I 2019 var det 7,7 milliarder mennesker i verden, ifølge FNs beregninger. Folketallet i verden passerte 7 milliarder – 7000 millioner – i 2011. Årlig vokser verdens befolkning med 80 millioner, en nedgang fra slutten av 1980-årene, da veksten noen år var på over 90 millioner mennesker.
Den årlige veksten som andel av befolkningen var derimot størst i 1960-årene med 2,1 prosent, noe som da betydde 60 millioner i året (se figuren til høyre). Siden den gang har den prosentvise veksten blitt lavere, og nå er det også en nedgang i befolkningsvekst målt i antall personer.
Spørsmålet om folketallet noen gang vil stabilisere seg, og i så fall på hvilket nivå, kan ingen svare sikkert på. I FNs befolkningsframskrivinger fra 2019 fortsetter verdens befolkning å vokse gjennom hele dette hundreåret, men med stadig lavere veksttakt, og i slutten av dette hundreåret har folketallet på jorda nesten sluttet å vokse. Veksten blir klart størst i de eldste aldersgruppene, med en dobling fram mot 2050 i antall personer som er 65 år eller mer. På den andre side forventer FN at antall barn og unge (0-17 år) i verden knapt vil øke framover.
De globale veksttallene skjuler store variasjoner. Mange av fattige land, særlig i Afrika, fortsatt har en årlig vekst på mer enn to prosent, opplever flere land i stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet. Det gjelder særlig land i Øst- og Sør-Europa, samt Japan.
Historisk
Mennesket, Homo sapiens, har eksistert i flere hundre tusen år. De første mennesker levde av jakt, fiske og sanking, og sannsynligvis nådde få det vi i dag vil kalle høy alder.
I det lange tidsrommet frem til jordbruket tok til for 10 000–12 000 år siden, må menneskeheten ha vokst svært langsomt. Det er anslått at omtrent fire millioner mennesker levde på jorda for 12 000 år siden. Etter hvert begynte menneskene å temme ville dyr og gjøre dem til husdyr, og de begynte systematisk å dyrke planter, men fortsatt var veksten i verdens folketall langsom. Ved begynnelsen av vår tidsregning, for drøyt 2000 år siden, var verdens folketall sannsynligvis rundt 200 millioner.
Det romerske imperiet, som strakte seg fra Storbritannia i nord til det nordlige Afrika i sør, oppmuntret til sterk befolkningsvekst. Det var nødvendig for å opprettholde og forsvare riket. Men folkeveksten forutsatte også stadig mer omfattende naturressurser, ikke minst mat. Korn- og fruktdyrking og omfattende transport av matvarene måtte til for å brødfø en voksende befolkning.
I år 1000 var folketallet på Jorden et sted mellom 275 og 345 millioner. Selv om de fleste nok var jegere, gjetere, fiskere og jordbrukere og utnyttet naturressursene nokså direkte, viser ruvende byggverk, både religiøse og verdslige, mange skapende sider ved menneskeheten. Veier, systemer for vanning, havneanlegg, byer og annen bebyggelse forteller om relativt velorganiserte samfunn.
Folketallet rundt 1750 var sannsynligvis 750–800 millioner. Det betyr at vekstraten i gjennomsnitt må ha vært rundt 0,1 prosent i året fra år 1 fram til midten av 1700-tallet.
Imidlertid må det ha vært betydelige svingninger rundt dette gjennomsnittet. Perioder med vekst har vekslet med perioder med stagnasjon eller tilbakegang, først og fremst på grunn av begivenheter som påvirker dødeligheten.
Fra midten av 1700-tallet begynte en periode med gjennomgående sterkere vekst. Den gjennomsnittlige årlige vekstraten var omtrent 0,5 prosent mellom 1750 og 1900, men fortsatt med betydelig variasjon.
De nesten 1,2 milliarder menneskene som befolket Jorden midt på 1800-tallet, kunne observere og delta i en rekke hendelser og begivenheter med avgjørende betydning for befolkningsutviklingen. Masseproduksjon i industrien var kommet i gang, hurtigere og mer effektive transportmidler, som jernbane og dampskip, åpnet for mange nye muligheter og valg. Sykdommer ble bekjempet mer systematisk, og stadig flere fikk kunnskap om hvor viktige hygieniske og sanitære forhold var for helsetilstand og dødelighet.
I perioden 1900 til 1960 fortsatte den gjennomsnittlige årlige befolkningsveksten å øke, og i slutten av 1960-årene vokste befolkningen på jorden med over 2 prosent årlig. Deretter har den prosentvise veksten sunket, og i perioden 2015-2020 er den anslått til 1,09 prosent årlig. Den relative veksten er altså blitt vesentlig mindre de siste tiårene.
Befolkningens geografiske fordeling
Da folkemengden på Jorden var mindre enn én milliard, rundt år 1800, bodde drøyt 20 prosent i Europa vest for Ural og om lag to tredjedeler i Asia. Hundre år senere, i 1900, da folketallet var 1650 millioner, bodde 25 prosent i Europa og 60 prosent i Asia.
I 1980 var Europas andel sunket til 17 prosent. Asia hadde fortsatt rundt 60 prosent, mens Nord- og Sør-Amerika til sammen hadde 14 prosent og Afrika 10,5 prosent.
For 2019-2020 er fordelingen anslått slik: Europa (inkludert Russland) 10 prosent, Asia 60 prosent, Afrika 17 prosent, Nord-Amerika 5 prosent, Latin-Amerika 8 prosent og Oseania 0,5 prosent.
I løpet av drøyt hundre år er altså Europas andel av verdens befolkning redusert fra en fjerdedel til en tidel, og med de demografiske trendene vi nå ser, vil andelen sannsynligvis synke ytterligere.
Afrikas er kontinentet med raskest vekst i folketall. Det henger sammen med at fruktbarheten i Afrika fortsatt er høy. FN forventer at folketallet i Afrika vil dobles de neste 40 årene, fra 1,34 milliarder i dag (2019) til 2,7 milliarder i 2050-årene.
Bæreevne
Spørsmålet om hvor mange mennesker som kan leve på jorden, har vært stilt en rekke ganger gjennom de mer enn 200 årene som har gått siden Thomas Malthus presenterte sine dystre framtidsutsikter om overbefolkning og hungersnød i «An Essay on the Principle of Population». Det er også et viktig tema i befolkningsdebatt og befolkningspolitikk.
I diskusjonen om hvor stor befolkning jorden har kapasitet til, har begreper som bæreevne, bæredyktighet, bærekraft og bærekraftig utvikling stått sentralt. Begrepene har vært nyttige i forbindelse med diskusjonen om befolkningspress og overbefolkning, om hvor grensen for vekst går, og om befolkningsveksten vil stoppe opp før denne grensen blir nådd.