En fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere med hovedformål å ivareta medlemmenes interesser. Andre ord for fagforening er fagforbund, arbeidstakerorganisasjon, arbeidstakerforening og – i statlig sektor – tjenestemannsorganisasjon.
I arbeidstvistloven av 27. januar 2012 nr. 9, som er den sentrale lov innenfor den kollektive arbeidsrett, brukes ordet fagforening. I lovverket ellers brukes også for det meste betegnelsen fagforening, men i tjenestetvistloven, som gjelder for statlig sektor, brukes betegnelsen tjenestemannsorganisasjon.
Det er viktig å skjelne mellom fagforeninger og andre sammenslutninger, da det bare er fagforeninger som kan fremme krav overfor sin arbeidsgivermotpart om forhandlinger om opprettelse av tariffavtale, og som kan bli part i tariffavtaler som regulerer arbeids- og lønnsforhold. Medlemmene blir bundet av disse avtalene. Arbeidsgivermotparten kan være en enkeltarbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening.
I enkelte profesjonsforbund, som for eksempel Norges Juristforbund, er rollene som fagforening og tariffavtalepart ikke de eneste funksjonene organisasjonen har. Disse organisasjonene har også medlemmer som ikke er arbeidstakere, men selvstendig næringsdrivende.
Fagforening etter loven
I arbeidstvistloven av 2012 § 1 defineres fagforening som enhver sammenslutning av arbeidstakere eller arbeidstakeres foreninger, når sammenslutningen har som formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor deres arbeidsgivere. Dette er i samsvar med definisjonen i den tidligere arbeidstvistloven av 1927, som i sin tur bygget på den første arbeidstvistloven av 1915. Ut fra denne definisjonen omfatter begrepet alt fra store, landsomfattende hovedorganisasjoner som Landsorganisasjonen i Norge (LO), til små «husforeninger» med en håndfull medlemmer.
Arbeidsretten har i sin praksis tradisjonelt godtatt at svært små, løst organiserte og kortvarige grupper av arbeidstakere har vært å anse som fagforeninger og dermed kan inngå tariffavtale. Arbeidsretten synes imidlertid å ha endret denne praksis noe siden 2010, da retten avsa en dom der en lokal husforening ikke ble ansett for å tilfredsstille lovens krav til fagforeninger, fordi organiseringen var for løs og ustrukturert (ARD-2010-19). Også i en dom fra 2011 fremholder Arbeidsretten at selv om lovens definisjon av fagforening omfatter enhver sammenslutning med det formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne, må det stilles visse krav til foreningens struktur og stabilitet for at den skal kunne vareta dette formålet (ARD-2011-14).
I proposisjonen til arbeidstvistloven av 2012 (Prop. 134 L (2010-2011)) heter det imidlertid at definisjonen av fagforening i den gamle loven av 1927 skal videreføres. Når man ser proposisjonen og Arbeidsrettens nye praksis opp mot hverandre, er det noe uklart hva som er rettstilstanden med hensyn til hvordan begrepet fagforening skal defineres i tariffrettslig sammenheng.
To prinsipper for organisering
Det har tradisjonelt vært to ulike prinsipper for arbeidstakerorganisering i Norge. Organiseringen i industriforbund var lenge det vanlige i LO. Dette medførte at de ansatte innen en bedrift ble organisert i samme forbund nær sagt uansett hva slags jobb de hadde, og at forbundene ble etablert som brede bransje- eller industriforbund.
Organisering i yrkes- eller profesjonsforbund tar derimot utgangspunkt i den enkeltes yrke, og det vil dermed kunne være mange organisasjoner representert på hver arbeidsplass. Norges Juristforbund og Den norske legeforening er eksempler på profesjonsforbund.
De store hovedorganisasjonene er sammenslutninger av flere forbund. Den største hovedorganisasjonen er Landsorganisasjonen i Norge (LO). I LO og i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) finnes en blanding av industri- og yrkesforbund, mens Unio og Akademikerne i hovedsak består av profesjonsforbund.
Mens industriforbundsformen har lagt grunnlaget for den sterke stilling LO har i norsk arbeidsliv, har også profesjonsforbundene i Unio og Akademikerne de siste tiårene tiltrukket seg medlemmer. Også LO har noen rene yrkesforbund som medlemmer, mens enkelte av YS-forbundene organiserer et vidt spekter av medlemmer.
Oppgaver
Det sentrale i fagbevegelsen er å hevde arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne.
Kampen om lønnen og arbeidstiden har gjerne vakt størst oppmerksomhet, fordi den ofte er ført som ledd i samlede oppgjør for store deler av landets arbeidstakere.
Oppsigelsesvernet er også viktig. I eldre tid kunne en arbeidsgiver fritt si opp arbeiderne, noe som var et meget sterkt inngrep i arbeidernes frihet, siden det forekom at arbeidsgivere sa opp folk som ville stifte fagforeninger eller var politisk aktive.
Forsvaret mot vilkårlige oppsigelser og avskjed er fremdeles viktig. Fagforeningene støtter sine medlemmer blant annet med juridisk hjelp dersom et medlem anser seg usaklig oppsagt eller avskjediget. Tariffavtalene inneholder ofte bestemmelser som gir et særlig vern for de ansattes tillitsvalgte mot oppsigelser som ikke er saklig begrunnet.
I Norge hadde loven av 1920 om arbeiderutvalg en lignende bestemmelse til vern for utvalgsmedlemmene. Ved arbeidervernloven av 1936 ble oppsigelsesvernet utvidet til å omfatte alle arbeidere. Disse lovbestemmelsene er vesentlig fremkalt ved fagforeningenes krav. Retten til medbestemmelse i virksomhetens drift og planlegging hører først og fremst etterkrigstiden til.
Bygging av forsamlingslokaler (Folkets hus), som delvis foregikk ved frivillig arbeid av medlemmene, var lenge en viktig oppgave for fagforeningene.
Virkemidler
Fagforeningenes viktigste virkemiddel for å oppnå sine mål i interessetvister er streik. (Det tilsvarende virkemiddel for arbeidsgiverne og arbeidsgiverforeningene er lockout.) Særlig den revolusjonære syndikalisme førte til at fagforeningene i sin tid også tok i bruk boikott, sabotasje og obstruksjon som kampmidler. De fleste interessetvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er imidlertid blitt løst uten slike maktmidler.
I våre dager finner man som oftest løsningene ved forhandling mellom partene, men lykkes ikke dette, kan fagforeningene gå til streik etter nærmere regler i arbeidstvistloven. Det fins også et offentlig apparat for mekling mellom partene, ledet av Riksmekleren. En tvist kan også løses ved frivillig eller tvungen lønnsnemnd.
Det har vært en tendens til at fagforeningene har sluttet seg sammen i stadig større forbund. Den samme tendens ser vi på arbeidsgiversiden. De fleste organiserte arbeidstakere er i våre dager tilsluttet enten Landsorganisasjonen i Norge (LO) eller en av de andre store hovedorganisasjonene. Derfor kan interessetvistene lett komme til å omfatte store deler av arbeidslivet på én gang.
Resultatet av interessetvister blir som oftest fastslått i en tariffavtale. Tariffavtalene har bindende virkning for de organisasjonene som er parter i dem, og for deres medlemmer. Det innebærer at i den perioden en tariffavtale gjelder, kan partene ikke gå til streik, lockout eller annen arbeidskamp for å løse interessetvister. Dette kalles for fredsplikt. Arbeidsavtaler mellom den enkelte arbeidstaker og den enkelte arbeidsgiver kan ikke inneholde bestemmelser som er i strid med tariffavtale som begge er bundet av. I Norge var Fagopposisjonen av 1911 motstander av bindende tariffavtaler, men dette fikk de ikke gjennomslag for.
I nordiske land har fagforeningene tradisjonelt samarbeidet nært med de sosialdemokratiske partiene og utøvd atskillig politisk innflytelse gjennom dem. Slik er det for eksempel med forholdet mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Arbeiderpartiet.
I mange land er fagforeningenes innflytelse så stor at også regjeringer av andre partier enn de sosialdemokratiske konsulterer dem når det gjelder spørsmål av betydning for arbeidstakerne. I Frankrike står fagorganisasjonen prinsipielt utenfor partipolitikken, men stiller likevel ofte krav til statsmakten om blant annet lovgivning og minstelønn.
Organisasjon
Fagbevegelsens organisatoriske oppbygging er forholdsvis ensartet i alle industriland. Grunnenheten er fagforeningen, som søker å samle alle arbeidstakere i samme fag, i et geografisk område, eller alle arbeidstakere ved samme bedrift uten hensyn til deres fag.
Fagforeningene er sammensluttet i landsomfattende forbund. Forbundene er sammensluttet i landsomfattende hovedorganisasjoner av en betydelig størrelse. Hvilket organisasjonsledd som er det viktigste, varierer fra land til land. I Frankrike ligger hovedvekten på den enkelte fagforening eller på de lokale samorganisasjonene (arbeidsbørsene), i USA og Storbritannia på forbundene, i de nordiske land på både forbundene og landsorganisasjonene.
I mange land, blant annet i Norge, finnes det flere hovedorganisasjoner. Til dels fins det også flere forbund og fagforeninger, som konkurrerer på samme felt.
I alle land finnes det dessuten enkelte forbund som står alene. Landsorganisasjonene samarbeider over landegrensene gjennom faglige internasjonaler og forbundene gjennom forbundsinternasjonaler.
Historikk
Fagforeningenes fremvekst er knyttet til utviklingen av industrisamfunnet. Likevel dannet håndverkssvennene fagforeninger tidligere enn industriarbeiderne i de fleste land.
Fagforeningenes eldste historie i Norge er et godt eksempel. Den eldste norske fagforeningen er Norges Farmaceutiske forening, som ble stiftet 2.november 1858. Typografene var også tidlig ute med å organisere seg. Under en sterk høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene oppstod en rekke streiker, og i tilknytning til denne bevegelsen ble flere fagforeninger stiftet blant håndverkssvennene i hovedstaden. Nesten alle disse foreningene gikk i oppløsning under den følgende økonomiske krisen, men i 1880-årene ble 60–70 fagforeninger grunnlagt i Norge, derav over 40 i Oslo og 10 i Bergen. De aller fleste av dem var håndverkerforeninger.
I 1883 dannet 13 fagforeninger i Oslo den første større sammenslutning, Fagforeningernes Centralkomité, som snart utviklet seg i sosialistisk retning under ledelse av boktrykker Christian Holtermann Knudsen.
Norsk Centralforening for boktrykkere (senere gått inn i Norsk Grafisk Forbund) regnet sin stiftelse fra 1882. I 1889 oppsto en streik blant typografene, og denne regnes gjerne som den første organiserte streik i Norge.
Først i 1890-årene begynte de mindre faglærte og ulærte arbeiderne å komme med i noen større utstrekning, særlig gjennom Norsk Arbeidsmandsforbund. I 1899 ble Arbeidernes faglige landsorganisasjon, senere kalt Landsorganisasjonen i Norge, stiftet.
- Om den videre utvikling, se artikkelen om LO.
I demokratiske land er det blitt en stadig viktigere oppgave for fagforeningene å påvirke statsmakten, både lovgivningen, som for eksempel sosial- og trygdelovgivningen, og den økonomiske politikken. I for eksempel USA skjer påvirkningen ved at fagforeningene søker å støtte de politikere som viser en holdning som stemmer med deres interesser. Fagforeningene er da en pressgruppe, men ikke knyttet til noe enkelt parti.
I alle land var fagforeningene i den første tid sterkt omstridt. Den herskende økonomiske lære i den perioden da de grodde frem, den økonomiske liberalismen, hevdet at det burde rå full kontraktsfrihet på arbeidsmarkedet som ved andre økonomiske transaksjoner. Når fagforeningene søkte å hindre individuelle avtaler mellom den enkelte arbeidsgiver og den enkelte arbeider, ble det ofte oppfattet som inngrep i denne kontraktsfriheten.
I mange land ble det innført forbud både mot fagforeninger og arbeidsgiverforeninger (i Frankrike 1791, Storbritannia 1799), men i praksis rammet forbudene bare fagforeningene.
Forbudene lot seg ikke opprettholde i lengden. I Storbritannia startet oppmykningen av forbudene i 1824. I Frankrike skiftet fagforeningenes status flere ganger, men de ble først definitivt legalisert i 1884. I Belgia ble organisasjonsretten anerkjent i 1866, i Tyskland 1868, i Nederland 1872.
I Norge fantes det aldri noe lovforbud mot fagforeninger, men arbeidsgivernes represalier gjorde i mange tilfeller organisasjonsretten illusorisk. Den ble først allment akseptert etter at Norsk Arbeidsgiverforening var grunnlagt i 1900 og i praksis godtok fagforeningene som sin naturlige motpart. Det er nå allment anerkjent i de fleste land at fagforeningene er et nødvendig ledd i det moderne samfunn, og at de har bidratt sterkt til å heve arbeidernes levestandard og til å skape et mer demokratisk samfunnsliv.
Mens LO i mange år var den eneste store arbeidstakerorganisasjonen i Norge, har utviklingen de siste 40 år gått i retning av flere store hovedorganisasjoner. Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) ble etablert i 1974, og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977. Akademikerne ble etablert i 1997 og overtok raskt for AF, som ble oppløst i 2001. Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) ble opprettet i 2001 og reorganisert som Unio i 2005.
Innenfor både LO og hver av de nyere hovedorganisasjonene fins det en rekke forbund, noen av disse også av betydelig størrelse. Den største hovedorganisasjonen er LO med ca. 910 000 medlemmer, mens det største forbundet er LO-forbundet Fagforbundet med ca. 346 000 medlemmer.
Hovedorganisasjonene
| Medlemmer 2017 | |
|---|---|
| Landsorganisasjonen i Norge (LO) | 910 000 |
| Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) | 215 000 |
| Unio | 340 000 |
| Akademikerne | 194 000 |
De største frittstående fagforeningene
| Medlemmer 2017 | |
|---|---|
| NITO | 80 000 |
| Lederne | 17 000 |
| Norsk Journalistlag | 9 000 |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, 1947
- Bull, Edvard: Norsk fagbevegelse : oversikt over fagorganisasjonens utvikling, 2. utg., 1968
- Ousland, Gunnar & Alfred Skar: Fagorganisasjonen i Norge, 1949, 4 b.