Hardingfele er en norsk feletype som ble utformet i Hardanger på 1600-tallet. Den har fire overstrenger, og mellom to og seks understrenger (medklingende strenger) som løper fritt under gripebrettet. Fire eller fem understrenger er det vanlige i dag.
Hardingfela minner om den vanlige europeiske fiolinen, men lokk og bunn er gjerne noe mer hvelvet, halsen er kortere og stolen flatere. I tillegg er hardingfela rikt utsmykket.
Stemming og spillestil
Instrumentet har kortere strengemensur enn fiolinen og klinger vanligvis opp til en liten ters høyere enn en fiolin. Hardingfela kan stemmes på forskjellige måter, og det finnes 25-30 ulike stemminger. Noen eksempler er:
- «oppstemt» (a–d1–a1–a2)
- «nedstemt» (g–d1–a1–e2)
- «trollstemt» (a–e1–a1–ciss2)
- «gorrlaus» (f–d1–a1–e2)
Understrengene stemmes oftest d1–e1–fiss1–a1 eller d1–e1–g1–a1. Spillet karakteriseres ved utstrakt bruk av tostemmig spill med mye dobbeltstrøk og hyppig bruk av ornamentikk.
Hardingfelemusikken
Repertoaret på hardingfela består for det meste av eldre bygdedansslåtter som halling, gangar og rull i todelt takt (2/4, 6/8) og springar i tredelt takt (3/4). I tillegg spilles det også mange brudemarsjer og forskjellige former for lyarslåtter (lytteslåtter), som er spesielt utbredt i Valdres. På slutten av 1800-tallet ble hardingfelerepertoaret utvidet med flere større konsertstykker, f.eks. Sjur Helgelands "Budeiene på Vikafjell". Dette hang sammen med at en rekke hardingfelespelmenn nå begynte å reise rundt og gi konserter. Flere dro også på konsertturneer til Amerika.
I flere bygder, for eksempel i Hardanger, finnes det dessuten et bredt utvalg av runddansslåtter (vals, polka, masurka og reinlender) som framføres på hardingfele. Disse slåttene har gjerne hatt noe lavere status enn bygdedansslåttene.
En stor del av de eldre hardingfeleslåttene er bygd opp av små motiver på to eller tre takter som gjentas og varieres etter mer eller mindre faste normer gjennom slåtten. Hver slått har gjerne fra to og opp til fem slike motiver.
Historikk
Hardingfela har trolig sin bakgrunn i eldre bygdefeler og ble utformet i Hardanger på 1600-tallet, sannsynligvis ved en gradvis sammensmelting av eldre norske strykeinstrumenter, for eksempel fiðla og gigja, og fiolinen. Instrumentet fikk derfor etter hvert navnet hardingfele. Ideen om bruken av understrenger kom trolig fra De britiske øyer og ble omkring 1700 et felleseuropeisk motetrekk som påvirket en rekke ulike instrumenter, for eksempel den svenske nøkkelharpen (nyckelharpa).
Den eldste kjente hardingfela ble trolig laget i 1651 av Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) fra Ullensvang i Hardanger. De som førte an i den videre utviklingen av instrumentet var først og fremst felemakerne Isak Nilsen Botnen (1669–1759) og hans sønn Trond Isaksen Flatebø (1713–1772) fra Kvam i Hardanger. Felene deres var samtidig regnet som de aller beste.
Hardingfela spredte seg raskt utover store deler av det sørvestlige Norge, hvor den gradvis trengte bort både eldre feletyper og andre instrumenter. Den ble tidlig svært populær på Vestlandet og i Valdres og Numedal. Omkring 1800 nådde hardingfela også Telemark, hvor man i likhet med i Setesdal ennå benyttet forløpere for hardingfela i form av små bygdefeler med understrenger.
Den moderne hardingfela
På 1800-tallet ble hardingfela videreutviklet i Bø i Telemark av felemakerne John Eriksen Helland (1790–1862) og hans to sønner Erik Johnsen Helland (1816–1868) og Ellev Johnsen Steintjønndalen (1821–1876). Etter en periode med eksperimentering framsto felene deres tidlig i 1860-årene i den formen vi gjerne kaller den moderne hardingfela. Denne modellen lå atskillig nærmere fiolinen i formen enn de eldre hardingfelene. Hellandfamilien etablerte samtidig en form for familedynasti av førsteklasses felemakere, som holdt virksomheten i gang helt fram til slutten av 1970-årene.
I løpet av 1800-tallet spredte hardingfela seg både til Hallingdal og Setesdal, og fra omkring 1900 ble den også tatt i bruk i andre deler av landet. På Vestlandet fortsatte felemakerne Johannes B. Tveit (1786–1847) og Anders Heldal (1811–1897) å lage feler som i stor grad bygde på Isak Botnen og Trond Flatebøs modeller, men også her tok telemarksfelene mer og mer over fra slutten av 1800-tallet.
På 1900-tallet har en lang rekke dyktige felemakerne holdt hardingfelebyggetradisjonen ved like. Blant de aller fremste felemakerne regnes Gunnar M.A. Røstad (1874–1947), Olav G. Helland (1875–1946), Olav K. Venaas (1877–1957) og Knut K. Steintjønndalen (1887–1969).
Et internasjonalt instrument
Gjennom den store utvandringen til Amerika på 1800-tallet spredte hardingfela seg til et nytt kontinent, hvor det i dag fortsatt finnes en god del hardingfelebyggere og mange aktive felespillere. Det finnes i tillegg dyktige hardingfelebyggere i en rekke andre land som for eksempel Japan.