urinblæren

Urinblæren ligger i det lille bekkenet, bak symfysen, og er på oversiden kledd med bukhinne. Man skiller mellom en blæretopp (apex vesicae), et blærelegeme (corpus vesicae), en blærebunn (fundus vesicae) og en blærehals (cervix vesicae) som går over i urinrøret (urethra).

Når blæren er tom, ligner den på en omvendt kjegle, med spissen (blærehalsen) ned. Toppen av blæren når da ikke opp over underlivsbeina, og den tomme blæren kan derfor ikke kjennes utenfra ved trykk mot bukveggen. Når blæren derimot er full, har den form som en kule som hever seg opp fra bekkenbunnen; toppen av den kan da kjennes over symfysen.

Hos kvinnen ligger urinblærens bakside an mot fremsiden av livmoren, mot livmorhalsen og mot skjeden. Hos mannen ligger tynntarmen an mot oversiden av blæren, mens den bakre delen ligger an mot endetarmen.

Blæreveggen består hovedsakelig av glatt muskulatur i tre ikke klart adskilte lag, med fibre i forskjellige retninger. Tykkelsen er normalt 8–10 millimeter. Blæren rommer normalt 400–500 milliliter hos voksne, før trangen til vannlating melder seg, selv om det finnes betydelige individuelle forskjeller. Ved vannlatingen kontraheres alle muskellagene samtidig, slik at de fungerer som én muskel. En slik sammentrekkbar hulmuskel kalles detrusormuskel.

Baktil forbindes urinblæren med de to urinlederne (ureteres), én fra hver nyre. De er cirka 25–30 centimeter lange muskelrør som går mellom blæren og nyrebekkenene. De munner ut i blæren på skrå i to små, spaltformede åpninger eller ostier (ostia ureterum) nær blærehalsen, omtrent tre centimeter fra hverandre. Ved vannlatingen, som vil si kontraksjonen av blæremuskulaturen, klemmes muskelfibrene omkring ostiene sammen, slik at de lukkes og urinen ikke presses tilbake til nyrene (refluks). Sammen med den øvre/indre åpningen til urinrøret (ostium urethrae internum) danner ostiene hjørnene i et trekantet område av den indre slimhinnen, kalt trigonum vesicae, som vender spissen nedover.

Denne trekanten er en rest etter det mesodermale urnyreanlegget og er glattere enn den øvrige indre blæreoverflaten. Omkring urinrørsmunningen ligger det to sirkulære muskler: en indre av glatt muskulatur, og en ytre (mer U-formet) av tverrstripet muskulatur (musculus sphincter urethrae), som er en del av bekkenbunnmuskulaturen nedenfor blærehalskjertelen (prostata) hos mannen. Den indre muskelen virker autonomt, mens den ytre er viljestyrt og muliggjør en blærefylling på over én liter.

Innvendig er urinblæren kledd med såkalt overgangsepitel, som vil si slimhinne som har stor evne til å tåle strekk. Det er et flerlaget epitel. På overflaten er cellene mer runde når blæren er tom, mens de avflates når veggen strekkes. Slikt epitel er spesifikt for urinveiene og kalles derfor også urotel. Mellom slimhinnen og det innerste muskellaget i blæreveggen er det løst bindevev, slik at slimhinnen foldes når blæren tømmes, og strekkes når den fylles. Ved vannlatingsproblemer, for eksempel ved forstørret prostata, vil muskulaturen ofte fortykkes og det indre laget forblir mer foldet.

Da blæren forandrer stilling i bekkenbunnen, alt etter fyllingsgrad, er den bare festet på undersiden. Fortil er den forbundet med bekkenveggen ved løst bindevev og glatt muskulatur, men det er også kraftigere bindevevsdrag her, spesielt mellom symfysen og prostata. Særlig fremtredende er et bindevevsbånd mellom innsiden av bukveggen og blæretoppen, som en rest etter den embryonale uringangen ut i navlestrengen (urachus). Urinblæren er som nevnt overtrukket med bukhinne, unntatt i bunnen og i den delen som ligger an mot symfysen og innsiden av bekkenet. Når blæren er full og når over symfysen, kan den derfor punkteres (i terapeutisk henseende) uten at bukhinnen skades.

Urinblæren innerveres av det autonome nervesystemet, både sympatisk (fra den lumbale grensestreng, L₁–L₃) og parasympatisk (fra den sakrale parasympatikus-delen, S₂–S₄). Sympatikusfibrene bidrar til kontraksjon av den indre lukkemuskelen. I blæreveggen finnes det spesielle sanseceller som hele tiden registrerer endringene i muskelfibrenes lengde når blæren langsomt fylles med urin. Impulser fra disse strekkreseptorene går både til det autonome nervesystemet og til hjernen, slik at de utløser bevisst trang til å tømme blæren. Trangen kan kontrolleres til en viss grad. Storehjernen kan dels aktivere urinrørets lukkemuskel, dels hemme det parasympatiske systemet. Dersom hemmingen ikke finner sted, tømmes blæren automatisk ved en viss fyllingsgrad, som for eksempel hos spedbarn. Ved vannlatingen kontraherer blæremuskulaturen seg, slik at ureteråpningene lukkes og blærehalsen åpner seg. Arterielt forsynes urinblæren av grener fra den indre bekkenarterien (arteria iliaca interna).

Urinblæren representerer fra først av en del av den såkalte kloakken (cloaca): et felles rom for nedre del av det endodermale tarmanlegget hvor dette forener seg med utførselskanalen for det primitive nyreanlegget (Wolffs gang). Rundt femte fosteruke deles denne felles «beholderen» for tarminnhold og urin i to: til en separat endetarm og en blære, ved at det vokser frem en skillevegg (septum urorectale) som senere blir til mellomkjøttet (perineum).

Vannlatingstrangen kan arte seg på forskjellig måte. Mens de fleste barn blir renslige i 3–4-årsalderen, kan det selv i 8–10-årsalderen forekomme ufrivillig vannlating (enurese), som regel under nattesøvnen (enuresis nocturna). Dersom den ufrivillige vannlatingen skyldes forandringer i nervesystemet eller urinveiene selv, kalles den inkontinens.

Ved mekaniske hindringer kan det motsatte skje, det vil si at vannlatingen ikke kan komme i gang (urinretensjon). Dette skjer helst ved forstørret prostata hos menn, og urinmengden som på den måten kan samle seg i blæren, kan bli flere liter. Både ved retensjon og ved inkontinens kan blæren tape evnen til å tømme seg fullstendig. Det blir en rest urin igjen (residualurin), og risikoen for at det skal oppstå blærekatarr (bakteriell infeksjon i blæren) som kan spre seg til de øvrige urinorganene, er meget stor (urinveisinfeksjon).

• blærekreft
• cystoskopi
• urin
• urinblæremisdannelser
• urinveisinfeksjon