene inkluderer feber, muskelsmerter, hodepine, sår hals, hoste og nesetetthet.

De fleste tilfeller er milde, men alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse og organsvikt kan forekomme, spesielt hos eldre, små barn og personer med underliggende helseproblemer.

Den mest effektive forebyggingen er vaksinasjon. Influensavaksiner oppdateres årlig for å matche de sirkulerende virusstammene. Anbefalinger inkluderer:

• Inaktivert influensavaksine (IIV) – administreres intramuskulært.
• Levende svekket vaksine (LAIV) – nesespray, særlig for barn.

Andre forebyggende tiltak inkluderer god håndhygiene, bruk av munnbind i epidemiske perioder og isolering av syke.

Influensaviruset har forårsaket en rekke pandemier opp gjennom historien, deriblant:

• spanskesyken (1918–1919, H1N1): mellom 50 og 100 millioner dødsfall.
• asiasyken (1957–1958, H2N2): om lag 1–2 millioner dødsfall.
• hongkongsyken (1968–1969, H3N2): om lag 1–4 million dødsfall.
• svineinfluensa (2009, H1N1pdm09): moderat pandemi, men høy smittsomhet.

Influensa er en betydelig global helsetrussel, med millioner av sykdomstilfeller og hundretusenvis av dødsfall årlig. WHO overvåker influensavirus gjennom Global Influenza Surveillance and Response System (GISRS) for å oppdage nye virusvarianter tidlig og tilpasse vaksiner.

Forskning dreier seg blant annet om utvikling av universell influensavaksine, som kan gi bred beskyttelse mot flere subtyper, utvikling av nye antivirale midler (som polymerasehemmere og monoklonale antistoffer), forbedrede diagnostiske metoder, og zoonotisk overvåkning, som identifisering av nye influensavirus hos dyr for å forhindre overføring til mennesker.

• influensa
• influensavaksine
• virus
• spanskesyken