På det antarktiske kontinentet i seg selv er det sparsomt med liv. Her fins det ingen virveldyr, med unntak av sjøfuglene som kommer inn til land for å hekke.
Det fins imidlertid en rik mikrofauna. Midden Belgica antarctica, som kan være opp mot 6 mm lang, er det største av de fullstendige landbaserte dyrene i Antarktis. Det fysiske miljøet og klimaet styrer livsprosessene for de landbaserte mikroorganismene i Antarktis, og for å klare seg, evner de virvelløse dyrene å produsere frostvæske for å nedsette frysepunktet, samt at de har evne til å fryse seg selv ned når temperaturen faller under 0 °C. Geografisk isolasjon er den primære hovedårsaken til at det så å si ikke finnes naturlige forekomster av terrestriske virveldyr i Antarktis.
Det marine økosystemet i Sydishavet er, i motsetning til det landbaserte dyrelivet, svært rikt, selv om det relativt sett er få arter her. Imidlertid blir det stadig oppdaget nye arter etter hvert som nye områder blir undersøkt. I havet domineres dyreplanktonforekomstene av krepsdyrgruppene. Av krepsdyrene er krill spesielt viktig, særlig arten Euphausia superba, som er en av de viktigste næringskildene for høyere predatorer, og dermed sentral for hele det marine økosystemet i Sydishavet. Bunnfaunaen består i vesentlig grad av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa). Sydishavet er også rikt på blekksprut (Cephalopoda).
Videre har det blitt registrert omlag 200 fiskearter. Piggfinnefisk (Notothenidae) utgjør omtrent 75 prosent av fiskebestanden i Antarktis (og omtrent 90 prosent av fiskebiomassen). Fisk i havområdene rundt Antarktis må kunne tåle lave temperaturer og skiftende isforhold. De fleste fiskeartene har utviklet spesielle glukosestoffer i blodet og i kroppsvevet. Disse stoffene fungerer nesten som frostvæske, og hindrer at kroppsvæsken fryser.
Storparten av verdens selbestand holder tiI i havområdene rundt Antarktis. Bestanden av krabbeeterselen (Lobodon eareinophagus) er anslått til rundt 15 millioner og utgjør alene over halvparten av verdens totale selbestand. I tillegg til krabbeeterselen finner vi antarktispelssel (Aretoeephalus gazella), weddellsel (Leptonyehotes weddelli), leopardsel (Hydrurga leptonyx), sørlig elefantsel (Mirounga leonina) og ross-sel (Ommatophoea rossi).
I sommersesongen er flere hvalarter å finne i sydishavet, blant annet spermasetthval (Physeter macroeephalus), spekkhogger (Oreinus orea), finnhval (Balaenoptera physalis), vågehval (Balaenoptera acutorostrata) og knølhval (Megaptera novaeangliae).
Det er registrert ca. 45 hekkende fuglearter i Antarktis. Det er særlig tre artsgrupper som dominerer blant sjøfuglene: pingvinene (7 arter), albatrossene (6 arter) og petrellene (23 arter). Pingvinene utgjør 85 prosent av biomassen til sjøfuglene i Antarktis, og Adeliepingvinen (Pygoscelis adeliae) alene utgjør halvparten av alle pingvinene. Fuglefaunaen omfatter dessuten mange stormfugler, skarver, falklands- og sørjo, taremåke og slirenebb. De fleste sjøfuglene i Antarktis hekker på de subantarktiske øyene og langs kysten av kontinentet. Det er imidlertid også fugler som har funnet trygge hekkeforhold i nunatakområdene inne på kontinentet, og her finner man noen av de største sjøfuglkoloniene i Antarktis.
Lave vanntemperaturer og intens sesongbetont tilgang på næring styrer livet i det marine økosystemet. De marine pattedyrene har tilpasset seg de lave havtemperaturene på flere måter. Stor kroppsstørrelse er en effektiv måte å redusere varmetap på. Et tykt spekklag gir både god isolasjon og fett å tære på i perioder når næring ikke er lett tilgjengelig. De fleste marine pattedyrene er generalister og spiser det meste. Imidlertid konsentrerer de seg om energirik mat som muliggjør en hurtig oppbygging av fettlaget.
Utvalgt litteratur
- Fothergill, A.: Antarktis: verdens siste villmark, 1994, isbn 82-02-14837-5, Finn boken