Versj. 7
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 30. desember 2018. Artikkelen endret 4 tegn fra forrige versjon.

Apokalypse, betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel. Slike fremtidsvisjoner forekommer i mange religioner, og er kjent fra både zoroastrisme, jødedom, kristendom og islam.

Apokalyptiske fremtidsvisjoner blir ofte formidlet i et vanskelig tilgjengelig språk og bruker uklare symboler og bilder og metaforer. Teologer tolker derfor slike forusigelser ulikt. Apokalypse brukes også på en egen klasse skrifter i jødisk og kristen religiøs litteratur.

I dagligtalen kan betegnelsen apokalypse også brukes for å beskrive forestillinger om kommende ulykker og naturkatastrofer.

Apokalyptiske forestillinger var tilstede allerede hos profeten Amos (700-tallet fvt.) i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente (Amos, 5,18–20). Etter eksilet i Babylon fortsatte jødiske lærde å frembringe apokalypser, både i Eretz Israel (landet Israel), og i Egypt.

Etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 evt., ble det skrevet flere apokalyptiske tekster. De fleste apokalypser utenfor Bibelen er pseudepigrafisk litteratur og ble tilskrevet tidligere jødiske helteskikkelser, som Esra (som levde på 400-tallet fvt.). Andre er teskter er Mose himmelfart, Henoks bok, Baruks apokalypse og Abrahams apokalypse. Rundt tolv jødiske apokalypser er bevart. Også Dødehavsrullene omfatter apokalyptiske forestillinger og tekster.

Den eldste lengre apokalyptiske teksten som er tatt inn i både Den hebraiske bibelen og Det gamle testamentet er Daniels bok. I Det nye testamentet finnes én apokalypse, Johannes' åpenbaring.

Alle de jødiske apokalyptiske tekstene, unntatt Daniels bok, ble overlevert gjennom kristne. De opprinnelige arameiske og hebraiske tekstene ble tidlig oversatt til gresk og latin.

Senere kristne apokalypser er Peters apokalypse og Hermas' hyrdebok, den siste fra ca. 140. Messiansk jødisk apokalyptikk ble også skrevet i middelalderen.

Også Koranen har sterke apokalyptiske innslag. Surene 81, 82, 84 og 99 regnes som apokalyptiske surer. Her fortelles det om de siste dager, når solen og stjernene blir mørke, helvete varmes opp og menneskene får sin dom.

Apokalyptisk litteratur finnes også i andre religiøse tradisjoner. Spesielt i zoroastrisk iransk religiøs litteratur finnes en rekke apokalyptiske elementer, som inndeling av historiens forløp i stadier som fører til en endelig, voldsom slutt karakterisert ved de dødes oppstandelse og påfølgende dom. En fullt utarbeidet apokalyptisk tekst er Bahman Yasht. Et annet eksempel (kombinert med motivet sjelens himmels- og helvetesfart) er Arda Virafs bok (800-tallet).

Apokalyptiske motiver har vært svært populære innenfor kristen religiøs kunst. Motiver fra Johannes åpenbaring har prydet kirker og religiøse bøker.