Ørret, eller aure, Salmo trutta, er en fiskeart i laksefamilien. Den varierer mye i farge og størelse. På grunn av ulikt levevis skjelner man mellom ferskvannsørret og sjøørret, men all ørret forplanter seg i ferskvann. Ørret er utbredt over hele Norge, og viktig som matfisk og for sportsfiskere.
Beskrivelse
Ørret er ganske lik laks. Den skiller seg fra laks særlig ved mindre slank bygning, høyere halerot, flere (oftest 13–15) skjell i en skrålinje fra fettfinnen ned til sidelinjen, flere flekker på sidene: svarte flekker under sidelinjen, også bakenfor ryggfinnen.
Små ørret skiller seg fra små laks ved mindre innskåret halefinne, lengre overkjeve (når litt bakenfor pupillen) og ved å ha en rød rand bakerst på fettfinnen, noe laksungene sjelden har. På grunn av den smalere haleroten og de stivere strålene i halefinnen kan man lett holde en laks opp ned med et tak rundt haleroten. Dette er vanskelig med ørret. Ørreten er dessuten gjennomgående mindre enn laksen, men kan unntaksvis nå en størrelse av 15 kg og derover. Lengden er da ca. én meter.
Ørreten er svart variert i størrelse, form og farge. Den ansees som den norske fiskearten som er mest variabel, også når det gjelder atferd. Det er klart at ørreten er svært plastisk, idet form og farge endres avhengig av miljøet. Dette førte tidligere til at det ble beskrevet mange ulike arter med ørret. I Norge ble det i gamle dager snakket om tre arter; sjøørret, innsjøørret og bekkeørret. I dag er det klart at disse er samme art. Det er imidlertid fortsatt stor meningsforskjell når det gjelder hvor mange arter av ørret det finnes i Europa. Trolig finnes det flere arter i sør-Europa, mens det i nord kun finnes en art – Salmo trutt..
I en rekke bestander av ferskvannsørret blir en stor del av individene forholdsvis store (opptil 20 kg). Slike bestander kalles storørret og finnes for eksempel i Mjøsa (den såkalte hunderørreten som gyter i Gudbrandsdalslågen, men også andre av tilløpselvene til Mjøsa huser storørret), Tyrifjorden og Randsfjorden. Storørreten får en kraftig vekstforbedring etter utvandring fra elv til innsjø som følge av at de starter å spise fisk. Både i Mjøsa og i Tyrifjorden er krøkle den viktigste byttefisken for ørreten i den første fasen i innsjøen. Mange storørretstammer er sterkt truet av blant annet vassdragsreguleringer, sur nedbør og overbeskatning.
Levevis
På grunn av ulikt levevis skjelner man vanligvis mellom formene ferskvannsørret og sjøørret. Ferskvannsørret tilbringer hele sitt liv i ferskvann, vann eller elv, og er da oftest forholdsvis mørkfarget, til dels med røde flekker på sidene. Sjøørret forlater vanligvis vassdragene ved en størrelse av 12–18 cm og en alder av 2–5 år og går ut i sjøen, hvor de antar en mer sølvglinsende farge og får navn av sjøørret. I denne formen forveksles ørret ofte med laks, særlig som ung fisk.
Forplantning
All ørret, også sjøørret, forplanter seg bare i ferskvann, helst elv eller bekk, men også i innsjø. Gytetiden faller ulikt på forskjellige steder, oftest i september–oktober, men unntaksvis først i desember–januar. Den gytte rognen klekkes først om våren eller ved slutten av vinteren.
Utbredelse
Vår ørret har sin hovedutbredelse i Europas nordlige halvdel, men forekommer i så godt som alle land i Europa så vel som i de nærmest tilstøtende deler av Asia og Afrika. Den er også med hell overført til så vel Amerika som New Zealand.
I Norge er ørret den mest utbredte ferskvannsfisken, idet det er få kommuner hvor den ikke finnes. Den går i fjellet opp til 1400 meter eller mer. I elvene foretrekker den steder med rask strøm med mer eller mindre steinet bunn og forekommer derfor forholdsvis sparsomt i de sakte rennende lavlandselvene i det sørøstlige Norge. Sin fulle utvikling oppnår den først i vannene og innsjøene, hvor tilgangen på næring er rikere enn i elvene.
Utsetting
I Norge foregår en utstrakt utsetting av ørret både som yngel og settefisk (5–10 cm) – hovedsakelig for å øke avkastningen i vann og elver utsatt for inngrep (spesielt vassdragsregulering) og forurensning (spesielt forsuring).
Fiske
Fisket etter ørret i Norge er eldgammelt og er blitt drevet med krokredskap, teiner, sløer og garn. Ørreten ble tørket, saltet og raket. Nå er den en av våre mest populære sportsfisker, og fiskes med stang (flue, kastesluk, mark), garn og oter. I store vann som Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden har det vært og blir fremdeles drevet et utstrakt dorgefiske etter ørret. Her drives også et målrettet fiske fra båt med moderne trollingutstyr (dyprigg) etter storørret som kan oppnå en vekt på over 10 kg. Ørretfisket er undergitt regulering i kommunale eller regionale fiskeforskrifter utferdiget av Direktoratet for naturforvaltning. De inneholder regler om minstemål, fredningstid i gytetiden, maskevidde for garn, med mer.
De beste sjøørretelvene de senere år har vært Driva i Sunndalen (Møre og Romsdal) med årlig fangst mellom 2000–10 000 kilo, og Vefsna, Fusta og Saltdalselva, alle i Nordland. Elvene som renner ut i Sognefjorden, blant annet Lærdalselva, Aurlandselva og Utlavassdraget, er kjent for sin storvokste sjøørret; eksemplarer mellom 5–8 kilo er ikke uvanlig.
Sjøørretfiske i sjøen fra land med stang er tillatt hele året, og dette fisket har blitt svært populært de siste 20 årene. Fluefiske i sjøen foregår gjerne med fargerike streamere og store mørke børstemarkimitasjoner. Våren regnes som beste tidspunkt for fluefiske. Også dorgefiske etter sjøørret kan gi godt resultat. Oslofjorden er populært område for sjøørretfiske i vinterhalvåret.
Systematikk
| Nivå | Norsk navn | Vitenskapelig navn |
|---|---|---|
| Rekke | Dyr | Animalia |
| Rekke | Ryggstrengdyr | Chordata |
| Klasse | Strålefinnede fisk | Actenoptyrigii |
| Infraklasse | Ekte beinfisk | Tuleostei |
| Orden | Salmoniformes | |
| Familie | laksefamilien | Salmonidae |
| Art | Ørret | Salmo trutta |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Lars Nilssen: Ørret. En beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk. Vega forlag 2017.