Fransk er et romansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien.
Utbredelse
Man antar at det er et sted rundt 220 millioner mennesker i verden som daglig bruker fransk, mens omtrent 80 millioner har det som morsmål. I Europa er det morsmål for over 70 millioner mennesker: i Frankrike (65 millioner), Belgia (4,3 millioner), Sveits (1,5 millioner) og Luxembourg (400 000), dessuten i Valle d'Aosta i Italia og på Kanaløyene. Utenfor Europa er fransk morsmål først og fremst i Canada (7,3 millioner, særlig i provinsen Québec) og i staten Louisiana i USA (100 000). Fransk er det eneste offisielle språket i Frankrike, Monaco og i de oversjøiske franske departementene. Det er offisielt språk eller forvaltningsspråk ved siden av andre språk i Belgia, Haiti, Luxembourg, Sveits, provinsen Québec i Canada og i mange av de tidligere eller nåværende franske og belgiske besittelser i Nord-Afrika og Sentral-Afrika, Det indiske hav og Stillehavet. I andre områder, for eksempel Vietnam og Libanon, har fransk mistet sin tidligere sterke stilling. Særlig i Karibia og Det indiske hav finnes det dessuten kreolspråk basert på fransk.
Fransk spilte alt i middelalderen en viktig rolle som internasjonalt språk etter latin. Fra 1600-tallet fikk det status som internasjonalt diplomatisk språk, en stilling det beholdt til etter den første verdenskrig. Fransk språks stilling er blitt ytterligere svekket etter den annen verdenskrig til fordel for engelsk, men har fortsatt en fremtredende plass i internasjonale organisasjoner.
Språklige særtrekk
Uttale
Fransk skiller seg ut blant de romanske språkene, særlig når det gjelder den lydlige siden. Middelalderens fransk må ha hatt sterk ordaksent, som har ført til bortfall av ubetonte vokaler. Selv om det meste av det gamle ordforrådet er av latinsk opprinnelse, har dette bortfallet gjort ordene mindre lette å gjenkjenne. I moderne fransk har alle ord isolert sett trykk på siste stavelse, men trykket brukes til å binde sammen ord til såkalte rytmegrupper, ved at trykket faller på siste stavelse i gruppen. I sammenhengende tale vil derfor ordgrensene bli utvisket til fordel for stavelses- og rytmegruppegrenser. De deler som de enkelte ord består av, blir organisert i stavelser uten hensyn til hvor det ene ord slutter og det neste begynner. Ellers stumme sluttkonsonanter kan derved komme til å innlede neste stavelse dersom denne begynner på vokal (liaison eller overtrekning). Slike sammenkjedingsfenomener kan gjøre det vanskelig å oppfatte talt fransk riktig.
Fransk skiller seg fra de fleste andre romanske språkene ved sitt rike vokalsystem, fremfor alt de nasalerte vokalene: [ɑ̃], [ɛ̃], [ɔ̃] og [œ̃], hvorav [œ̃] riktignok er i ferd med å forsvinne i moderne fransk uttale. Til forskjell fra flere av de andre romanske språkene har fransk den labialiserte [y], som i rue, den uvulare [R] og vokalen [ə], som ikke kan opptre aksentuert, og som kan utelates under visse omstendigheter (cette fenêtre, men la fnêtre). Selv om vokalsystemet i fransk kan sies å være svært forskjellig fra vokalsystemene i nasjonalspråkene kastiljansk og italiensk (toskansk), er det samtidig viktig å presisere at flere av særtrekkene i fransk også finnes andre steder i det romanske språkomådet. For eksempel finnes vokalen [y] i mange norditalienske dialekter og i retoromansk, vokalen [ə] finnes i rumensk og i mange italienske dialekter, mens nasale vokaler også finnes i portugisisk.
Rettskrivning
Moderne fransk ortografi representerer på mange punkter uttalen i eldre språktrinn. Etymologisk stavemåte ble dessuten innført i tidligere perioder av moderne fransk, for eksempel ved innsetting av h i ord som théorie, p i ord som compter, sept og så videre. Forsøk på reformering av stavemåten har stort sett slått feil, selv om bruk av aksenter etter hvert ble godtatt. Visse forsiktige retningslinjer innenfor områder der bruken er vaklende, ble foreslått i 1990.
Formlære
Sammenlignet med de andre romanske språkene har fransk relativt få bøyningsformer, særlig ved substantiver og adjektiver. Substantivet, som kan være av hankjønn eller hunkjønn, bøyes bare i tall, mens adjektivet bøyes i kjønn og tall. Mange av de skrevne bøyningsformene kan ikke høres i uttalen, slik at samsvarsbøyning i talt fransk oftest blir uttrykt bare gjennom foranstilt artikkel (i les petits garçons er tall markert i uttale bare ved artikkelen).
De personlige pronomener oppviser størst variasjon med to sett former, ett som er fast knyttet til verbet og ett som brukes i alle andre kontekster. Begge settene har former for person, tall og kjønn. De verbbundne har i tillegg egne kasusformer, slik at det i 3. person entall skilles mellom subjektspronomen (hankjønn il, hunkjønn elle), direkte objektspronomen (hankjønn le, hunkjønn la) og indirekte objektspronomen (hankjønn og hunkjønn lui). Karakteristisk for fransk i motsetning til de fleste andre romanske språkene er at subjekt må være uttrykt. Det har ført til at de bundne subjektspronomener er så sterkt knyttet til verbet at de i talespråket ofte brukes også sammen med et substantivisk subjekt (ma mère elle a dit que 'mor har sagt at'). Substantivisk objekt følger etter verbet, mens et verbbundet objektspronomen er foranstilt (je prends le paquet/je le prends 'jeg tar pakken/jeg tar den').
I fransk forekommer også den såkalte delingsartikkelen, som brukes for å betegne en ubestemt mengde (for eksempel il y a du vin sur la table 'det står vin på bordet').
Verbene har egne endelser for person, tall (samsvar med subjektet), tempus og modus (indikativ og konjunktiv), men bare formene i 1. og 2. person flertall er klart atskilte både i skrift og i uttale. De øvrige har ved de fleste verb falt sammen i én form i uttalen (je chante, tu chantes, il chante, ils chantent lyder alle [ʃɑ̃t]. Konjunktiv angir i de aller fleste tilfeller et rent grammatisk avhengighetsforhold og er obligatorisk i visse kontekster, utelukket i andre. I tillegg til egne bøyningsformer uttrykkes tempus og aspekt ved bruk av hjelpeverb kombinert med partisipp og infinitiv. Også her er det forskjell på skriftspråk og talespråk ved at blant annet bruk av den enkle passé simple (for eksempel chanta) i talespråket er blitt erstattet av den sammensatte formen passé composé (a chanté).
Ordforråd
Ordforrådet i fransk kommer i hovedsak fra latin, men det finnes også ord av germansk opprinnelse og, i senere tid, ord som kommer fra engelsk, italiensk, arabisk, spansk, nederlandsk og flere andre språk. Av keltiske ord er bare noen hundre bevart.
Et stort antall ord er senere lån hentet direkte fra latin, ofte bare nødtørftig tilpasset det franske språksystemet. Resultatet er at i en rekke tilfeller har ett og samme latinske ord gitt to ord i fransk (for eksempel chose og cause, begge av latin causa). Innflytelsen på ordforrådet fra gresk og italiensk gjorde seg gjeldende fra 1500-tallet. Fra 1700-tallet og frem til i dag er det engelsk som utgjør den viktigste kilden for lån. Offisielt arbeides det aktivt for å erstatte engelske ord med franske (for eksempel ordinateur for computer), men påvirkningen på dagligtalen er sterk (living-room, brunch og så videre).
Varianter av fransk
På grunn av den sterke sentraliseringen fra napoleonstiden av, og i den senere tid også påvirkningen fra moderne massemedia, er dialektmangfoldet i Frankrike mindre enn i enkelte andre europeiske språksamfunn. I talespråket finnes det likevel fortsatt regionale særtrekk, særlig når det gjelder uttale og til en viss grad ordforråd. Tungespiss-r istedenfor den vanlige bakre r brukes for eksempel i flere områder og i Sør-Frankrike uttales den såkalt stumme e. I Alsace skilles det ofte ikke mellom stemte og ustemte konsonanter. Fransk utenfor Frankrike oppviser større forskjeller, særlig kanadisk-fransk, som ved siden av å ha arkaiske og dialektale trekk fra de områdene i Frankrike innvandringen skjedde fra, er påvirket av engelsk, fremfor alt i ordforrådet. Spesielt for fransk i Belgia og Sveits er for eksempel tallordene septante og nonante for soixante-dix (sytti) og quatre-vingt-dix (nitti) i standardfransk.
Språkets utvikling
Gammelfransk
Etter Caesars erobring av Gallia i 51 fvt. oppgav de høyere klasser sitt keltiske språk og gikk over til latin, og etter hvert ble keltisk fortrengt også i andre lag av folket. Under folkevandringstiden trengte germanske stammer inn i Gallia og innsnevret grensene for det romaniserte området. Dette området omfatter tre romanske målfører: fransk eller langue d'oïl i nord, oksitansk eller langue d'oc i sør og frankoprovençalsk i øst omkring de franske Alpene. Sin særegne franske form fikk latinen i folkevandringstiden med Romerrikets undergang, da den språklige og kulturelle forbindelsen med Roma ble brutt. Det romanske språket som møter oss i den første bevarte tekst på et språk som kan kalles fransk, de såkalte Strasbourg-edene (Les serments de Strasbourg) fra 842, bygger derfor ikke på det litterære latinske skriftspråket, men på den folkelige formen som latinen hadde fått i de brede befolkningslag, vulgærlatin.
Ingen andre steder innenfor det romanske språkområdet gjennomgikk latinen større endringer enn i fransk. Lydsystemet endret seg sterkt, blant annet på grunn av germanske og keltiske uttalevaner. Et dominerende trekk var sterkt trykk på en av ordets stavelser. Resultatet var at etterfølgende vokal falt bort (med unntak av a som ble redusert til e). I åpen stavelse ble a til e (sal 'salt' ble sel), og flere andre vokaler ble diftonger (for eksempel fidem ble til fei, senere til foi ('tro'); cor ble til cuer, senere til cœur ('hjerte')). Vokalen u fikk uttalen y, og de første vokalene ble nasalert. Konsonantene k og g ble palatalisert ikke bare foran i og e som i nesten alle romanske språk, men også foran a (chant ble uttalt [tʃãt], senere [ʃãt]). I innlyd mellom vokaler ble de ustemte konsonantene stemt, for så til dels å falle bort (vita 'liv' ble til vie).
Det rike latinske kasussystemet var blitt redusert til en motsetning mellom to former, én brukt som subjekt, en annen, kalt oblik form, opptrer i alle andre funksjoner. Preposisjoner hadde alt overtatt en stor del av de funksjonene som i latin ble uttrykt ved kasus. En rekke av de latinske verbalformene hadde gått tapt og var til dels blitt erstattet av omskrivninger. Deler av ordforrådet hadde endret seg fra den klassiske latinens (for eksempel caput 'hode' ble erstattet av testa, glfr. teste), og samtidig hadde mange germanske ord fra forskjellige områder blitt tatt opp (baron 'baron', halle 'hall', honte 'skam', bleu 'blå' og så videre).
Den egentlige gammelfranske perioden varer fra de eldste tekster frem til om lag 1300. Ved slutten av denne perioden ble dialekten i Île-de-France – med Paris som politisk og kulturelt sentrum – dominerende og ble etter hvert den dialekten som det nåværende franske riksspråket bygger på. De andre dialektene i Nord-Frankrike, normannisk, pikardisk, dialekten i Champagne og vallonsk ble etter hvert redusert til lokale målfører. Den gammelfranske perioden var en litterær blomstringstid, og kjennskapet til fransk var på 1100- og 1200-tallet meget utbredt ikke bare i Europa, men også i Midtøsten. Lydsystemet undergikk en del endringer i denne tiden. Noen diftonger ble forenklet (ou ble til u), andre ble endret (ei ble til oi), s ble stum foran ustemt konsonant (prest ble uttalt pret), og l ble vokalisert til u foran konsonant (chevals ble til chevaus, senere skrevet chevaux ('hester')). Med korstogene kom en del arabiske ord inn i språket, men den rikeste kilden til utvidelse av ordforrådet var stadig latin.
Mellomfransk
I den neste perioden, som kalles den mellomfranske, forsvant tokasussystemet helt, de fleste diftongene ble forenklet, og endekonsonanter begynte å falle bort i uttalen. Med begynnende sentralisering bredte bruken av fransk som skriftspråk seg på bekostning av latinen, som i 1539 ble forbudt brukt ved domstolene. Samtidig med at fransk ble tatt i bruk innenfor de forskjellige vitenskaper, skjedde utvidelsen av ordforrådet ved lån fra latin i økende omfang, med latiniserende rettskrivning som resultat. Innflytelsen fra italiensk gjorde seg gjeldende, særlig på 1500-tallet. Perioden er karakterisert ved en overflod av konkurrerende grammatiske former og ord.
Moderne fransk
I begynnelsen av den siste perioden, på 1600-tallet, fikk fransk skriftspråk i det alt vesentlige den formen det har i dag. Endringene i lydsystemet er få, det skrevne språks oi, som hadde vært uttalt we, fikk i løpet av 1700-tallet sin nåværende uttale wa. Rettskrivningen begynte å få innflytelse på uttalen, og tidligere stumme konsonanter ble igjen uttalt (for eksempel final r i visse infinitivsformer: murir for tidligere muri).
På 1600-tallet startet et språklig normeringsarbeid med språkrøktere som François de Malherbe og Claude Favre Vaugelas, som satte opp faste regler for «den gode språkbruk» basert på språket ved hoffet. Denne språkvarianten, kalt klassisk fransk, representerte et totalt brudd med mangfoldet i århundret før, særlig når det gjaldt ordforrådet. En mengde ord ble bannlyst som usømmelige, og tekniske ord og nyskapninger ble forkastet som unødvendige.
Mot slutten av 1600-tallet ble det utgitt tre store enspråklige franske ordbøker som bidro til å systematisere normeringen av det franske språket: Leksikografene César Pierre Richelet og Antoine Furetière fikk publisert hver sin store ordbok i henholdsvis 1680 og 1690, mens Académie française kom med første utgave av sin ordbok i 1694.
Den litterært dannede overklassens språk ble blant annet gjennom urbanisering, obligatorisk militærtjeneste, utvikling av fagforeninger og politiske partier riksspråket i Frankrike til fortrengsel for andre folkelige varianter, og fikk utenfor landets grenser prestisje som det internasjonale diplomatspråket. Den normative holdningen til språket, som oppstod i de litterære salonger på 1600-tallet, er blitt videreført av staten og skoleverket og har gitt som resultat at skriftlig moderne fransk ikke avviker stort fra fransk på 1800-tallet.
I andre halvdel av 1900-tallet var påvirkningen fra engelsk stor i Frankrike, og det ble satt i gang tiltak for å finne franske avløserord som erstatning for engelske ord. Det ble også vedtatt at det skulle være et mål å bruke fransk terminologi innenfor ulike fagområder på fransk, og en lov som hadde til hensikt å beskytte det franske språket ble vedtatt i 1975 (Bas-Lauriol-loven). En ny lov ble vedtatt i 1994, den såkalte Toubon-loven, oppkalt etter daværende kulturminister Jacques Toubon. Denne loven innebærer blant annet at arbeidskontrakter for arbeidstakere i Frankrike må være tilgjengelige på fransk, og at bruksanvisninger for vanlige forbruksvarer skal foreligge på fransk. Loven innebærer også at dersom det brukes andre språk enn fransk i reklame, skal teksten i reklamen oversettes til fransk.
I løpet av de siste tiårene har det oppstått en levende multietnolektisk språkstil i bestemte miljøer i de fransktalende landene, og denne språkstilen finnes særlig i fleretniske og flerspråklige fellesskap. I slike fellesskap er det ikke nødvendigvis først og fremst engelsk som har etterlatt seg ord i fransk, men heller andre språk som romani og arabisk. Innvandring til Frankrike og andre fransktalende land har tilført det franske språket nye ord og uttrykk som først har oppstått som slang i byer eller bydeler med stor innvandrertetthet. Et eksempel på dette er det arabiske ordet wesh ('hva') og uttrykket wesh wesh? ('hvordan går det?', 'hva skjer?'), som er opphav til uttrykket parler wesh wesh ('snakke som ungdommen i forstedene').