spiseforstyrrelser – Store medisinske leksikon

Spiseforstyrrelser kjennetegnes av at tanker og atferd knyttet til mat og vekt begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten. En spiseforstyrrelse gjør at man har problemer med å forholde seg til mat, men også til egne tanker og følelser.

Faktaboks

Etymologi: fra engelsk eating disorders
Også kjent som: anoreksi, bulimi, overspisingslidelse

Å ha en spiseforstyrrelse innebærer å være overopptatt av kropp, vekt og utseende, og føle seg styrt av slike tanker og følelser. Et slikt forhold til mat og kropp kan forstås som uttrykk for en måte å håndtere kaotiske, overveldende og/eller vanskelige følelser på, noe som omtales som affektregulering i faglitteraturen. Det betyr at spiseforstyrrelser – forholdet til mat, kropp og vekt – er en måte å håndtere og regulere vanskelige følelser på. Dette er spiseforstyrrelsens funksjon.

Tegn på spiseforstyrrelser

Det å bry seg om og være opptatt av kosthold, trening og kropp, er ikke i seg selv et tegn på at man har en spiseforstyrrelse. Det er når tanker, følelser og atferd knyttet til mat, kropp og utseende overskygger alt annet og ødelegger livskvaliteten og fungeringen i hverdagen, at tilstanden er en spiseforstyrrelse. Eksempler på redusert fungering er for eksempel når man ikke lenger greier å gå på skolen, studere, være i en jobb.

Vanlige tegn på at en person lider av spiseforstyrrelser er ifølge interesseorganisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser:

Vekttap eller vektoppgang
Overopptatthet av vekt og kropp
Stress og skyldfølelse etter å ha spist
Utvikling av unormale spisevaner, som å unngå måltider eller visse mattyper, eller innta store mengder mat
Trening preget av stress og tvang
Forakt for egen kropp, fasong og utseende
Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker

Tre hovedtyper spiseforstyrrelser

Det finnes tre hovedtyper spiseforstyrrelser, og som er beskrevet i DSM som henholdsvis anoreksia nervosa, bulimia nervosa og overspisingslidelse.

Anoreksi

Anoreksi er å begrense hva man spiser og hvor mye man spiser. En person som kan diagnostiseres med anoreksi, eller anoreksia nervosa, vil typisk gi uttrykk for sterk motstand mot det å opprettholde kroppsvekt som er normal for høyde og alder, og vil typisk ligge under 85 prosent av forventet vekt. Videre kjennetegnes anoreksi av en intens frykt for å legge på seg, selv ved undervekt. Ofte følges tilstanden av kroppsbildeforstyrrelse, det vil si en forstyrret eller feilaktig opplevelse av kroppens størrelse og form. Det er vanlig ved anoreksi å benekte at vekttapet er alvorlig. Det alvorlige vekttapet fører for jenter og kvinner til tap av menstruasjon. Selvfølelsen er sterkt knyttet til vekt og utseende.

Det finnes en ikke-bulimisk (restriktiv) type anoreksi, hvor personen ikke har episoder med overspising, samt en bulimisk type (ikke-restriktiv), kjennetegnet av gjentatte episoder med overspising. De fleste som har anoreksi beholder altså maten, mens noen kaster opp dersom de synes de har spist for mye. Mange overdriver løping eller andre måter å forbrenne kalorier på.

Bulimi

Bulimi kjennetegnes av gjentatte episoder overspising, som karakteriseres av både:

at man innenfor en bestemt tidsperiode (for eksempel to timer), spiser en betydelig større mengde mat enn hva som regnes som naturlig, og
at man har en følelse av mangel på kontroll over spisingen denne perioden, for eksempel en følelse av at man ikke greier å stoppe å spise eller kontrollere hvor mye man spiser.

Videre kjennetegnes bulimi av kompenserende atferd for å hindre vektøkning, som for eksempel selvpåført oppkast, misbruk av avføringsmidler og vanndrivende midler, periodevis faste og overdreven trening. Bulimikere er som oftest normalvektige.

For å tilfredsstille kriteriene for diagnosen bulimia nervosa i DSM-V må overspisingen og den kompenserende atferden ha en viss hyppighet og varighet, som er i gjennomsnitt én gang i uken i tre måneder.

Som for anoreksi, er selvfølelse ved bulimi sterkt knyttet til vekt og kropp.

Overspisingslidelse

Overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte episoder overspising uten kompenserende eller vektregulerende atferd. Episodene forekommer jevnlig, men preges av en mer generell tendens til å overspise. I DSM-V beskrives følgende kriterier og kjennetegn ved overspisingslidelse:

Gjentatte episoder overspising. En episode overspising kjennetegnes av både;

at man innenfor en bestemt tidsperiode (for eksempel innenfor en to-timers periode), spiser en mengde mat som er betydelig større enn hva de fleste ville spise innenfor en lignende tidsperiode under lignende omstendigheter.
en følelse følelse av mangel på kontroll over spisingen underveis i episoden (for eksempel en følelse av å ikke greie å stoppe og spise, eller kontrollere hva en spiser).

Videre kjennetegnes overspisingsepisodene av tre (eller flere) av følgende:

Å spise mye hurtigere enn normalt
å spise til en er ukomfortabelt mett
å spise store mengder mat uten å være sulten
Å spise alene fordi man er skamfull over hvor mye man spiser
å føle seg avskyelig, deprimert eller skyldig.

Videre er det betydelig lidelse knyttet til overspisingsepisodene. Overspisingen skjer, i gjennomsnitt, minst én gang i uken i tre måneder, for å tilfredsstille kriteriene i DSM-V. Overspisingen er ikke forbundet med gjentatte kompenserende metoder, som ved bulimi, og vil ikke inntreffe i et bulimisk eller anorektisk sykdomsforløp.

Andre spesifiserte ernærings- eller spiseforstyrrelser

I tillegg til de tre hovedtypene spiseforstyrrelser, finnes Andre spesifiserte ernærings- eller spiseforstyrrelser. Disse er 'atypisk anoreksia nervosa', 'bulimia nervosa med lav frekvens og/eller begrenset varighet', 'overspisingslidelse med lav frekvens og/eller begrenset varighet', purging disorder, og 'nattlige spiseepisoder' (night eating syndrom).

Forekomst

Det er store variasjoner i forekomsttall, men man kan med sikkerhet si at spiseforstyrrelser er den største psykiske lidelsen blant jenter i alderen 13–25 år. Mellom åtte og ti prosent av denne gruppen har et alvorlig matmisbruk. Nær 50 000 norske kvinner mellom 15 og 45 år har til enhver tid en alvorlig og behandlingstrengende spiseforstyrrelse.

Forekomsten av anoreksi angis til cirka 0,5 prosent, bulimi 1–2 prosent og overspisingslidelse til 2–3 prosent. Tallene varierer mellom ulike studier, og forekomsten varierer med valgt diagnosesystem, da DSM-5-kriteriene øker andelen med anoreksi og bulimi.

Den høyeste forekomsten av anoreksi finnes blant jenter i aldersgruppen 15–19 år, som står for om lag 40 prosent av alle identifiserte tilfeller. Selv om spiseforstyrrelser også er utbredt blant menn, er kvinner som lider av AN i klart flertall. Studier viser at andelen anoreksi for dem som søker behandling er omtrent 10:1 mellom kvinner og menn. Samme kjønnsfordeling viser seg også når det gjelder bulimi, altså at én av ti som får behandling for lidelsen er menn, ni av ti er kvinner.

Når det gjelder overspisingslidelse så viser studier at også denne varianten av spiseforstyrrelser forekommer hyppigere hos kvinner, men kjønnsforskjellen er her mindre, og viser at dobbelt så mange kvinner som menn rammes. Forekomsten i USA er funnet å være 1,6 prosent for kvinner og 0,8 prosent for menn. For såkalte subkliniske spiseforstyrrelser, eller spiseforstyrrelser som ikke tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse, er utbredelsen på hele 5,4 prosent av befolkningen.

Spiseforstyrrelsers utbredelse (faktiske tilfeller i populasjonen på et bestemt tidspunkt) varierer med kultur, med alder og med kjønn. Forekomst av eksempelvis anoreksi blant kvinner varierer fra høyest andel i Europa, med en andel på 1–4 prosent blant unge kvinner, til 0,01 prosent i Afrika. Samme tendens finner vi når det gjelder bulimi, men her oppgis andelen i Asia (Kina og Japan) å være høyere (2,3–3,0 prosent). For overspisingslidelse viser imidlertid tallene at det er høyest forekomst i Latin-Amerika og Afrika.

Når det gjelder forekomst hos menn har utfordringer med å måle denne ført til at det er lite kunnskap på feltet. Man tenker imidlertid at forekomst for overspisingslidelse er tilnærmet lik som for kvinner, det vil si 0,78–2,0 prosent. Anoreksi er funnet med en forekomst på 0,0–0,53 prosent, og bulimi med 0,13–1,34 prosent. For uspesifisert spiseforstyrrelser er det tidligere funnet en forekomst på 3,34 prosent. Det er funnet svært lav forekomst blant unge gutter, noe som kan ha sammenheng med senere pubertet og mulig senere debut for spiseforstyrrelser hos gutter.

Utfall

Tall viser at anoreksi er den mest dødelige psykiatriske lidelsen i Norge i dag. Internasjonale tall viser at andelen dødsfall per 1000 personer per år (rå mortalitetsrate) er 5,1 for anoreksi, 1,7 for bulimi og 2,9 for overspisingslidelse.

Årsaker

Det finnes ingen rådende konsensus i forskningen på spiseforstyrrelser om hva som forårsaker disse lidelsene, utover at de på overflaten handler om mat, kropp og vekt. Det er imidlertid økt enighet om at årsaker til spiseforstyrrelser er mangefasetterte og sammensatte. Man kan skille mellom biomedisinske, psykologiske og sosiokulturelle årsaksmodeller.

Biomedisinske årsaksmodeller

Biomedisinske årsaksforklaringer er opptatt av mulige genetiske årsaker.

Biomedisinske årsaksforklaringer er opptatt av gener

Av Pixabay/Pixabay.com.

Lisens: pixabay.com

Vanligvis ser medisinen på sykdom som biologiske fenomen, det vil si «som ein kroppsleg mangel eller dysfunksjon som eigentleg kan forståast i eit avgrensa forhold til kroppen». I et slikt perspektiv knyttes sykdommen til og avgrenses til enkeltindividet, og sykdomsperspektivet avgrenses ofte til de konkrete og observerbare kroppslige prosessene. I spiseforstyrrelser betyr det at man er opptatt av at spiseforstyrrelser har en genetisk forklaring.

Psykologiske modeller

Psykologiske modeller er opptatt av personens indre liv. Når det gjelder spiseforstyrrelser fremheves noen psykologiske fellestrekk, nemlig lav selvfølelse, kontrollsvikt, at man mangler ord på følelser, at man er ytrestyrt, perfeksjonisme, samt svart-hvitt-tenkning.

Sosiokulturelle modeller

To prosesser har vært sentrale i sosiologiske forklaringer på hvordan sosialiseringsagenter (familie, media og jevnaldrende) fremmer holdninger og atferd, nemlig sosial forsterkning og etterligning.

Sosial forsterkning viser til at for eksempel barn og unge tar til seg holdninger og utøver atferd som er akseptert av betydningsfulle andre, som foreldre, søsken, jevnaldrende, og så videre. Sosial forsterkning kan forstås som å fremme idealet om tynnhet i kulturen, og derigjennom misnøye med egen kropp. Dette kan igjen føre til forsøk på å endre egen kropp, som slanking og deretter negative affekter. Slike følelser antas å øke risikoen for fremvekst av usunn vektregulerende atferd og uhensiktsmessig spiseatferd.

Etterligning refererer til en prosess hvor individer direkte etterligner observert atferd, eksempelvis slankeatferd observert hos jevnaldrende, familie eller i media. En begrepsmessig svakhet ved teoriene om sosiokulturell påvirkning av kroppsbilde og spiseatferd gjennom media, familie og jevnaldrende er blant annet mangelen på forskning om hvilke faktorer som gjør visse individer mottakelige for, og andre motstandsdyktige mot, sosiokulturell påvirkning.

Disponerende, utløsende og vedlikeholdende forhold

Grunnet spiseforstyrrelsers uavklarte og komplekse årsaksforhold, har forskningen flyttet oppmerksomheten bort fra isolerte risikofaktorer til å se på disponerende, utløsende og vedlikeholdende forhold. Disponerende forhold vil for eksempel være en underliggende sårbarhet som i møte med utløsende forhold kan resultere i spiseforstyrrelse.

Det er beskrevet en rekke mulige faktorer som kan føre til at en enkeltperson utvikler spiseforstyrrelser. Blant de disponerende forholdene er de som er arvelig bestemt og de som har med personlighetstrekk som perfeksjonisme å gjøre. Videre er familiære forhold, traumer og overgrep og kulturelle faktorer som opplevd slankepress mulige disponerende forhold.

Blant de utløsende forholdene finnes tap og konflikter, mobbing, tidlig pubertet, store prestasjonskrav, endrede livsvilkår, skader og slanking. De vedlikeholdende forhold omfatter familiekonflikter utløst av spiseforstyrrelsen, negative reaksjoner fra ens venner og nærmiljø, og andre psykiske lidelser forårsaket av feil- eller underernæring, som depresjon, affektlabilitet eller utmattelse.

I tillegg kan enkelte selv oppleve det de mener er positiv effekt av symptomer, som følelse av kontroll, av å være ekstraordinær, en demping av indre uro og spenning, unnvikelse av negative følelser, fravær av menstruasjon, som kan virke som vedlikeholdende forhold.

Forløp og behandling

Spiseforstyrrelser er kjent for å være utfordrende å behandle, noe som blant annet kan skyldes at behandling ofte innebærer en forandring av det som individet opplever som viktigst for deres selvfølelse, nemlig kroppen. En annen viktig forklaring på spiseforstyrrelsers standhaftighet er symptomenes funksjon, det vil si deres nytte for personen. Ambivalens til bedring og motstand mot endring er derfor et av spiseforstyrrelsens sentrale kjennetegn. Det betyr ikke at en person med spiseforstyrrelser ikke ønsker å bli frisk, det betyr at det er skremmende å gi slipp på spiseforstyrrelsen grunnet dens funksjon for den enkelte.

For en behandler vil det derfor være viktig å fokusere på motivasjonen for endring og betydning av et godt og tillitsfullt forhold mellom terapeut og pasient. Forskningen på behandling understreker også viktigheten av at terapeuten har evne til å mentalisere, noe som innebærer å sette seg inn i pasientens mentale tilstand, forstå symptomenes funksjoner eller mening for den enkelte, og samtidig se at spiseforstyrrelsen kan fungere både som en «venn» (den demper og regulerer vanskelige følelser) og en «fiende» (den skaper stor lidelse).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Bruch, Hilde ([1978] 2001). The Golden Cage: The enigma of anorexia nervosa. Cambridge: Harvard University Press.
Hoek, Hans W. (2016). Review of the worldwide epidemiology of eating disorders. Current Opinion in Psychiatry, 29(6): 336–339.
Keel, Pamela (2017). Eating Disorders. New York: Oxford University Press.
Keskhi-Rahkonen, Anna & Mustelin, Linda (2016). Epidemiology of eating disorders in Europe: prevalence, incidence, comorbidity, course, consequences, and risk factors. Current Opinion in Psychiatry, 29(6), 340–345.
Mitchison, Deborah & Mond, Jonathan (2015). Epidemiology of eating disorders, eating disordered behavior, and body image disturbance in males: a narrative review. Journal of Eating disorders, 3:20. DOI 10.1186/s40337-015-0058-y
Moen, Hilde Berit (2010) I spenningsfeltet mellom personlig identitet og sosiale prosesser. En studie av kvinners beretninger om opprinnelse og tilfriskning ved spiseforstyrrelser. PhD-avhandling. Bodø: Universitetet i Nordland
Måseide, Per (1983) Medisinsk sosiologi. Noen sosiologiske perspektiv på sjukdom og behandling. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).
Rosenvinge, Jan Harald & Pettersen, Gunn (2015). Epidemiology of eating disorders, part II: An update with a special reference to the DSM-5. Advances in Eating Disorders: Theory, Research and Practice, 3(2), 198–220.
Skårderud, Finn (2000) Sterk/Svak: Håndboken om spiseforstyrrelser. Oslo: Aschehoug & Co.
Skårderud, Finn og Sommerfeldt, Bente (2009) «Selvskading og spiseforstyrrelser», Tidsskrift for Den Norske legeforening, 9:129, 877–881
Skårderud, Finn, Rosenvinge, Jan Harald og Götestam, Karl Gunnar (2004) «Spiseforstyrrelser – en oversikt», Tidsskrift for Den Norske legeforening, 15:124, 1938–1942
Smink, Frédéric R., van Hoeken, Daphne, & Hoek, Hans W. (2012). Epidemiology of eating disorders: incidence, prevalence and mortality rates. Current Psychiatry Reports, 14(4), side 406–414.
Smink, Frédéric R., van Hoeken, Daphne, & Hoek, Hans W. (2013). Epidemiology, course, and outcome of eating disorders. Current Opinion in Psychiatry, 26(6), side 543–548.
Stice, Eric (2002) ‘Sociocultural Influences on Body Image and Eating Disturbance’, i Fairburn, Christopher G. og Brownell, Kelly D. (red.) Eating Disorders and Obesity: A Comprehensive Handbook, 2nd. edition New York og London: The Guilford press
Vedul-Kjelsås, Einar og Götestam, Karl Gunnar (2004) «Spiseforstyrrelser i et historisk perspektiv», Tidsskrift for Den Norske legeforening, 18:124, 2369–2371

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Spiseforstyrrelser

Hilde Berit Moen

Førsteamanuensis, Nord universitet