En diligence var opprinnelig en stor firehjulet vogn, som ble trukket av to eller flere hester. Disse vognene kjørte i faste ruter langs landeveier der det var stort transportbehov. Diligencene fraktet både personer, gods og post. Den første diligence-ruten ble etablert omkring 1720 på strekningen Paris–Lyon. Diligencene ble kjørt mellom skysstasjoner, der det ble byttet hester. Her var det også mulig å få servering og innkvartering.
Hestediligencene hadde sin glansperiode på 1800-tallet før jernbanenettet ble utbygd og bilene etter hvert dekket transportbehovet på veiene.
Diligencer i Norge
Den norske Express, også kalt den norske sølvpost, som først og fremst fraktet pakkepost mellom København og Kongsberg, var visstnok den første diligence i drift i Norge. I perioden 1770–1813 tok den også med passasjerer til bestemte takster. Skillet mellom Danmark og Norge i 1814 gjorde slutt på denne internasjonale ruten.
I første halvpart av 1800-tallet ble det gjort mange forsøk på å etablere diligenceruter på Østlandet, men de fleste ble lagt ned etter kort tid grunnet økonomiske problemer. Det ble for eksempel gjort flere forsøk på å etablere private ruter på strekningen Christiania-Drammen, men trafikken tok slutt da jernbanen kom i 1872.
I 1877–1897 bevilget Stortinget årlig midler til offentlig personbefordring i turisttiden på strekningene Lillehammer–Veblungsnes (Nes) (1877–1897), Gjøvik–Odnes (1878–1895), Odnes–Lærdal (1878–1896), og Gudvangen–Voss–Eide (1884–1895). Stortinget bevilget også penger til diligencefart på strekningen Lillehammer-Støren i 1877, men ruten ble lagt ned etter bare tre år på grunn av etableringen av Rørosbanen.
I 1882 gikk det to diligencer i uken frem og tilbake mellom Lillehammer og Veblungsnes. Turen tok vel to dager med 10-11 timer i vognen hver dag. Det var plass til opptil fire personer.
Kjøretøyene som ble benyttet mellom byene på Østlandet, var for det meste lukkede vogner. På noen strekninger (bl.a. i Gudbrandsdalen og på Vestlandet) ble det benyttet mindre kalesjevogner.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Høie, Bjørn K. (2007). Hest og vogn i Norge. Eget forlag.
- Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier. Landbruksforlaget, Oslo.