plasmacytom

Plasmacytomer er sjeldne, anslagsvis sju prosent av hyppigheten av myelomatose. Det oppdages 10–20 nye tilfeller av plasmacytom i Norge hvert år. Pasientene er ofte noe yngre enn ved myelomatose. Sykdommen er dobbelt så hyppig hos menn som hos kvinner.

Symptomer vil for plasmocytom i benvev være smerter, eventuelt «spontane» benbrudd, mens plasmacytom i bløtvev vil arte seg som hevelse, eventuelt organforstyrrelse på grunn av lokal vekst.

Diagnosen stilles ved mikroskopi og eventuelt spesialfarging av biopsi (vevsprøve). Man vil alltid gjøre benmargsundersøkelse og billeddiagnostikk for å se om plasmacytomet bare er en lokal manifestasjon av myelomatose. Hos om lag 30 prosent av pasientene kan man påvise en unormal mengde av immunglobulin i blodserum eller urin, tilsvarende såkalt monoklonalt protein ved myelomatose.

Behandling vil være kirurgisk fjerning (hvis mulig), vanligvis kombinert med lokal strålebehandling omkring plasmacytomet. Hvis det er tegn til spredning (myelomatose), vil pasienten oftest få behandling med cytostatika (cellegift) kombinert med strålebehandling mot plasmacytomet.

Prognosen er god for lokaliserte plasmacytomer i bløtvev. Mer enn 80 prosent av pasientene er uten tegn til tilbakefall etter ti år. Ved lokalisert plasmacytom i benvev lever cirka halvparten av pasientene etter ti år, men de fleste utvikler før eller siden spredning i form av myelomatose, og dør til sist av dette.

Risikoen for tilbakefall er avhengig av om man finner klonale plasmaceller i benmargen eller ikke. Hvis man ved flowcytometri ikke finner tegn til dette, vil de fleste unngå tilbakefall, også ved plasmacytomer i benvev.

• myelomatose
• benmargen