Hebraisk, språk som hører til de semittiske språkene i den afroasiatiske språkfamilien. Innen de semittiske språkene hører hebraisk til en nordvestsemittisk språkgruppe, hvor hebraisk sammen med fønikisk, moabittisk, ammonittisk og edomittisk regnes til de såkalte kanaaneiske språkene, dvs. språk som ble nedskrevet i Kanaan (Palestina) fra første halvdel av 1000-tallet fvt.
Se også egen artikkel om det hebraiske alfabetet.
Utbredelse
Hebraisk har vært i bruk i nær 3000 år. Det er først og fremst kjent som Den hebraiske bibels/Det gamle testamentes (GTs) språk. I Bibelen kalles hebraisk «Kanaans språk» (Jesaja 19,18) eller «judeisk» (Jesaja 36,11 og 2 Kongebok 18,26 m.fl.). Funksjonen som hellig språk for både jødedommen og kristendommen har gitt hebraisk en helt spesiell plass i Vestens kultur.
Opprinnelig utkrystalliserte språket seg i Syria/Palestina i kjølvannet av de politiske omveltningene i overgangsperioden fra sen bronsealder til tidlig jernalder etter ca. 1200 fvt. Hebraisk var i bruk i Nordriket (Israel) og ble hovedspråk i Sydriket (Juda rike). På grunn av epigrafiske funn regner en med at det fantes en nordlig og en sørlig hebraisk dialekt.
Etter den assyriske erobringen av Samaria i 722 fvt. ble hebraisk erstattet av arameisk i det erobrete området. Dermed døde den nordisraelittiske dialekten ut. Etter den babylonske erobringen av Jerusalem i 586 fvt. ble hebraisk etter hvert erstattet av arameisk også i Juda. Selv om hebraisk ble fortrengt av arameisk, døde språket ikke ut, men ble i persisk tid (ca. 539–330 fvt.) i første rekke bevart som et litterært og lærd språk (bønner, hymner, profetlitteratur, krøniker). Det er grunn til å anta at hebraisk i noen grad også må ha vært talespråk i persisk tid (539–332 fvt.).
I de nærmeste hundreårene før vår tidsregnings begynnelse ble det skapt et nytt jødisk morsmål i Palestina, ofte kalt mishnahebraisk, en form av mellomhebraisk. De jødiske etterbibelske hellige skriftene, som Mishna og Talmud ble skrevet på denne formen for hebraisk og på arameisk.
Gjennom hele middelalderen spilte hebraisk en viktig rolle som jødedommens særlige språk og som lærd språk i Palestina og i de ulike jødiske diasporaene i Midtøsten og Europa. Moderne hebraisk, ivrit, er det talte og skrevne offisielle språket for det jødiske flertallet i staten Israel (6,2 millioner av en befolkning på 8.25 millioner, i 2014), hvorav stadig flere har språket som morsmål. I tillegg er hebraisk viktig i den jødiske diasporaen, særlig i USA.
Språklige særtrekk
Fonologi
Med unntak for moderne hebraisk vet man svært lite om hebraisk fonemikk og fonetikk i de forskjellige perioder av språkets historie. Beskrivelser må baseres på det ortografiske systemet, på rekonstruksjoner og antagelser. Det hebraiske fonologiske systemet består av konsonanter, halvvokaler, vokaler og trykk. Blant særtrekk som karakteriserer de semittiske språkene er gutturallyder, i hebraisk khet og ayin, og bruken av emfatiske konsonanter, hebraisk tet, tsade og qof. Spesielt for hebraisk er at de bilabiale plosivene pe og bet i visse posisjoner opptrer som de labiodentale frikativene f og v, for eksempel ab 'far' som uttales [av]. De ikke-emfatiske plosivene bet, gimel, dalet, kaf, pe og taw får etter vokal frikativ uttale.
Morfologi
Hebraisk har ordklassene nomen, verb, tallord, partikkel, adverb. Det er to kjønn, hankjønn og hunkjønn, og tre tall: entall, totall (sjelden) og flertall. Kjønn og tall uttrykkes både i nominal- og verbalbøyningene. Hebraisk oppviser den klassiske semittiske ordstrukturen der man fra en rot på som regel tre konsonanter som antyder grunnbetydningen, uttrykker ulike leksikalske og grammatikalske morfemer ved å føye til vokaler og affikser. Fra roten ktv 'skrive' dannes katav 'han skrev', jiktov 'han skriver', ketov 'skriv', katuv 'skrevet', miktav 'skrift' osv.
Et særlig problem i hebraisk er spørsmålet om de finitte verbalformene angir tempus eller aspekt, dvs. hvorvidt det angis om handlinger er vedvarende eller avsluttet, eller om det dreier seg om angivelse av fortid eller nåtid/fremtid. Mens man lenge har hellet mot en ren aspektforståelse, mener mange i dag at tempus er langt viktigere enn antatt.
Språkhistorie
Det er vanlig å skille mellom følgende språkhistoriske stadier: gammelhebraisk, klassisk hebraisk, sen klassisk hebraisk, mellomhebraisk, middelalderhebraisk, moderne hebraisk. Til sammen dekker disse periodene nær 3000 år. Den hebraiske bibelen utgjør den viktigste kilden til kunnskap om språkets utvikling i tidsrommet fvt. Selv om den tekstlige overleveringen og massoretenes (jødiske skriftlærde) bearbeidelser førte til standardisering og språklig uniformering, gjenspeiler Bibelen mange århundrer med diakron utvikling.
Utenombibelske epigrafiske funn representerer et viktig korrektiv i forsøkene på å datere ulike språkhistoriske lag i Bibelen. Den stadig voksende samling av utenombibelske hebraiske tekster fra jernalderen består av ulike innskrifter, brev, graffiti, segl, bullae (små klumper av leire som ble brukt til å forsegle papyrus) og gravinnskrifter.
Gammelhebraisk
Det er vanlig å anta at israelittene overtok skrivekunsten fra den kanaaneiske befolkningen i Palestina fra rundt 1100 fvt. eller senere. Noen få poetiske tekster (for eksempel 2 Mosebok 15, Dommerne 5) gir et alderdommelig inntrykk, og enkelte forskere har datert disse så tidlig som til 1100-tallet fvt. Det er imidlertid svært omdiskutert.
Et utgravet ostrakon (potteskår som skrivemateriale) funnet i Izbet Sarta i 1970, og som stammer fra 1100-tallet fvt., har vært anført som den eldste kjente hebraiske innskriften, men dette er tvilsomt. Et annet ostrakon, funnet i 2008 i Khirbet Qeiyafa, som ligger på grensen mellom det gamle Juda og filisternes område, antas å være fra rundt år 1000 fvt. Skriftegnene er ikke hebraiske, men flere forskere mener språket kan være det.
Også den berømte bondekalenderen fra Gezer fra 900-tallet fvt., samt flere andre tekster fra samme tid, benytter fønikiske skrifttegn. Noen hebraisk tekst kan ikke med sikkerhet dateres tidligere enn til 800-tallet fvt. Til de mest kjente innskrifter hører ostraka fra Arad, innskrifter fra Kuntillet Ajrud fra 800-tallet fvt., ostraka fra Samaria, potteskår fra Hazor, gravinnskrifter fra Khirbet el-Kom, Siloa-innskriften fra 700-tallet fvt., gravinnskrifter fra Khirbet Bet Layy og Jerusalem og ostraka fra Arad fra 600-tallet fvt., samt ostraka fra Arad og Lakish, en sølvplakett fra Ketef Hinnom (Jerusalem) og en rekke bullae fra 500-tallet fvt. (Se epigrafikk – Midtøsten)
Klassisk hebraisk
Klassisk hebraisk, bibelhebraisk, er språket vi finner i de prestelige og deuteronomistiske historieverkene (Mosebøkene, Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene), samt i størstedelen av profetlitteraturen (Jesaja, Jeremia, Esekiel, Tolvprofetboken med noen unntak). Det var hovedspråk i Juda gjennom hele jernalderen (Bibelens kongetid), dvs. frem til ca. 586 fvt. En viss diakron utvikling kan spores. Det fonologiske systemet som er overlevert i Den hebraiske bibelen er imidlertid mye yngre og representerer massoretenes aktivitet i perioden ca. 500–ca. 950 evt. (SeTanakh)
Sen klassisk hebraisk
Sen klassisk hebraisk, sen bibelhebraisk. Lærde jøder i persisk tid (539–330 fvt.) benyttet så vel hebraisk som arameisk. Også for persisk tid er Den hebraiske bibelen hovedkilden til kunnskap om hebraisk språk (enkelte sene deler av Salmene, samt Haggai, Sakarja, Malaki, Jona, Ester, Esra, Nehemja og 1 og 2 Krønikebok). Leksikografisk og syntaktisk kjennetegnes skriftspråket i perioden av betydelig innflytelse fra klassisk hebraisk, men også fra arameisk og samtidig hebraisk, med nye lånord fra arameisk, akkadisk og persisk.
Med unntak av Daniel kap. 8–12, som alle er enige om å datere til 100-tallet fvt., er det vanskelig å si noe sikkert om hvilke av Bibelens bøker som er forfattet i hellenistisk tid (fra 330 fvt.), og skillet mellom sen bibelhebraisk og etterbibelsk (hellenistisk) hebraisk er flytende.
Mellomhebraisk
Mellomhebraisk kalles språket fra ca. 100 fvt. til ca. 400 evt. Mellomhebraisk er kjent særlig fra Dødehavsrullene, samaritansk hebraisk, og som det språket Mishna (samlet i siste halvdel av 100-tallet evt.) ble nedskrevet på (mishnahebraisk). Den babylonske og palestinske Talmud inneholder også mishnahebraisk materiale. Mens man tidligere antok at mellomhebraisk var et kunstspråk laget av hebraisk og arameisk, mener man i dag at språket har hatt sin basis i et talt hebraisk i Palestina. Språket er sterkt påvirket av arameisk og har mange lånord fra akkadisk og persisk, og særlig fra gresk.
Middelalderhebraisk
Gjennom hele middelalderen forble hebraisk jødedommens særlige språk, ikke minst gjennom gudstjenesteliturgien. Lærde jøder skrev kommentarer til Bibelen og den rabbinske litteraturen, men også filosofiske, juridiske, medisinske og andre vitenskapelige verker ble forfattet på hebraisk. Det fantes også en rik poetisk tradisjon, så vel religiøs som verdslig. Selv om språket ikke lenger var et talespråk, var hebraisk i hele middelalderen den utdannede jødes første og i noen tilfeller også viktigste skriftspråk.
Moderne hebraisk
Gjenopplivingen av det hebraiske språket i Palestina rundt 1900 representerer en enestående etnolingvistisk og sosiolingvistisk begivenhet i språkhistorien. Leksikografen Eliezer Ben-Jehuda (1858–1922) er blitt gitt mye av æren for dette enestående eksempel på lingvistisk nasjonalisme, men hans rolle er i dag mer omstridt. Hebraisk var i virkeligheten ikke noe utdødd språk. Det var i utstrakt bruk i religiøs og lærd sammenheng. Allerede forut for sionismen eksisterte det, bl.a. i Palestina, flere mindre samfunn som hadde begynt å benytte hebraisk som talespråk. I Øst-Europa skjedde det rundt midten av 1800-tallet en sekularisering av hebraisk gjennom utgivelsen av bl.a. romaner, skolebøker og aviser. I 1917 sikret Balfour-deklarasjonen hebraisk status som offisielt språk. Fremveksten av et standard israelsk-hebraisk skjøt fart etter opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948, bl.a. med en rik skjønnlitterær produksjon.
Alfabet og skrift
Se også egen artikkel om det hebraiske alfabetet.
Israelittene overtok det fønikiske alfabetet med 22 konsonanttegn en gang i tidsrommet ca. 1100–ca. 800 fvt. Noe eget hebraisk alfabet kan ikke identifiseres sikkert før 800-tallet fvt., da det skjedde en utvikling til lokale varianter som gjør det mulig å skille mellom fønikisk, hebraisk og arameisk. Det hersker ingen faglig enighet om når jødene i Palestina overtok det arameiske alfabetet og utviklet dette til den karakteristiske hebraiske kvadratskriften som er i bruk i dag. Tidsangivelsen varierer fra den senere persertiden (første halvdel av 300-tallet fvt.) til 200- og 100-tallet fvt. Selv om den opprinnelige hebraiske skriften etter hvert ble erstattet med den karakteristiske kvadratskriften, var gammelhebraisk skrift likevel sporadisk i bruk også senere, for eksempel i hellenistisk tid på mynter og krukker, på mynter i hasmoneisk tid, og i noen manuskripter fra Qumran. Det er ikke funnet bruk av gammelhebraisk skrift etter Bar-Kokhva-opprøret (132–135 evt.). Ett unntak finner vi hos samaritanerne som fortsatt benytter en variant av gammelhebraisk skrift.
Hebraisk skrives fra høyre mot venstre. Bokstavene alef, he, waw og jod, de såkalte matres lectionis, blir brukt som både konsonanter og vokaler. Hebraisk er et konsonantspråk der vokalene vanligvis ikke skrives. Vokaltegn ble tradisjonelt brukt bare i Den hebraiske bibelen, der det var viktig å sikre en mest mulig korrekt uttale, og i for eksempel lærebøker i språket. I moderne hebraisk brukes vokaltegn i barnebøker og i litteratur beregnet på lesere med begrensede hebraiskkunnskaper, som for eksempel nye immigranter til Israel.