Magna Carta er den berømte håndfestningen som den engelske kongen Johan uten land måtte avgi 15. juni 1215 i Runnymede, vest for London, etter et aristokratisk opprør. Den ble utferdiget i mange eksemplarer og bekreftet av senere konger. Fire eksemplarer av den originale håndfestningen er bevart, hvorav to finnes i London ved British Library, mens katedralene i Salisbury og Lincoln oppbevarer ett eksemplar hver.
Bakgrunn
Aristokratiske opprør mot kongene av England var ikke uvanlige etter den normanniske erobringen av øya i 1066. Etableringen av det anglo-normanniske kongeriket på begge sider av Den engelske kanal førte med seg spesielle administrative og politiske utfordringer for de engelske kongene som også var hertuger av Normandie, og fra 1154 hertuger av Aquitania og grever av Anjou, Maine og Poitou. De franske besittelsene gjorde de engelske kongene til vasaller av den franske kongen, og trakk de engelske kongene inn i fransk maktpolitikk. Samtidig var engelske aristokrater ofte godseiere på den franske siden av kanalen.
Både samtidige og moderne historikere har betraktet kong Johan som en spesielt udugelig konge. Klagemålene mot Johan er riktignok påfallende like de som ble rettet mot hans far, Henrik 2. I begge tilfeller så aristokratene seg leie på høye skatter, et sendrektig og hensynsløst rettssystem, utnevnelse av høyere embedsmenn fra de lavere samfunnsklasser, og tilsidesettelse av aristokratiske privilegier. Kong Johan ble imidlertid stilt overfor to utfordringer som han taklet dårligere enn tidligere konger: krig med Frankrike og uenighet med kirken. Disse faktorene medvirket til opprøret mot kongen og utstedelsen av Magna Carta.
Tapet av de franske lenene
Krigen mot Frankrike ble utløst av et kontroversielt ekteskap. I 1200 giftet Johan seg med den unge Isabella av Angoulême og tok henne med seg til England. Det plutselige ekteskapet skapte rabalder i Frankrike, fordi Isabella allerede var forlovet med Hugh av Lusignan. Hugh klagde Johan inn for kong Filip August av Frankrike, som tekniske sett var Johans lensherre. Da Johan nektet å svare på anklagene erklærte Filip at han ville konfiskere Johans besittelser, og i 1204 hadde kong Filip tatt kontroll over Normandie, Maine, Anjou og Poitou. Bare Aquitania var tilbake av den engelske kongens franske len.
Tapet av de franske lenene skapte spesielt stor misnøye i det engelske aristokratiet. De som før hadde vært i besittelse av gods på både fransk og engelsk territorium ble nå tvunget til å velge mellom sine engelske og franske eiendommer, men mange satte sin lit til en reintegrering av lenene under den engelske kronen. I årevis forsøkte Johan å vinne tilbake herredømmet over de tapte lenene, og hevet skattene betraktelig for å finansiere krigføringen. Da kongen nok en gang gikk på et sviende nederlag mot kong Filip i 1214, hadde de engelske baronene fått nok av Johans vanstyre.
Konflikt med kirken
Samtidig foregikk Johans strid med kirken og pave Innocens 3, en konflikt som begynte i 1207 da kongen nektet å godta valget av Stephen Langton til erkebiskop av Canterbury. I 1208 ble England plassert under interdikt og i 1209 ble Johan selv ekskommunisert. Samme år forlot alle engelske biskoper landet, foruten Peter des Roches og John de Gray, som var blant Johans nærmeste allierte. Til tross for store inntekter fra de tomme bispestolene syntes situasjonen uholdbar for Johan. Han inngikk derfor et forlik med paven i 1213 og Stephen Langton fikk komme tilbake til England. Interdiktet ble endelig hevet i 1214.
Opprør og borgerkrig
I 1213–1215 og det hersket det en viss dommedagsstemning i kongeriket. Den populære predikanten Peter av Wakefield spådde at Johans tid som konge snart ville være over og kong Filip August av Frankrike truet landet med invasjon. De frustrerte baronene, som i 1214 hadde vært vitne til nok en mislykket militærekspedisjon til Frankrike, gikk i forbund med Stephen Langton mot kongen. I 1215 krevde de at Johan skulle bekrefte deres rettigheter slik de var formulert i den over 100 år gamle håndfestningen til Henrik 1. Johan nektet og krevde i stedet at baronene avla en troskapsed til ham og samtidig frasverget seg håndfestningen.
Kongens skarpe retorikk forsikret baronene om at det kun var våpenmakt ville gjøre kongen kompromissvillig. I april 1215 samlet de seg i Stamford og marsjerte sørover. 17. mai samme år inntok opprørerne London med støtte av byens innbyggere. Først da gikk Johan med på opprørernes krav. Han møtte dem ved Runnymede, vest for London, og satte sitt segl på Magna Carta,15. juni 1215. Til gjengjeld ga baronene kongen sin troskapsed.
Det virker imidlertid som om kongen kun ville kjøpe tid, for straks dokumentet var beseglet, fikk Johan pave Innocens 3 til å erklære dokumentet ugyldig. Stephen Langton, som til nå hadde hatt pavens støtte, ble dessuten avsatt fordi han ikke hadde støttet kongen mot opprørerne. Avvisningen av Magna Carta utløste i 1215 en borgerkrig mellom baronene og kongen.
Selv om krigen i utgangspunktet dreide seg om Magna Cartas gyldighet eskalerte konflikten raskt. Baronene søkte kong Filip 2 av Frankrike om hjelp, og tilbød den engelske tronen til Filips sønn Ludvig. Han ankom England i mai 1216 og ble straks kronet til konge.
Situasjonen var fortsatt uavklart da Johan døde brått i oktober 1216. Sønnen Henrik 3 ble kronet til konge av Johans støttespillere, og med håp om å kunne påvirke den ni år gamle kongen gikk mange baroner over til ham. I et dristig trekk ble en revidert utgave av Magna Carta utstedt i den nye kongens navn. Henriks rådgivere la dermed beslag på opprørernes sak, og støtten til Ludvig falt raskt fra hverandre. Etter en serie nederlag do Ludvig tilbake til Frankrike i 1217.
Innhold
Det første dokumentet avMagna Carta er datert 15. juni 1215 og består av 63 paragrafer. Den erklærer politiske rettigheter for frie menn, og kirkens frihet i valg av biskoper og juridiske spørsmål (§ 1). En håndfull paragrafer regulerer ulike forhold som byen Londons friheter (§ 13), fiske i Themsen (§ 33) og måleenheter for øl, vin og korn (§ 35).
Dokumentets viktigste ambisjon er nok begrensningen og reguleringen av kongens utøvende makt. Kongens utenlandske leiesoldater skulle utvises fra riket (§ 50–51) og kongens gisler skulle utleveres til sine respektive familier (§ 49 og § 58–59). Dokumentet søker også å begrense kongens føydale rettigheter, som for eksempel escuage (§ 12), arveavgift (§ 2–4 og § 7), de kongelige skogene (§ 43, § 47–48 og § 53), og kongelig formynderskap for enker (§ 7) og mindreårige arvinger (§ 3–4). Visse avgifter skulle heller ikke kunne kreves av kongen uten aristokratisk godkjennelse (§ 14).
Den mest oppsiktsvekkende paragrafen er kanskje § 61, også kjent som sikkerhetsparagrafen. Den utnevner et råd på 25 baroner og gir de en begrenset rett til å gjøre opprør mot kongen dersom han ikke skulle overholde vedtektene i dokumentet. I praksis betyr dette at kongens suverenitet ville bli utfordret, og senere utstedelser fjernet derfor denne klausulen.
Når det gjelder paragrafene vedrørende rettshåndhevelse argumenterer den engelske historikeren Robert Bartlett for at baronene ikke søkte å begrense kongens juridiske makt, men å gjøre den mer forutsigbar, tilgjengelig og rettferdig. Enkelte paragrafer regulerer derfor utstedelse av dokumenter og organiseringen av lokale rettssaker (§ 18–19). I en av dokumentets mest kjente formuleringer erklæres det høytidelig at alle frie menn har krav på å bli dømt av likemenn og skulle ikke holdes fengslet uten lov og dom (§ 39–40). Det ble også stilt krav om vitneførsel før rettssaker (§ 38).
Senere betydning
Magna Carta ble utstedt på nytt i 1216, 1217, 1225 og 1297 og er blitt oppfattet som en av grunnsteinene i engelsk statsliv. Deler av paragrafene fra 1297 er fortsatt gjeldene rett i britiske lovbøker.
Til ulike tider har brevet blitt tolket på forskjellige måter. Det opprinnelige dokumentet var først og fremst en rettighetserklæring som sikret stormennenes posisjon overfor kongen, men under senere konflikter mellom konge og Parlament har man ofte påberopt seg Magna Carta. Det har blant annet blitt hevdet at erklæringen var et frihetsbrev som omfattet alle borgere, ikke bare en enkelt stand av stormenn. På 1600-tallet var interessen for Magna Carta stor og påvirket utstedelsen av Bill of Rights i 1689. På 1700-tallet var Magna Carta del av de amerikanske kolonienes retorikk mot Storbritannia, fordi de ble pålagt skatt uten at de var representert i det britiske parlamentet. En må derfor kunne si at dokumentet har spilt en vesentlig rolle ikke bare for den engelske, men også for den amerikanske forfatningsutviklingen.
I 2015 ble 800-års jubileet for Magna Carta feiret med utstillinger, nyutgivelser og minnemynter.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Tekst og Oversettelse
- Carpenter, David A. (2015). Magna Carta. London: Penguin.
Sekundærlitteratur
- Carpenter, David A. (2004). The Struggle for Mastery: The Penguin History of Britain 1066–1284. London: Penguin.
- Bartlett, Robert (2000). England Under the Norman and Angevin Kings 1075-1225. Oxford: Clarendon Press.
- Gillingham, John (2004). John (1167–1216), king of England, and lord of Ireland, duke of Normandy and of Aquitaine, and count of Anjou. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
- Vincent, Nicholas (2012). Magna Carta: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press.