Vetostriden, debatten om kongens vetorett i lovsaker. Med vetorett menes kongens rett til enten å godkjenne eller nekte å godkjenne lovvedtak i nasjonalforsamlingen. I Norge sto det en nærmest kontinuerlig strid og debatt i perioden 1814–1884 om hvor omfattende vetorett kongen skulle ha. Vetoretten er gjerne knyttet til styreformer der den folkevalgte nasjonalforsamlingen ikke har innflytelse over sammensetningen av regjeringen og der den utøvende makt sikres betydelig kontroll over lovgivningen.
Det kom tidlig til å stå strid om hvor omfattende vetorett kongen skulle ha, om vetoretten også skulle gjelde grunnlovssaker eller ikke. I 1870- og 1880-årene kom konservative politikere i Norge til å hevde at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Etter innføringen av prinsippet om parlamentarismen i 1884 falt den kongelige vetorett mer eller mindre bort som et styringsinstrument.
Tiden etter 1814
Grunnloven av 17. mai 1814 i Norge føyer seg inn i rekken av nye forfatninger der folkesuvereniteten sto sterkest, og der stortinget kunne overprøve kongens nei til lovvedtak etter tre ganger.
Grunnloven av 17. mai og 4. november 1814 (novembergrunnloven) sørget for at kongen i forhold til det norske Stortinget skulle ha utsettende veto i ordinære lovsaker. Det vil si at Stortinget kunne få vedtatt lovforslagene først når kongen hadde gitt sitt samtykke, eller drive det gjennom om kongen nektet sanksjon etter tredjegangs vedtak.
I 1821 ville Carl Johan innført absolutt veto i alle lovsaker. Han fikk støtte av eidsvollmannen og stortingspolitikeren Christian Magnus Falsen i 1824. Men han møtte sterk motbør fra jurister og fra Stortinget. Innvendingene var at absolutt veto til kongen ville frata Stortinget den egentlige lovgivningsmakten og undergrave tanken om at en folkevalgt nasjonalforsamling måtte være maktens tyngdepunkt, ut fra tidens folkesuverenitetslære. Framstøtet fra kongen ble slått tilbake fra Stortinget, som fryktet at kongen ville undergrave Grunnloven og norsk selvstendighet.
I årene 1880–1883 kom kongen, statsrådet og den juridiske eliten i Norge til å argumentere for at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Et argument var å vise til praksis i norsk lovbehandling. Fra først stund etter 1814 var det blitt slik at kongen hadde absolutt i grunnlovssaker. Det andre argumentet var at en måtte forutsette at maktfordelingssystem og likevektsteori lå innebygd i Grunnloven, i tråd med læren til den franske statstenkeren Charles Montesquieu. Dermed la forsvarerne av absolutt veto vekt på at suverniteten var delt mellom kongen og folket i utgangspunktet.
Aktoratet i riksretten i 1883–1884 mot embetsmannsstatens statsråder, sammen med venstrepolitikere, framhevet at Grunnloven var skrevet under sterk påvirkning av folkesuverenitetsprinsippet, med henvisning til amerikanske og franske grunnlover. Man tok også fram § 112 som ikke tilla kongen noen aktiv rolle i arbeidet med grunnlovsendringer. Derimot mente høyesterettsdommerne i Riksretten i 1884 at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker ut fra innarbeidet praksis og ut fra forutsetningen om at Grunnloven var tuftet på maktfordelingslæren og balanseteori.
Vetoretten dør ut med parlamentarismen
Innføringen av parlamentarismen kom til å undergrave sterkt vetoretten, og gjorde den snart ubrukelig. Regjeringen måtte hele tiden sikre seg flertall og støtte fra Stortinget. Bak venstrebevegelsens kamp for å få innført parlamentarisme lå sterkt tanken om at folkesuvereniteten måtte veie tyngst, og at det var viktig å innføre ordninger som sikret et varig folkestyre, representert ved Stortinget. Nå ble Stortinget sikret ikke bare en suveren lovgivningsmyndighet, men regjeringer måtte sikre seg flertallsstøtte fra Stortinget og hele tiden ny tillit.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dørum, Knut, Frå undersått til medborgar. Styreform og politisk kultur i Noreg ca. 1660–1884. Oslo.
- Dørum, Knut 2013: Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet. Dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814–1850. Historisk tidsskrift.
- Holmøyvik, Eirik 2012: Maktfordeling og 1814. Bergen.
- Kaartvedt, Alf 1956/1967: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden. Oslo.
- Kaartvedt, Alf 1964: Fra riksforsamling til 1869, bd. 1 i Det norske Stortinget gjennom 150 år. Oslo.
- Mykland, Knut 1978: Kampen om Norge, bd. 9. Oslo: Cappelen.
- Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del. Oslo.
- Seip, Jens Arup 1980: Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880– 1980. Oslo.
- Seip, Jens Arup 1981: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, annen del. Oslo.