Norges befolkning

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider. En viktig endring i befolkningens sammensetning i Norge de siste hundre årene er den sterke veksten i andelen eldre. Dette skyldes dels demografiske forhold; årskullene som «rekrutterer» aldersgruppen 67 år og eldre er således i vesentlig grad et speilbilde av tidligere tiders fødselstall. Også økningen i levealderen har hatt betydning for veksten i andelen eldre i befolkningen.

Andelen 67 år og eldre nådde et foreløpig toppnivå i 1990 med 14,4 prosent, og sank så frem til 2009 til 12,9 prosent som et resultat av de betydelig reduserte fødselskullene i begynnelsen av 1920-tallet og frem til midten av 1930-tallet. Siden har andelen steget, til 14,0 prosent i 2015 og lå i 2021 på 15,8 prosent.

En annen viktig endring i befolkningens sammensetning siden 1900 er nedgangen i andelen barn, men denne er i større grad enn for de eldre preget av de periodiske svingningene i kjølvannet av endringene i fødselshyppigheten. Det var en særlig sterk reduksjon i andelen barn fra 1920- til 1940-årene og en økning i andelen senere som et resultat av de store etterkrigskullene. Denne økningen ble avløst av ny nedgang i andelen barn fra rundt 1960 og cirka 25 år fremover da landet igjen fikk økte fødselstall.

Det er imidlertid viktig å merke seg at andelen barn, selv om den har økt de siste årene, i 2020 i historisk sammenheng fortsatt ligger lavt, trass i at antall barn i absolutte tall nå er stort. Av Norges befolkning var 37,3 prosent i alderen 0–15 år i 1900; denne andelen var i 1943 sunket til 23,1 prosent. Den steg så frem til 1959 da den nådde 27,7 prosent, men gikk så tilbake igjen til 1992, da den utgjorde 20,3 prosent. I 2021 var andelen av landets befolkning i alderen 0–15 år redusert til 18,3 prosent.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen, har også gjennomgått store endringer. Ved den første folketellingen i 1769 var det i Norge bosatt 1108 kvinner per 1000 menn. Fra da har tallet sunket:

Historisk skyldes nedgangen i antall kvinner per 1000 menn i hovedsak bedrede helseforhold, noe som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og menn.

Etter 1960 viste kvinneoverskuddet økning; det lå i 1976 på 1014 og i 1995 på 1022. Siden har det igjen gått tilbake, særlig etter 2005. I 2011 var det for første gang bosatt flere menn enn kvinner her i landet (999 kvinner per 1000 menn), og tallene de etterfølgende årene viser en fortsatt nedgang i kvinnenes andel av landets folkemengde; i 2021 var det bosatt bare 983 kvinner per 1000 menn her i landet.

Bak denne endringen ligger blant annet en redusert forskjell mellom kvinners og menns levealder over tid, noe som særlig har kommet gutter/menn til gode. Nettoinnvandringen til landet trekker i et langtidsperspektiv i motsatt retning; den gir et mannsoverskudd i befolkningen. Nettoinnvandringen til landet varierer imidlertid sterkt fra år til annet, og den veksler også mellom et manns- og et kvinneoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser stor ulikhet mellom de enkelte aldersgruppene. Det fødes flere gutter enn jenter; i Norge ble det for eksempel født 1049 gutter per 1000 jenter (levendefødte) i 2020. På grunn av en stort sett noe høyere dødelighet blant gutter/menn på de fleste alderstrinn blir overskuddet av gutter ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg først i høyere alder. I 1970 var det for eksempel et kvinneoverskudd i befolkningen fra og med 51-årsalder, i 2000 var det steget til 60 år, og i 2021 var det kvinneoverskudd i befolkningen først ved 65-årsalder.

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling betydelig de siste rundt 150 årene. Det viktigste elementet i denne utviklingen er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (bergverk og industri og bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon) og senere, særlig etter 1960-årene, til tertiær- eller servicenæringene.

Sysselsettingen i primærnæringene har uavbrutt gått ned i så vel absolutte tall som i andelen av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene noe, men etter andre verdenskrig har nedgangen i sysselsettingen i primærnæringene vært særlig sterk, og i 2020 hadde bare 2,4 prosent av landets sysselsatte arbeid i disse næringene.

Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden fra siste del av 1800-tallet og frem til første verdenskrig (se den industrielle revolusjon i Norge og norsk industrihistorie før 1940). I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen bare svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i sysselsettingen i industrien fikk man fra slutten av 1930-årene og frem til første halvdel av 1970-tallet (se norsk industrihistorie etter 1940).

Industriens andel av den samlede sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabil frem til omkring 1970. Deretter har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake både i absolutte tall og som andel av landets samlede sysselsetting.

I 2020 hadde sekundærnæringene i alt 19,7 prosent av den samlede sysselsettingen her i landet, fordelt med 9,9 prosent på industri og bergverk, inkludert oljeutvinning, og 9,8 prosent på bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon. Til sammenligning lå sekundærnæringenes andel på vel 37 prosent i 1970 hvorav noe over 27 prosent i industri og bergverk alene. På denne tiden nådde sysselsettingen i industri sitt høyest nivå her i landet.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter andre verdenskrig, og disse næringene hadde i alt 77,2 prosent av landets samlede sysselsetting i 2020. Største gruppe innen servicenæringene er offentlig administrasjon/forsvar og undervisnings-, helse- og sosialtjenester som hadde 35,8 av den samlede sysselsettingen i landet i 2020.

Størst sysselsetting blant de andre servicenæringene har gruppene varehandel/reparasjon av kjøretøyer og overnattings- og serveringsvirksomhet med i alt 15,8 prosent og finansierings- og forsikringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting med i alt 16,7 prosent av den samlede sysselsettingen. Den øvrige sysselsettingen i servicenæringene finner en i næringene transport og lagring og personlig tjenesteyting med henholdsvis 4,8 og 4,0 prosent av den samlede sysselsettingen 2020.

Fra 1875 til 1990 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang, fra 62 prosent i 1880 til 43 prosent i 1990. Dette har sammenheng med flere forhold, blant annet større deler av befolkningen under utdanning, innføring og forbedringer av offentlige trygder, for eksempel alders- og uføretrygdene og en stort sett økende andel eldre.

Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midten av 1960-årene skyldes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde på denne tiden en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte.

Fra 1960-årene har det vært en klar økning i andelen yrkesaktive av folkemengden over 15 år, ikke minst som følge av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Kvinneandelen blant de sysselsatte økte således i perioden 1960–2019 fra 23 prosent til noe over 47 prosent. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen på arbeidsmarkedet i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og har i vesentlig grad bidratt til økningen av de yrkesaktives andel av den bosatte befolkningen over 15 år siden 1960-tallet.

• Norge – bosettingsmønster
• Norge – befolkningsutvikling

• Statistisk sentralbyrå – ressurssider om befolkning