Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Kinas historie

Versj. 24
Denne versjonen ble sendt inn av Frida Skatvik 17. februar 2015. Den ble godkjent av Marte Ericsson Ryste 24. mars 2015. Artikkelen endret 300 tegn fra forrige versjon.

Det er ikke mulig å sette en geografisk grense for Kina i historisk forstand. Trekker man de historiske linjene fra 2000 fvt. frem til i dag kan man se at riket ikke alltid har hatt de samme grensene utad. Det vanlige har vært at dynastiene har utvidet seg i forskjellig grad; noen dynastier har regjert store deler av det østasiatiske kontinent, mens andre kun har regjert deler av det vi i dag kjenner som Kina.

Man regner likevel opphavet til den kinesiske kulturen fra den nordkinesiske slette. Videre har den utviklet seg hovedsakelig vestover og mot syd, særlig langs de store elvene Den gule flod og Yangtze. På det største har et kinesisk dynasti også okkupert mongolske og andre sentralasiatiske områder.

Kinas historie kan i grove trekk deles inn i tre perioder. Den tidlige kinesiske sivilisasjonen, det keiserlige Kina og det republikanske Kina.

Generelt har ingen dynastier i Kina vart i mer enn rundt 400 år, men en viktig fellesnevner for dem er at de alltid har gitt inntrykk av å bygge på hverandre. Grunnlaget for dette har vært en historieskrivingstradisjon som angivelig går tilbake til før den vise Konfutse. Det har overlevd, helt eller delvis, 24 offisielle historier om de forskjellige dynastiene gjennom historien. Hvert enkelt dynastis historie ble skrevet av det etterfølgende dynastiet, ut fra et motiv om å legitimere sitt eget dynastis eksistens.

I tillegg har man en varierende samling av uoffisielle historier skrevet av velstående familier, om mindre geografiske områder, familier eller med andre temaer. Alle disse historiske tekstene er et viktig kildemateriale for historikere.

Opphav til kinesisk sivilisasjon (10 000-1000 fvt.)

Det tok omlag 100 000 år fra homo sapiens først kom til det vi i dag kaller Kina til det utviklet seg regionale kulturer. De første tegnene til disse finner man rundt 10 000 fvt. Dette var ikke noen enhetlig og samlet kultur. Istedenfor finner man regionale forskjeller langs aksene øst-vest og nord-sør, noe som er særlig fremtredende omkring år 5000 fvt.

Et par tusen år senere er disse kulturene i kontakt og strid med hverandre. Denne kontakten er også starten på en mer kompleks og sammenhengende kultur. Det er i denne perioden at skriftspråket først dukker opp, og de første dominerende statene etableres.

De første dynastiene (1600-221 fvt.)

De første dynastiene var ikke riker, slik de var i perioden som kalles det keiserlige Kina. Disse dynastiene har heller gitt navn på perioder på grunn av sin dominerende stilling i samtiden. Myten forteller at Xia var det første dynastiet, men det første man har faktiske kilder til er Shang (1600-1000 fvt). Dette er hovedsakelig arkeologiske funn, men også noen få skriftlige kilder. Bedre kvalitet finner man i de skrevne kildene fra Zhou-dynastiet (1000-221 fvt.).

Zhou var et samfunn basert på et føydalsystem. I utgangspunktet var Zhoukongene mektige, men etter hvert som tiden gikk ble fyrstene i de andre statene stadig sterkere. Dette utviklet seg til De stridende stater-perioden, hvor fyrstene kriget om den reelle makten seg imellom, og Zhoukongen kun hadde religiøs betydning. I opptakten til denne stridsperioden finner man det kulturelle grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonen. Denne tiden kalles De hundre filosofers tid.

Qin- og Han-dynastiene (221 fvt.-220 evt.)

Det var Qin-dynastiets keiser som var den endelige seierherren etter De stridende stater-perioden, og etablerte det første dynastiet i perioden det keiserlige Kina. Han sentraliserte styret av riket, noe ingen tidligere statsdannelser hadde gjort. Føydalismen ble erstattet av et administrativt styre, hvor fyrster ble byttet ut med keiserens menn. Han drev et strengt regime, basert på filosofiretningen legalisme, og i 206 fvt. gikk riket under. Han-dynastiet ble de nye herskerne fem år senere.

Han-dynastiet fremstilte seg som et annerledes keiserdømme, men fortsatte i realiteten det samme strenge regimet. Senere adopterte Han-dynastiet den konfusianske statsfilosofien, som det i den resterende keisertiden ble identifisert med. I perioden rundt år 0 brøt det ut opprør og Han-dynastiet ble erstattet med Xin-dynastiet. Han-dynastiet ble gjenetablert som Østre-Han. Mot slutten av dynastiet ble taoismen stadig sterkere, og for første gang ser man tegn til buddhisme i regionen.

Et splittet Kina (220-589)

Etter rundt 400 år med keiserlig styre ble det Kina som Han-dynastiet hadde regjert over delt opp, og var splittet både politisk og geografisk i nye 400 år. Først i 3 deler, seinere i både flere og færre enheter. Denne oppdelingen skulle på sikt føre til en splittelse mellom nord og sør; i nord fikk barbarene mer å si, mens i sør fikk kineserne større innflytelse. Samtidig ble konfutsianismen delvis fortrengt for daoismen og den indiske religionen buddhismen.

Sui- og Tang-dynastiene (589-907)

Sui-dynastiet samlet Kina på nytt til en riksenhet, men det var Tang-dynastiet som etablerte den nye politiske stabilitet. Sui var skapt gjennom et kupp av den siste nordlige staten i Et splittet Kina-perioden, og greide i løpet av kort tid å erobre det sydlige Chen-dynastiet. På grunn av en tyrannisk ledelse, og overdreven livsførsel fra keiserens side gikk dynastiet under og ryddet plass til Tang.

Tang-dynastiet var en sterk stat, og er av mange anerkjent som Kinas storhetstid. Styrt i stor grad av militærmakt, og med en mindre sivil administrasjon, ble den kinesiske utenrikspolitiske posisjonen gjenvunnet i midten av det syvende århundre, en posisjon som varte i hundre år. Konfusianismen fikk plass i statens ideologi, siden den fremmet elitens posisjon i statlig styre. Likevel var Kina under Tang-dynastiet en idéliberal stat, hvor buddhismen sto sterkt, og andre sentralasiatiske religioner fikk inntog i regionen. En del oppfinnelser kom i løpet av denne perioden, av de mer kjente er den kinesiske boktrykkerkunsten.

Song og grensedynastiene

Etter Tang-dynastiets fall i 907 fulgte en brytningstid med uoversiktlige forhold kjent som fem dynastier og ti kongedømmer. Song-dynastiet ble etablert i 960, men allerede i 907 ble det kitanske dynastiet Liao etablert i Mongolia og deler av nordlige Kina. Senere ble Vestre Xia grunnlagt i dagens Gansu og Shaanxi, vest for Liao, i 1038. Liao var en brysom stat for Song å forholde seg til, som allierte seg med de nordlige Jurchen-nomadene i 1121 for å angripe Liao. Dette endte med at Jurchen etablerte sin egen stat, Jin, i stedet for Liao. Jin-dynastiet brøt alliansen i 1125, og i 1127 var grensen til Song flyttet mot sør.

I første tredjedel av det trettende århundre begynte kampene mellom Djengis Khans mongolere, Jin-dynastiet og Vestre Xia. Mongolene sendte styrker inn i statene flere ganger, og fungerte tidvis som hegemonisk makt. Den endelige erobringen skjedde ikke før i 1227, i erobringen hvor Djengis Khan døde, og i 1234, av Djengis' sønn.

Song-dynastiet og mongolene hadde vært allierte frem til da, men nå brøt det ut kamper mellom dem. En arvekrise i 1259 førte til et lite pusterom for Song-dynastiet, men den mongolske arvtakeren Khubilai Khan fullførte erobringen av Kina under navnet Yuan (fra 1275).

Song-dynastiet innledet en periode av rik kulturutfoldelse, især innen kunst og filosofi. Kinas oldtidsminner ble gransket (bronser, innskrifter, segl, graver) – kunstsamlere, encyklopedister, reisende og bibliografer samlet og ordnet det veldige materialet. Under Yuan var Kina en ledende del av det mongolske verdensriket, og et utstrakt varebytte mellom de veldige områdene innen verdensriket førte med seg en rik utveksling av kultur og teknologi.

Ming-dynastiet (1368-1644)

Ming-dynastiet ble etablert av kinesere, etter at barbarer (mongoler, kitanere og jurchen) hadde preget Kinas historie. Dette førte til en klar fordelaktig politikk overfor alt som ble oppfattet som kinesisk.

Under Ming-dynastiet ble kontakten med omverdenen redusert. Kina hadde sendt skip så langt som til den østafrikanske kyst, før europeerne hadde rukket å prege farvannene så langt øst. Nå besluttet keiseren at reiser med store skip til andre land var for kostbare, og gjorde dem forbudt. Selv om keiserriket forsøkte å lukke grensene, greide europeerne å innføre nye produkter til landet.

Qing-dynastiet (1644- 1911)

Etablererne av Qing-dynastiet hadde både samarbeidet og vært i strid med det foregående Ming-dynastiet, fra sitt utgangspunkt nordvest for Kina i Mandsjuria. Styret var basert på lagdeling etter etniske skiller, der kinesere som ble innlemmet i riket, ble underdanige mandsjuene. Innovasjon i teknologi og jordbruk førte til befolkningsvekst i denne perioden. Det var også en ny utenrikspolitisk situasjon, med blant annet kontakt med Russland fra nord, og de europeiske sjøreisende i sør.

I begynnelsen av 1800-tallet begynte det å ulme i Qing-dynastiet, noe som svekket riket i forhold til de vestlige statene. Opiumskrigen mellom 1839–42, og tapet mot Storbritannia, førte til at Kina ble delvis åpnet opp mot resten av verden. Det er i stor grad takket være enkekeiserinne Ci Xi at Qing-dynastiet overlevde til det tyvende århundre. Hun manøvrerte dynastiet gjennom et farvann med mange interesser, både eksterne og interne. Mot slutten ble det gjort forsøk på å etablere grunnlov og folkeforsamling, uten nevneverdig suksess. Det tok ikke lang tid før dynastiet gikk under og keisertiden var over i Kina.

Republikken Kina (1911-1949)

Med Qing-dynastiets fall ble en ny styreform introdusert i Kina, og nasjonalistene tok til en vis grad over styret. En rekke politiske og økonomiske reformer ble gjennomført, noe som førte til større økonomisk frihet for landet. Kommunistene var allerede i aktivitet på 1920-tallet. Kinas forhold til Japan var hele tiden anspent, og det var ofte krigshandlinger mellom de to nasjonene. Etter mange år med forslag om felles front mot japanerne, ble nasjonalistene i 1936 enig med kommunistene om en allianse. Når Japan angrep Pearl Harbor i 1941, kom Kina formelt med i den andre verdenskrig.

Kinas prestisje økte i løpet av krigen, og var med i viktige møter med de allierte. Det ble også en permanent plass i FNs sikkerhetsråd etter at krigen var over. Innad i landet var nasjonalistene svekket og kommunistene hadde styrket sin posisjon. Det var fortsatt gnisninger mellom de to fraksjonene etter krigen, og amerikanske forsøk på megling førte ikke frem. Kommunistene vant borgerkrigen og etablerte folkerepublikken Kina.

Folkerepublikken Kina (1949-)

Ved etableringen av folkerepublikken, var det Mao Zedong som satt som statsleder de neste ti årene. I denne perioden fikk Kina et nært forhold til Sovjetunionen, mye som en konsekvens av den amerikanske støtten til Taiwan. Store politiske grep ble gjort i de sosiale forholdene, særlig for bøndene. Disse grepene slo i stor grad feil ut, og endte i sultedøden for mange mennesker. Noen forsøk på å støtte kulturen ble startet, men trukket tilbake etter kort tid, med katastrofale konsekvenser for kunstnerne.

Folkerepublikken erobret Tibet, og gjorde forberedelser til erobring av Taiwan som aldri ble gjennomført. Etter Josef Stalins død forfalt forholdet mellom de to kommunistiske landene, og de begynte å bevege seg i svært forskjellige retninger.

Etter Maos død, og kulturrevolusjonens avslutning, var det duket for strid i kommuniststyret. To fraksjoner var sentrale, den ideologisk maoistiske og den pragmatiske. Det var den siste fraksjonen, med Deng Xiaoping som etter mye om og men vant makten, og viste Kina i den retning som har ført dem dit landet er i dag.

Videre lesning