Synagoge, hebraisk beit knesset (forsamlingshus) er stedet der jøder møtes til bønn, studier og felles gudstjenester. I ortodokse askenasiske menigheter blir synagogen ofte omtalt som Schul (jiddisk for skole). Reformjødiske menigheter omtaler sine synagoger som tempel. En synagoge kan være ethvert hus eller lokale der man møtes til bønn. De rituelle gjenstandene kan bringes til et sted som midlertidig skal fungere som synagoge.
Likevel ble det gjennom tidene bygget praktfulle synagoger og utviklet en spesiell synagogekunst. Arkitektonisk og utsmykningsmessig kan synagogen være utformet på forskjellige måter, alt etter tidsepoken og lokale byggeskikker.
I middelalderens Spania ble det bygget synagoger i maurisk stil, i kristne land minner synagogene ofte om kristne gudshus, og i Kina ble det bygget synagoger i pagodestil. I større byer, der det bor jøder med forskjellig opprinnelse, som i London eller New York, finnes synagoger med helt forskjellig preg. I dag bygges det også helt moderne synagoger.
Innredning
Noen ting er likevel temmelig felles for alle synagoger. Synagogen og menigheten skal alltid være vendt mot Jerusalem. På den veggen som vender mot Jerusalem, står det hellige skapet, aron ha-kodesh (arken), der torarullene er plassert. Disse er synagogens helligste gjenstander. Foran skapet brenner det evige lys, ner tamid, som skal minne om lysene som brant i Tempelet i Jerusalem. Foran skapet henger et vakkert brodert teppe.
Plattformen (bima), der lesingen fra Toraen foregår, var opprinnelig midt i synagogen, slik det fremdeles er i mange sefardiske synagoger. I askenasiske synagoger er denne forhøyningen gjerne flyttet nærmere arken.
I de aller fleste synagoger er det også en stor lysestake, menora, som skal minne om lysestaken som sto i Tempelet i Jerusalem. Siden synagogen ikke skal likestilles med Tempelet, bruker man her en åttearmet lysestake. Syvarmete lysestaker kan males, tegnes eller formes i relieff på veggen.
Utsmykningen av selve synagogerommet kan bestå i plante- og geometrisk ornamentikk, de to budtavler og "Juda løve". I noen gamle synagoger, som den i Dura Europos i Syria fra 200-tallet evt. var det også bilder av bibelske hendelser.
Gudstjenesten
I staten Israel er synagogen hovedsakelig et sted man oppsøker for å studere eller delta i gudstjenestene. I andre land tjener synagogen mange steder også som menighetens sosiale møtested, der man feirer brylluper og andre familiefester, samt holder kurs og ungdomsaktiviteter. Moderne synagoger har derfor gjerne også fest- og kurslokaler, slik som i Norge.
For å holde en ortodoks gudstjeneste må det være ti voksne menn (over 13 år) til stede (minyan). Menighetens menn kan selv utføre hele gudstjenesten, rabbineren har ingen spesiell rituell funksjon, men holder gjerne en preken i forbindelse med visse gudstjenester.
I større synagoger ledes de viktigste gudstjenestene av en kantor (hebr. hazzan). I ortodokse synagoger deltar kvinner ikke direkte i ritualene, men følger gudstjenesten fra et eget galleri eller tilstøtende rom. Innenfor reformjødedommen, konservativ jødedom, og rekonstruksjonismen sitter familiene vanligvis samlet, og kvinnene deltar i ritualene. I ikke-ortodokse menigheter er det vanligvis opp til den enkelte menighet å bestemme hvorvidt man vil ansette en kvinnelig rabbiner eller kantor.
Bakgrunn
De første synagogene kan ha oppstått allerede under det babylonske eksil på 500-tallet fvt., men det er ingen enighet om dette blant forskere. Vi vet heller ikke om folk allerede da møttes i spesielle bygg, eller om det dreide seg om møtesteder der jøder kunne møte likesinnede til bønn og studier.
De jødene som valgte å vende tilbake til Juda, etter at kong Kyros ga dem tillatelse til dette, kan ha opprettholdt denne tradisjonen, også etter at tempelet ble gjenoppbygget. Det bodde nå også jøder både i Babylonia og i Egypt, og for dem vil det å møtes for å studere jødisk lov og tradisjon ha bidratt til å styrke samholdet. Studiet av Tora-tekster og felles bønn ble også stadig viktigere. Ikke mange kunne reise helt til Jerusalem for å delta i den offisielle tempelkulten. I første århundre før vår tidsregnings begynnelse var det synagoger både i mange diasporasamfunn og i Judea.
Da Tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og jødene mistet sitt religiøse sentrum, ble den offisielle og samlende tempelkulten erstattet av bønn og studier i synagogene og ritualer i de private hjem. Rabbinerne utformet faste bønner, velsignelser og ritualer som skulle knytte jøder sammen og hjelpe folk til å leve et hellig liv. Vi vet imidlertid ikke hvor lenge det tok før det ble vanlig å oppsøke en synagoge regelmessig. Etter hvert ble det innført fast utformede gudstjenester i synagogene. Det er likevel mange variasjoner, alt etter menighetens opprinnelse og sammensetning.
Bygningene
De eldste spor etter synagoger er fra 200-tallet fvt., og er funnet i Egypt. Ruiner fra oldtiden finnes også i Roma og Ostia, og fra de første århundrer evt. i Israel, blant annet på Masada, Herodium og i Kapernaum, samt i Syria og Lilleasia. Ben Ezra-synagogen i det gamle Kairo ble kjøpt av den jødiske menigheten allerede i 882 evt., og er nå renovert. Blant de eldste bevarte synagoger i Europa (fra 1100- og 1200-tallet) er Altneuschul og Pinchas-synagogen i Praha, sistnevnte er nå innredet som museum.
Det finnes fremdeles små og store synagoger i alle verdensdeler. Vakre synagoger finnes fremdeles på flere av øyene i Det karibiske hav, spesielt på Curacao i De nederlandske Antiller. I den svært gamle synagogen i Kochi (Cochin) i det sydlige India holdes fremdeles gudstjenester, og også Mumbai (Bombay) i India har flere synagoger, der det holdes gudstjenester etter irakisk-jødisk skikk. Også i Iran er det fremdeles mange synagoger som er i bruk. Synagogen i Trondheim er verdens nordligste.
Under den annen verdenskrig ble titusener av synagoger og mindre bønnehus ødelagt i Øst- og Sentral-Europa og Balkanlandene.
Mange av de gamle synagogene i de muslimske land ble ødelagt da jødene måtte forlate disse landene, etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Men noen blir fremdeles godt vedlikeholdt, noen av de få gjenværende jødene, andre av landenes myndigheter. Noen har i dag fått status som museum.