Europa

Europas klima er overveiende temperert med maritimt preg i vest og stadig mer kontinental karakter mot øst. I sørøst har et lite område steppeklima. Områder i høyfjell og lengst i nord har tundraklima. Subtropisk klima finnes langs middelhavskysten, på mesteparten av Den iberiske halvøy og på Krim.

Årsnedbøren er 500–1000 millimeter, unntatt i middelhavsområdet, der sommertørke rår. Geografiske forhold gir gunstigere temperatur- og nedbørforhold sammenlignet med tilsvarende breddesoner i andre verdensdeler.

Klimaet domineres av vestavindsbeltet og av en årlig forskyvning mot nord om sommeren og mot sør om vinteren. Den nordatlantiske strøm fører varmt vann til Nordvest-Europas kyster. Her inntreffer en forgrening der viktigste fortsettelse er Den norske atlanterhavsstrømmen som fører store mengder atlanterhavsvann nordover helt til Polhavet.

Nesten sammenhengende fjellområder fra Pyreneene til Lilleasia stenger for utveksling av luft nord-sør. Luftstrømmer fra vest hindres av mindre fjellformasjoner.

Forårsaket av stormen Boris ble flere land i Sentral-Europa rammet av sterk flom i september 2024. Dette forårsaket enorme skader i minst seks land: Polen, Romania, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen opplyste 19. september 2024 at ti milliarder euro vil bli frigjort fra EU-fond til disse landene. Halvparten av dette beløpet vil bli stilt til disposisjon for Polen, som ble hardest rammet.

• Les mer om Klima i Europa.

Europa har vært befolket av forskjellige forhistoriske mennesketyper. Det er sannsynlig at de første, Homo erectus, innvandret fra Nord-Afrika for omkring 750 000 år siden. De eldste funnene er fra hulene ved Vallonet og Escale i Sør-Frankrike.

De eldste sporene etter moderne mennesker, Homo sapiens sapiens, i Europa er fra cirka 43 000–40 000 fvt. Deres direkte forgjengere var en sparsom befolkning av neandertalere (Homo sapiens neanderthalensis). Disse synes å ha dødd ut en tid etter at moderne mennesker trengte inn i Europa fra Midtøsten og Nord-Afrika. Mange forskere hevder at inntrengerne ikke bare fortrengte neandertalerne, men også blandet seg med dem, slik at de for en del gikk opp i den nye befolkningen.

Gjennom hele forhistorien så vel som i historisk tid har større og mindre folkegrupper vandret inn i Europa fra Asia og fra det afrikanske middelhavsområdet. Innvandrerne har variert ganske sterkt i fysisk type, og har blandet seg med den innfødte befolkningen og med hverandre. Dette har frembrakt en meget variabel, overveiende lyshudet mennesketype som tilhører den kaukasoide grenen av menneskeheten.

• Les mer om Homo erectus, neandertalere, Homo sapiens og menneskets opprinnelse og utvikling.

Yngre steinalder tok til i Sørøst-Europa cirka 7000 fvt. og i Nord-Europa rundt 3000 fvt. Denne tidsalderen var preget av jordbruk og husdyrhold samt store steinsetninger (megalittkulturen) langs Vest-Europas kyster.

Europas bronsealder begynte cirka 3200 fvt. i Hellas og tidligste jernalder omkring 1200 fvt., og førte til oppkomst av små byer på greske og fønikiske områder ved Middelhavet. Dorere innvandret omkring 1100 fvt. fra det nordlige Hellas til Peloponnes og det sørøstlige egeerhavsområdet mens etruskere innvandret fra det vestlige Lilleasia til Italia.

Handelsfolk som fønikerne fra det indre middelhavsområdet grunnla kolonier omkring 1000 fvt. I århundrene som fulgte, oppsto en rekke bystater i Hellas, blant annet Athen og Sparta, og i Italia (etruskiske byer, Roma).

Fra 700-tallet fvt. førte overbefolkning i Hellas til en utstrakt gresk kolonisering særlig langs Middelhavets nordkyst, i Lilleasia og ved Svartehavet. I sistnevnte område fikk de kontakt med skyterne, et sentralasiatisk folk som hadde innvandret til store deler av Sentral-Russland.

På 600–400-tallet fvt. dominerte keltere i Mellom-Europa. I samme tidsrom ble persiske erobringsforsøk mot vest slått tilbake av allianser mellom greske bystater, og det athenske demokratiet vokste fram.

Rivalisering mellom Athen og Sparta, som utløste den peloponnesiske krig, førte til at Makedonia etter hvert fikk større innflytelse på gresk jord. Den nådde høydepunktet med Aleksander den stores rike fra Adriaterhavet til Egypt og Indus. Etter hans død i 323 fvt. ble riket delt, men den greske kulturen (hellenismen) i områdene varte i flere hundre år.

Fra omkring 500 fvt. la Roma under seg de etruskiske bystatene og vokste etter hvert fram som den største maktfaktoren ved det midtre og vestlige Middelhavet. Romerne la under seg Spania, Karthago og Peloponnes og senere galliske folk i nord, i nåværende Sveits, Østerrike, Frankrike og Belgia. Ekspansjonen mot nord stanset opp i det senere Tyskland med slaget mot germanerne i Teutoburgerskogen i år 14, men romerne underla seg og okkuperte England i cirka 400 år.

I 380 ble kristendommen statsreligion i Romerriket, og biskopen av Roma fremsto som apostelen Peters etterfølger og kirkens leder (pave).

Etter at folkegruppene gotere, hunere og vandaler trengte inn i et svekket romersk imperium i en økende grad av oppløsning, ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del i 395. Den siste vestromerske keiser ble avsatt i 476, men det østromerske riket med sentrum i Bysants (Istanbul) holdt stand mot arabiske og tyrkiske angrep til Bysants falt for tyrkiske angrep i 1453.

I perioden 700–800 erobret araberne Den iberiske halvøy og truet Frankerriket. Den arabiske ekspansjonen ble stanset i slaget ved Poitiers i 732. Under Karl den store ble Frankerriket en stormakt, og i 800 ble Karl kronet til romersk keiser. I 843 ble Karl den stores rike delt, og østdelen ble opprinnelsen til det tyske riket. I 962 ble det tysk-romerske keiserdømmet opprettet.

I store deler av Nord-Europa var tidsrommet cirka 800–1050 preget av vikingriker og vikingtog. Ungarn og Polen ble grunnlagt lenger sør, og Kiev-riket omfattet store deler av Russland vest for Uralfjellene.

Normannerne erobret det angelsaksiske England i 1066, og i høymiddelalderen (cirka 1050–1350) stabiliserte de politiske forholdene i Europa seg. De nye statsdannelsene var bygd på en hierarkisk samfunnsorganisasjon, føydalismen, noe som la grunnlaget for en sterk kongemakt og fremvekst av nasjonalstater. Et annet viktig trekk var et stadig større antall byer og handelen mellom disse, og en gradvis overgang til pengeøkonomi.

Kirkens makt på denne tiden og krav om uavhengighet av verdslige makthavere, førte i Frankrike og Tyskland til strid mellom fyrstene og paven (investiturstriden). Kirken virket som en kulturspreder (klostre og universiteter) og støttet korstogene som var en territoriell ekspansjon mot områder ved det østlige Middelhavet cirka 1100–1300. Korstogene ga initiativ til opprettelse av flere ridderordener og en økning i handelen mellom Europa og Asia.

De geografiske oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet åpnet nye handelsveier til Asia, Afrika og Amerika, og la grunnlaget for opprettelse av spanske og portugisiske koloniriker i Sør- og Mellom-Amerika. Fra midten av 1600-tallet ble også England, Nederland og Frankrike kolonimakter.

Reformasjonen i første halvdel av 1500-tallet svekket den katolske kirkens makt. Religiøse motsetninger var et viktig element i europeiske kriger som på 1500- og 1600-tallet ble preget av rivaliseringer mellom stormaktene England, Frankrike, Det tysk-romerske riket og Spania, blant annet trettiårskrigen (1618–1648), som gjorde Frankrike til en dominerende makt fra midten av 1600-tallet. Sverige hadde en kortvarig stormaktsstilling til 1721. Den store nordiske krigen ble utkjempet i 1700–1721, og Russland ble en europeisk stormakt. Under Den prøyssiske sjuårskrig (1756–1763) fremsto Preussen som en stormakt.

Rundt 1750–1800 inntraff den industrielle revolusjon i Storbritannia og spredte seg senere til kontinentet. Fra midten av 1700-tallet satte opplysningstiden inn, med sterk vekt på flere nye prinsipper, blant annet folkesuverenitet og nasjonalitet. Dette kom blant annet til uttrykk i Den franske revolusjon (1789–1799), da eneveldet og privilegiesamfunnet ble avskaffet. Revolusjonen fikk stor betydning for 1800-tallets demokratiske bevegelser.

Napoleon Bonaparte gjorde forsøk på å samle Europa under fransk overherredømme, men ble slått av en allianse av de andre europeiske stormaktene. Under Wienkongressen i 1815 forsøkte seierherrene å befeste territorielt og politisk status quo i Europa.

I mange europeiske land ble eneveldet avskaffet av liberale og nasjonale bevegelser. Nye frihetsidealer oppsto, og Karl Marx la rundt 1850 grunnlaget for en sosialistisk samfunnsoppfatning. Februarrevolusjonen i 1848 utløste politisk og sosial uro i flere land. Småstatene i Italia og Tyskland ble samlet til nye nasjonalstater i 1860 (Italia) og 1871 (Tyskland). En periode med politisk reaksjon satte inn. Blant annet ble keiserdømme innført i Frankrike og absolutt regjeringsmakt gjeninnført i Tyskland, Østerrike og Italia.

I siste halvdel av 1800-tallet ble Europa preget av splittende kriger mellom stormakter (Krimkrigen i 1853–1856, krigen Østerrike-Preussen i 1866 og den tysk-franske krig i 1870–1871). I 1867 ble Østerrike og Ungarn likestilte partnere i et dobbeltmonarki.

Det ble inngått flere allianser for å stabilisere maktforholdene på kontinentet samtidig med at krav om nasjonalt selvstyre ble sterkere i de russiske besittelsene i nord (Finland) og vest (Polen), samt i de tyrkiske og østerrikske besittelsene i Øst-Europa. I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Tyskland. I 1882 kom trippelalliansen mellom Italia, Østerrike-Ungarn og Tyskland i stand under tysk ledelse.

Maktbalansen ble forrykket av tysk militær opprustning og Østerrikes anstrengelser for å gjenvinne innflytelse på Balkan. Den brøt senere sammen ved utbruddet av første verdenskrig (1914–1918) med tap av mer enn 16 millioner menneskeliv og med 20 millioner sårede, og ved opprettelse av nye nasjonalstater av de tidligere østerrikske og russiske besittelsene i Sentral- og Øst-Europa. Antallet uavhengige stater i Europa økte fra 23 i 1914 til 31 i 1919.

I 1922 tok fascister makten i Italia. Europa ble hardt rammet av den verdensomspennende finanskrisen i 1929, med uro og kaos i mange land og framveksten av ekstreme bevegelser i Tyskland (1933) og i Spania (1939). Den tyske økonomiske og militære gjenoppbyggingen ble fulgt av territorielle krav. Tyskland annekterte Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938.

Høsten 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen og utløste dermed andre verdenskrig. Sovjetunionen hadde inngått en hemmelig ikke-angrepsavtale med Tyskland, og angrep og besatte den østlige del av Polen. Sommeren 1940 hadde Tyskland okkupert Norge, Danmark, Nederland, Belgia, Luxembourg og mesteparten av Frankrike. Sammen med Italia og andre allierte kontrollerte Tyskland storparten av Europa.

Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 kjempet Tyskland på to fronter til nederlaget inntraff i 1945. USA hadde kommet med i krigen i 1941 og bidro, særlig gjennom invasjonen i Normandie i 1944, til den allierte seieren.

Etter å ha vært en britisk, fransk, amerikansk og sovjetisk okkupasjonssone ble Tyskland delt i Vest-Tyskland og DDR (Øst-Tyskland). Innenfor DDR var den tidligere rikshovedstaden Berlin delt i tilsvarende okkupasjonssoner, henholdsvis Vest-Berlin og Øst-Berlin (DDR).

USA avsatte fra 1947 enorme pengesummer i form av Marshallplanen til gjenoppbygging av det krigsherjede Europa. Sovjetunionen beholdt kontrollen med de besatte områdene i Øst-Europa mens Vest-Europa ble nært knyttet til USA. Etter krigen fremsto USA og Sovjetunionen som verdens ledende stormakter, mens de europeiske kolonimaktene etter hvert ga avkall på de fleste av sine kolonibesittelser.

Det sterke sovjetiske nærværet i Øst-Europa og et USA-orientert Vest-Europa samt den ideologiske og politiske konflikten mellom Sovjetunionen og USA preget en markert deling av Europa på hver side av det såkalte «jernteppet» frem til 1990-årene.

I 1949 ble den vestlige forsvarsalliansen NATO opprettet, og i Øst-Europa ble Warszawapakten dannet i 1955. Få europeiske land sto utenfor en av disse organisasjonene. Særlig tilspissede episoder oppsto ved Berlin-blokaden i 1949, de sovjetiske invasjonene i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 samt oppsettingen av Berlinmuren i 1961. Gjennom de to forsvarsalliansene var de politiske forholdene i Europa i stor grad avhengig av forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen.

Landene i Vest-Europa ble i stor grad parlamentariske demokratier, men med diktaturer i lange perioder i Spania, Portugal og Hellas. Landene i Øst-Europa ble folkerepublikker styrt av statsbærende kommunistpartier.

Samarbeid i Vest-Europa førte til opprettelse av flere internasjonale organisasjoner: Europarådet i 1949, EU i 1957 og EFTA i 1960.

I 1970-årene førte flere initiativer til normalisering av relasjonene mellom de vesteuropeiske og de østeuropeiske landene. Blant annet ble forholdet mellom de to tyske statene normalisert. Det ble holdt flere konferanser om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE).

Etter flere tilbakeslag for avspenningspolitikken i Europa, som den sovjetiske invasjonen i Afghanistan og spørsmålet om utplassering av raketter i Europa, førte reformprosessen som ble innledet i Sovjetunionen til flere endringer da Mikhail Gorbatsjov overtok ledelsen der. Disse kom til uttrykk dels i krav om uavhengighet i flere sovjetrepublikker og dels i krav om mer demokrati og oppløsning av kommunistenes maktmonopol i flere sentral- og østeuropeiske land.

Høsten 1989 fikk Øst-Tyskland (DDR), Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania nye ledere, og både disse landene og Albania innførte demokratiske og markedsøkonomiske reformer. Åpningen av Berlinmuren i 1989 og Tysklands samling i 1990 avsluttet den kalde krigen og Europas deling.

Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991 etter at Estland, Latvia og Litauen hadde oppnådd selvstendighet i september samme år. På tidligere sovjetisk område oppsto 15 nye land, hvorav fire i Europa: Russland, Belarus, Ukraina og Moldova.

Warszawapakten ble oppløst i 1991, noe som skapte en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Flere nedrustningsavtaler reduserte den internasjonale spenningen, men økt regionalisme og nasjonalisme førte til spenninger i mange land. Blant annet ble Tsjekkoslovakia delt i de to statene Tsjekkia og Slovakia ved årsskiftet 1992/1993.

Etter at Kroatia og Slovenia erklærte seg uavhengige i 1991, ble resten av det reduserte Jugoslavia kastet ut i full borgerkrig. Konflikten i Bosnia-Hercegovina ble særlig tragisk. NATO, som i 1994 hadde opprettet Partnerskap for fred-avtaler, spilte hovedrollen i den internasjonale militære styrken som gikk inn i Bosnia-Hercegovina. En fredsavtale i 1995 stabiliserte forholdene, men det er fremdeles uløste konflikter, ikke minst etniske. På det tidligere Jugoslavias område oppsto etter hvert sju land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro, Makedonia (nå Nord-Makedonia) og Kosovo.

KSSE ble i 1995 gjort permanent og heter deretter Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE.

NATO ble utvidet med flere av de tidligere Warszawapakt-landene, og organisasjonen fikk andre oppgaver enn den hadde da den ble opprettet. Hovedoppgaven ble å sikre europeisk stabilitet og sikkerhet. Dette var motivet da NATO-styrker i 1999 gikk til angrep på rest-Jugoslavia under Kosovo-krisen.

Innenfor EU utviklet det seg fra 1980-årene et stadig mer integrert samarbeid. Et nytt indre marked med fri flyt av personer, kapital, varer og tjenester mellom medlemslandene ble etablert i 1999, og med politisk og økonomisk union som mål. Tre av EFTA-landene (Finland, Sverige og Østerrike) ble nye medlemmer av EU i 1995.

Den europeiske sentralbanks valuta euro ble tatt i bruk i 1999 og avløste de gamle valutaene i de fleste EU-landene i 2002. I 2004 og 2007 ble EU utvidet med nye medlemsland, mange av dem fra den tidligere østblokken. Kroatia ble EU-medlem i 2013. I 2020 gikk Storbritannia ut av EU, som omfatter 26 europeiske land (2021). (Kypros regnes som et asiatisk land.) Av disse 26 landene er 20 land tilsluttet eurounionen (2024).

Albania og Kroatia ble medlemmer av NATO i 2009, Montenegro i 2017 og Nord-Makedonia i 2020. Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 besluttet Finland og Sverige å søke om medlemskap i forsvarsalliansen. Finland ble NATOs 31. medlemsland 4. april 2023, og Sverige ble forsvarsalliansens 32. medlemsland 7. mars 2024.

• Les mer om Europas historie.