Riksrevisjonen er en norsk offentlig institusjon som har i oppdrag fra Stortinget å revidere den statlige forvaltningens regnskaper og oppgaveløsning.
I medhold av Grunnlovens § 75 og Riksrevisjonsloven av 7. mai 2004 skal revisjonen revidere statens regnskaper, kontrollere forvaltningen av statens interesser i selskaper med mer (selskapskontroll), og gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger (forvaltningsrevisjon).
Riksrevisjonen er den viktigste av de institusjonene som ligger direkte inn under Stortinget, og er helt sentral i Stortingets kontroll av regjeringen, departementene og resten av den sentrale forvaltningen. Den skal bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil i forvaltningen, og rapportere disse både til Stortinget, foraltningen selv og almennheten.
Organisering og metoder
Riksrevisjonen ledes av en riksrevisor og et kollegium, som alle oppnevnes av Stortinget. Revisjonen har totalt syv avdelinger: en administrasjonsavdeling, to forvaltningsrevisjonsavdelinger, en støtte- og utviklingsavdeling og tre regnskapsrevisjonsavdelinger. Riksrevisjonen har hovedkontor i Oslo og regionkontor i 6 byer. I 2018 hadde revisjonen ca 450 ansatte, og leverte 217 revisjonsberetninger.
Riksrevisjonen arbeider tett med institusjonene de reviderer, og har tilgang til all informasjon i virksomhetene. Revisjonsarbeidet foregår gjerne over lang tid, og med tett kontakt mellom revisorene og virksomhetene som revideres. Mye av revisjonens innflytelse på virksomhetene skjer gjennom den dialogen som foregår før rapporten publiseres. Riksrevisjonen er ofte blitt kritisert for sine metoder. Noe av kritikken har gått ut på at de legger for sterk vekt på detaljer, og skaper et kontrollregime som kan føre til overdreven frykt for å gjøre feil blant ansatte i staten.
Historikk
Ifølge forfatterne av Riksrevisjonens historie, historikerne Harald Espeli og Yngve Nilsen, opplevde Riksrevisjonen en nedtur etter andre verdenskrig. I denne perioden var maktforholdene preget av flertallsregjeringer og manglende interesse for revisjonen hos opposisjonspartiene på Stortinget. Det er nesten alltid viktig for effekten en revisjonsrapport at opposisjonen har vilje til å bruke rapporten kritisk mot den sittende regjering. Men historikerne mener også at revisjonen i denne perioden viste manglende evne til å fornye seg faglig og organisatorisk.
Et offentlig utvalg, Ingvaldsen-utvalget, ble nedsatt på begynnelsen av 70-tallet for å vurdere revisjonens arbeid. Dette utvalget ble en viktig faktor i revisjonens utvikling ved at deres rapport kritiserte revisjonen for overdreven vektlegging av regnskapsteknisk revisjon og styringskontroll.
Rapporten fra utvalget ble behandlet av Stortinget i 1977, og behandlingen endte med at Stortinget viste ny tillit til Riksrevisjonen. Perioden deretter var preget av mindretallsregjeringer, noe som gjorde Stortingets mulighet til å følge opp revisjonsrapportene større. I 1993 ble Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomitè etablert, og denne ble svært viktig for Riksrevisjonens muligheter til å få gjennomslag, og for Stortingets kapasitet til å kontrollere forvaltningen.
Tydeligere medieprofil
Den kanskje viktigste personen i utviklingen av Riksrevisjonens rolle var Bjarne Mørk Eidem. Før han ble riksrevisor var han stortingsrepresentant, og som leder av reglementskomiteen på Stortinget la han grunnlaget for etableringen av Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Fra 1990 ledet han revisjonen i 15 år, og gjennom disse to rollene utviklet han revisjonen til den sentrale plass i den parlamentariske kontrollen av statsforvaltningen som den har.
Et av de viktigste bidragene Mørk Eidem ga til revisjonens utvikling var å bygge en langt mer enhetlig og lederstyrt organisasjon, og å forsterke revisjonens forbindelser til mediene gjennom faste pressekonferanser når de viktigste dokumentene ble publisert. Kritikk fra Riksrevisjonen fører ofte til store medieoppslag.
Forfatterne av Riksrevisjonens historie skriver at «Aktiv markedsføring, tilrettelegging og spissing overfor mediene av Riksrevisjonens konklusjoner hadde frem til 1991 vært en uhørt tanke – i alle fall de siste 100 år». Denne medieorienterte aktiviteten fortsatte under Jørgen Kosmos ledelse fra 2005. Hans formuleringer ble ofte opplevd som urimelige av de reviderte institusjoner, mener historikerne, og disse formuleringene kan ha svekket Riksrevisjonen i viktige dragkamper.
Nederlag og profesjonalisering
To av disse dragkampene var kampen om revisjonen av Folketrygdfondet og Statens pensjonsfond Utland som ikke revideres av Riksrevisjonen, men av Norges Banks representantskap via en privat revisor.
På tross av disse nederlagene i 2009 regner historikerne perioden fra 2004 som Revisjonens storhetstid. Den ble større og mer utviklet mer profesjonelle metoder først og fremst gjennom den standardiseringen som skjedde ved internasjonalt samarbeid. Flaggskipene i denne storhetsperioden var ifølge forfatterne de tverrsektorielle revisjonene som fokuserte på problemstillinger omkring helhetlig politikk og kontroll i forvaltningen.
Stortingets oppfølging
Riksrevisjonens rapporter behandles kontinuerlig av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. Komiteen avgir en innstilling om rapportene, som kan inneholde varierende grad av kritikk mot statsråden som er ansvarlig for den virksomheten rapportene omhandler.
Enkelte av revisjonens rapporter blir gjenstand for høringer i komiteen, høringer som virkelig setter den parlamentariske kontrollen og myndigheten over regjeringen på prøve. Noen ganger står spørsmålet om hvorvidt Stortinget har tillit til statsråden i fokus.
I 2018 behandlet komiteen Riksrevisjonens rapport om regjeringens arbeid med sikring av offentlige bygninger mot terrorangrep. Rapporten rettet sterk kritikk mot dette arbeidet, og flere statsråder ble innkalt til høring i komiteen. Tre opposisjonspartier fremmet et mistillitsforlag mot regjeringen som ikke fikk flertall. Kristelig Folkeparti foreslo istedenfor et "daddelvedtak" som rettet sterk kritikk mot regjeringen, et forslag som ble vedtatt mot regjeringspartienes stemmer.
Riksrevisjonen
Riksrevisjonens ledere (hovedrevisorer i 1827–1848)
| 1816–21 | Marcus S. Lyng |
|---|---|
| 1821–1827 | Fredrik Motzfeldt |
| 1827–1834 | Lauritz N. Kraft |
| 1827–1845 | Peter L. Stabel |
| 1834–1846 | Søren A. W. Sørenssen |
| 1848–1854 | Johan D. Rye |
| 1854–1881 | Peter Daniel B. W. Kildal |
| 1882–1883 | Peder K. Gaarder |
| 1883–1898 | Hagbard Berner |
| 1898–1923 | Svend B. H. Vogt |
| 1923–1925 | Tore E. Aaen |
| 1926–1949 | Hans T. H. Lütken |
| 1949–1950 | Saamund O. Bergland |
| 1950–1978 | Lars Breie |
| 1978–1980 | Tor O. Oftedal |
| 1981–1990 | Petter Furberg |
| 1990–2005 | Bjarne Mørk Eidem |
| 2005–2013 | Jørgen Kosmo |
| 2013– | Per-Kristian Foss |
Kilder:
Harald Espelid og Yngve Nilsen: Riksrevisjonens historie, Fagbokforlaget 2016
Stortinget: Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging av objektsikring
Riksrevisjonen: Årsapport 2018